Hjem Opinion Leserinnlegg Å henge en pedofil

Å henge en pedofil

LESERINNLEGG Joakim Kannisto skriver om hvordan pedofile bør behandles, og belyser to saker Den nordiske motstandsbevegelsen nylig har agert i.

Foto: Motståndsrörelsen.se

Leserinnlegg
Dette er ett leserinnlegg. Meningene som fremføres i leserinnlegget deles ikke nødvendigvis fullt ut av Frihetskamp eller Motstandsbevegelsen.
Vil du som leser av Frihetskamp synes noe om noe i et leserinnlegg? Send da leserinnlegget til [email protected].

Seksualforbrytere er med det rette de mest forhatte personene som finnes i samfunnet. Uansett kultur eller folkestamme er de fleste enige om at de knapt fortjener å puste den samme luften. Som oftest er de vanekriminelle og får altfor lave straffer, som knapt kan være merkbare.

I Norrtälje finnes en John Morgan Nilsson som i dag kaller seg for Henric. Denne mannen har i sitt arbeidsliv søkt seg mot barn da han jobbet som lærer, og man kan også tenke seg at han har søkt seg mot dem via valg av bosted, han bor nemlig nær flere skoler og førskoler. 18 måneders fengsel fikk han, og den eneste årsaken til at han ble tatt var at han brukte sin jobbdatamaskin på Rodengymnasiet for å laste ned barneporno, ikke en gang på jobben kunne han holde seg fra sine syke lyster, eller så var det der han ble fristet.

Også i lille Uttran bor en mann som aktivt og i sitt arbeidsliv har oppsøkt barn, Roger Linde. I sin jobb på førskolen Björkstugan fotograferte og plaget han barn. Da informasjon om denne seksuelle avartens sysselsetting kom opp til overflaten og politiet gjorde en husransakelse, fant man på hans datamaskin 40046 bilder og 1104 filmer som ble ansett som barnepornografi. Tusener av disse ble ansett som grove. Etter å ha avtjent to år på anstalt er han tilbake i samme område, hvor han har ikke mindre enn 16 førskoler og skoler innen gangavstand.

Det er ikke et spørsmål om disse kommer til å leve ut sine syke lyster, spørsmålet er i stedet når og hvor ille noen kommer til å bli rammet, alt avhengig av i hvilken utstrekning forøverens fantasier leves ut.

Da det er en seksuell forstyrrelse kan det ikke kureres. Kjemisk kastrering eller fysisk kastrering er det eneste som tildels kan stanse sykdommen, dette eller å langvarig forvare forøveren utenfor samfunnet hvor overgrep ikke kan skje, dog finnes den risiko for at seksualforbrytere deler opplevelser og dermed opprettholder fantasiene. Pornografi er også tillatt på anstalter i dag. Jeg tar personlig til orde for arbeidsleire for disse, da det kan være mer til samfunnets nytte enn en endelig forvaring for defekte såkalte mennekser.

Med tanke på de lave straffene, med frivilligheten som må være til stede for behandlingsprogrammer og hvor lite oppmerksomhet disse vanekriminelle får, kan jeg ikke se det som annet enn en solidaritetshandling å gjøre samfunnet oppmerksom på hvem disse individene er. Gjentakelsesrisikoen er for stor, og det rammer de mest ubeskyttede som er å finne i dagens samfunn, vår fremtid, våre barn.

Media velger i dag å offentliggjøre identiteter på aktivister og sympatisører til all slags opposisjonell virksomhet, alt fra innvandringskritikere til dem som demonstrerer mot koronanedstengelser er legitime mål for skammaskinene. At media derimot ikke aktivt eller overhodet viser frem og snakker om alle disse syke pedofile er ikke annet enn et stillingstagende fra de jødiske massemedienes side. Unntak finnes, men kun for å godhetssignalisere og som vanlig overeksponere hvite gjerningsmenn – se for eksempel den såkalte Hagamannen.

Jeg ser det som intet annet enn rett å henge ut pedofile og voldtektsmenn, og når det gjelder de aller verste gjerningsmennene – helt enkelt henge dem!