Hjem Verdensanskuelse Nasjonalsosialisme Å ta av seg skylappene og bli kvitt overtroens sjakler

Å ta av seg skylappene og bli kvitt overtroens sjakler

0

IDEOLOGI Christian Hamilton skriver om å ikke nedtone budskapet, men i stedet kjempe mot berøringsfrykten som finnes mot nasjonalsosialismen og den nasjonale bevegelsen.

bryt-dig-loss-640x349 Alle som sier de er nasjonalister, om det er anonymt eller åpent, blir stemplet som NAZIST for at de skal skamme seg over sine meninger. Det spiller altså ingen rolle om man tilhører Sverigedemokraterna, Nationaldemokraterna, Svenskarnas Parti eller andre organisasjoner – man blir stemplet og blir kalt for nazist. Er man ikke åpent nasjonalist, men kritisk til innvandringspolitikken, så vips er man NAZIST. Nå er man NAZIST så fort man ikke er politisk korrekt, er mot multikultur og den slags berikelser, eller helt enkelt liker sine egne bedre enn en neger fra Somalia. Vi må avmystifisere alle skjellsordene som kastes etter oss; vi må bli kvitt berøringsfrykten mot den nasjonale bevegelsen og spesielt mot nasjonalsosialismen.

Jeg er fullstendig klar over at alle ikke har samme synspunkter innen den nasjonale bevegelsen. De ulike partiene eller organisasjonene skiller seg ut ved å være mer eller mindre radikale. Det finnes småborgerlige kulturkonservative partier uten noen egentlig livsanskuelse, og helt opp til de med nasjonalsosialistisk verdensanskuelse. Den store forskjellen er at de som ikke bekjenner seg til nasjonalsosialismen anser seg mer stuerene enn de første; de tror at de har større mulighet til å bli akseptert av flertallet. Det store flertallet har en markant berøringsfrykt mot nasjonalsosialister. Denne berøringsfrykten har sionismen dyrket frem nesten fullstendig med myter siden andre verdenskrig. De allierte var fullstendig i hendene på den sionistiske bevegelsen og er det også i dag. Ikke bare de allierte, men hele vesten styres av økonomisk press fra jødiske interesser over hele verden. Gjennom massemedia, som i hovedsak eies av jødiske interesser, har vi i vesten blitt oversvømt av deres propaganda – land har blitt tvunget til å lage lover som forbyr mennesker å tenke og ytre seg fritt. Man har skapt den politiske korrekthetens hegemoni.

blinders-640x419

Vesten har blitt liberalisert til den grad at det finnes ingen grenser for hvilken umoralsk møkk som blir ansett som normalt. Som reaksjon mot dette forfallet, all dekadensen, ødeleggelsen av familien, homofili og sodomi, mord, overfall og voldtekter begått av fremmede elementer, begynner folk med sunne tanker å søke seg til nasjonalismen. Er det så rart da? Når regimet gjør alt for å ødelegge et folk, deres tradisjoner, deres normale tilhørighet, er det ganske klart at man søker seg til noen som reagerer mot dette unaturlige inngrepet i våre liv. Nasjonalismen verner jo om nasjonen, et samhold (uten fysiske grenser) som deler språk, kultur, etnisitet, avstamning og historie. Nasjonalismen gir trygghet for de fleste normale mennesker. De mindre begavede, mentalt forstyrrede eller til og med de høyst intelligente, i noen tilfeller, har problemer med å ta til seg det naturlige sunne. Enkelte studier mener at intelligente personer har en tendens til å overanalysere og tenke abstrakt i gale sammenhenger, noe som leder til absurde konklusjoner der sunn fornuft eller en objektiv holdning til fakta leder til helt andre konklusjoner. Mange intelligente personer tenker ganske enkelt abstrakt for å gå rundt den sunne fornuften, og kommer dermed til andre, som regel politisk korrekte, «konklusjoner» (les denne artikkelen).

Uansett, tilbake til berøringsfrykten. Historisk har det vist seg at ikke-radikale krefter aldri har lykkes med noen ting. Gjennom det rådene hegemoniet (fra makteliten til herskernomenklaturen) kommer ingen ikke-radikale krefter å ha noen sjanse til å forandre. Den politisk korrekte oppfatningen kommer fra de regjerendes hegemoni og overføres til de dominerte, som i sin tur tolker og aksepterer disse verdier som sunn fornuft. Det politisk korrekte har i Sverige tatt slike proporsjoner at vi ikke engang, i mange tilfeller, våger å tenke politisk ukorrekte tanker, og hvertfall ikke befatte oss med mennesker eller litteratur som ikke er politisk korrekt. Regimet i Sverige har lykkes med noe de gamle lederne i Sovjet drømte om. Det politisk korrekte styrer i høyeste grad underbevisstheten hos mange mennesker – vi har fått en selvsensur. Denne selvsensuren er så sterk at den undertrykker normal nysgjerrighet – å oppdage noe nytt, å lese hva som faller oss inn, å blande oss med anderledestenkende mennesker – berøringsfrykten vokser. Til og med vitenskapsmenn er berørt av denne selvsensuren. Forskere vet hva som er tillat å forske på og hva som er tabu. Man legger heller vekt på å vri resultatene av sin forskning bort fra det naturlige enn å følge sin sunne fornuft. Det finnes en viss berøringsfrykt fra sosialistisk hold mot borgerligheten, og fra alle politisk korrekte partier er det veldig risikabelt å komme bort i noe nasjonalt. Dessverre finnes denne berøringsfrykten også i den nasjonale bevegelsen. Vi kan med sikkerhet se tendenser til at den sekteriske holdningen holder på å mykes opp, og det er virkelig på tide. Det var historisk å se at så mange fra andre nasjonale organisasjoner omgikk hverandre på «ettersnakket» som ble arrangert av Motstandsbevegelsen etter Bollnäs-aksjonen.

At det finnes frykt for å ha noe å gjøre med nasjonalister, og nasjonalsosialister spesielt, ser man eksempelvis i kommentarene til artikler i Nordfront. Mange, som egentlig er positive til Motstandsbevegelsens aksjoner, synes det er viktig å tilføye at de ikke deler våre tanker. En del skriver spesielt at de får assosiasjoner til «mobile gasskamre» og annen overtro. Til tross for dette viser disse menneskene at de våger å tenke selv og søker informasjon andre steder enn de som er tillat av regimet. Denne nysgjerrigheten gir meg håp om at alle, unntatt de allerede «frelste», ikke er fortapte.

I snart et tre fjerdedels århundre har vi blitt indoktrinert med hvor forferdelig det hvite mennesket er, hvilke ugjerninger den hvite rasen er ansvarlig for, og verst av alle er de med et nasjonalt sinnelag. Denne indoktrineringen har gått så langt at vi i dag frivillig holder på å utrydde oss selv. Vi tror slik på disse historiene som sier at vår rase har gjort de skammeligste handlingene i menneskets historie. Vi har blitt programmert med løgn etter løgn, som har blitt en sannhet da de blir gjentatt så ofte, at ingen har gjort motstand. Vi tror på disse løgnene som sannhet, vi tror på alle løgnene om flerkulturens fortreffeligheter, vi tror og vi tror på alt uten å tenke etter eller følge den sunne fornuften. En gang trodde vi på nisser og troll, og stakkars den som sa at jorden var rund.

For å befri oss fra overtro og all falsk tro vi har blitt indoktrinert med at er sannhet, finnes det bare én løsning. Vi må våge å være nysgjerrige, vi må våge å følge vår sunne fornuft. Det er ikke farlig å prate med en nasjonalist – det overføres ingen smittsomme sykdommer, man blir ikke spist opp. Nasjonalsosialister spiser ikke små negerbarn, har ingen mobile gasskamre og vil ikke starte den tredje verdenskrig. Nasjonalistisk litteratur sprer ingen farlige sykdommer, fordreier ikke på et mystisk vis leserens hjerner eller noe annet forferdelig. Vi kan derimot, gjennom å våge å lese politisk ukorrekt litteratur, skaffe oss kunnskap og dermed objektivt vurdere hvilke standpunkt vi senere inntar. Paulina Forslund har skrevet to artikler som rørte meg dypt. Den ene var «Den som vågar vinner», og den andre var «Forbli ærlig mot deg selv og andre».

Bo Nilsson skrev en kommentar til en artikkel i Nordfront. Han skrev: «Når jeg i 1991 for første gang leste Min Kamp (Mein Kampf) var det som å våkne etter en lang politisk søvn. Plutselig falt alt på plass. Raseriet over foræderiet og sviket. Demokratenes evige kompromisser og handlingslammelse. Udugeligheten, medløperiet og feigheten hos de ansvarlige, til tross for at nasjonen var på vei mot avgrunnen. Alt, alt kjennes igjen i dag, det er som å titte i et speil.» Min kommentar til Bo var at jeg kjente det samme etter å ha lest samme bok. Jeg pintes før jeg første gang turte å lese en kritisk analyse av det såkalte «holocaust», forfattet av David Cole. Begge disse verk faller definitivt ikke under den politisk korrekte litteraturen. Nysgjerrigheten tok overhand; jeg våget og vant.

Kast skylappene og møt overtroen med kunnskap og sunn fornuft. Å stenge oss inne gjennom selvsensur innebærer i lengden at vi tillater vår sjel å råtne bort, og vi sier adjø til vår frihet for alltid. Gjennom egne erfaringer kan jeg beskrive hvor fantastisk sterk følelsen var etter å først ha våget, og deretter tatt friheten til meg.

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
0 Comments
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg