Hjem Historie Dagens historiske Adolf Hitler velger døden

Adolf Hitler velger døden

HISTORIE Den 30. april 1945 begikk Adolf Hitler og Eva Hitler selvmord under slaget om Berlin.

Siden den 16. januar 1945 fungerte Førerbunkeren som Adolf Hitlers siste hovedkvarter. Den lå i regjeringskvartalet i sentrale Berlin, under Rikskansellihagen.

Slaget om Berlin ble innledet den 23. april da sovjetiske panserstyrker, fra ulike hold, forsøkte å kjempe seg inn i de sentrale delene av hovedstaden

Foto: Mil.ru, CC BY 4.0, via Wikimedia Commons.

Sovjetiske styrker på rundt 1,5 millioner menn støttet av tusenvis av stridsvogner, feltartilleri og fly avanserte inn i byens sentrale deler de kommende dagene. Byen ble forsvart av rester fra hæren, av SS-menn, fallskjermjegere, marinesoldater fra Hamburg, eldre volksturmsoldater og tusenvis av medlemmer fra Hitlerjugend.

De sovjetiske styrkene var beordret til å erobre Berlin før den symbolske dagen 1. mai. Dette bidro til at slaget ble ufattelig intensivt da sjokk- og panserarméer presset på inn mot sentrum av byen, uansett hvilke tap de led. De tyske forsvarerne kjempet fanatisk, spesielt omkring regjeringskvartalet og den tyske riksdagen.

640px-battle of berlin 1945

SS-pansergrenaderdivisjon «Nordland», der frivillige fra de nordiske landene inngikk, forsvarte til å begynne med byens sørøstre deler, men retirerte de kommende dagene inn mot sentrum under harde strider. De siste dagene skulle de forsvare regjeringskvartalet, med Rikskanselliet og Førerbunkeren.

Den sterkt desimerte Nordlanddivisjonen hadde før slaget om Berlin blitt forsterket av en kampgruppe bestående av franske SS-menn som skulle bli noen av de siste til å forsvare området rundt Rikskanselliet.

Dagen før

Den 29. april, samme dag som de franske SS-soldatene Henri Fenet og Eugene Vaulot (Vaulot hadde ødelagt seks stridsvogner dagene før) ble dekorert med Ridderkorset, og samtidig som sovjetiske styrker forsøkte å storme det nærliggende riksdagshuset, giftet Adolf Hitler og Eva Braun seg.

Foto: Bundesarchiv, B 145 Bild-F051673-0059 / CC-BY-SA, CC BY-SA 3.0 DE, via Wikimedia Commons.

Bryllupet var enkelt og borgerlig. Walter Wagner, jurist og medlem i partiet, viet paret. Han kom til Førerbunkeren direkte fra sin post i byens strider, ikledd volksturmuniform. Walter Wagner dro så tilbake til stridssonen, hvorpå han kort tid etter falt i strid.

Etter vielsen spiste de få gjestene en enkel frokost og drakk litt champagne. Hitler ble kun værende en halv time for deretter å diktere sitt personlige og politiske testamente. Hans sekretær Traudl Junge skrev ned Hitlers ord på en stenografiblokk. I sitt personlige testamente forklarte Hitler anledningen til at han hadde giftet seg med Eva Braun:

Jeg har nå besluttet, før mitt jordbundne liv avsluttes, å gifte meg med den kvinne som, etter mange års trofast vennskap, ankom, av sin egen frie vilje, den praktisk talt beleirede byen for å dele sin skjebne med meg. Etter eget ønske går hun, som min kone, med meg i døden. Dette kommer til å kompensere oss for hva vi begge har tapt gjennom mitt arbeide i folkets tjeneste.

Hitler forklarte videre:

Jeg og min kone velger døden for å slippe vanæren av å bli tvunget til å avgå eller å kapitulere. Det er vårt ønske å bli kremert umiddelbart, ved den plass der jeg har utført den største delen av mitt arbeide i løpet av de tolv årene jeg har tjent mitt folk.

Allerede den 22. april hadde Hitler sagt til sine nærmeste menn at han tenkte å bli værende i Berlin til den bitre slutt, i stedet for å ta seg til Alpene i sør og utkjempe den siste striden der. Man forsøkte å overtale ham til å endre mening, men han vegret. I Joseph Goebbels fant Hitler støtte i sin beslutning om å bli værende i Berlin og kjempe til siste slutt. For Hitler og Goebbels var det viktig å statuere et eksempel. Kommende generasjoner skulle ikke lære at lederne hadde flyktet fra Berlin, men at de valgte å bli værende og dø i rikets hovedstad om og når byen falt.

I sitt politiske testamente forklarte han:

Etter seks år av krig, hvilket, tross alle motganger, en dag kommer til å gå inn i historien som den mest ærerike og heroiske manifestasjon av kamp for sin livsvilje en nasjon noensinne har utkjempet, kan jeg ikke overgi byen som er hovedstad for det tyske riket. Ettersom våre styrker er for svake til å motstå fiendens angrep, og ettersom vår motstand blir svekket av individer som er like blinde som de savner karakter, ønsker jeg å dele min skjebne med de millioner andre som også har besluttet å bli værende i byen. Videre skal jeg ikke havne i fiendens hender som kommer til å iscenesette et nytt spetakkel, orkestrert av jødene, for å underholde de hysteriske massene.

Jeg har derfor besluttet å bli værende i Berlin og frivillig velge døden når jeg anser at posisjonen som Fører og rikskansler ikke lenger kan opprettholdes. Jeg dør med glede i hjertet, vitende om de grenseløse gjerninger og resultater som våre soldater ved fronten, våre kvinner ved hjemmefronten, det våre bønder og arbeidere, samt det arbeide, unikt i historien, som vår ungdom som bærer mitt navn, har gjort.

Hitler nekter også for at han ville ha krig i 1939:

[…] det var ønsket og fremkalt eksklusivt av internasjonale statsmenn som enten var av jødisk opphav eller arbeidet for jødiske interesser.

Han nevnte også de fredsforslag han hadde lagt frem rett før krigen, for å løse konflikten, og hevdet:

Dette tilbudet kan ikke heller lyves bort. Det var avvist fordi den regjerende eliten i England ville ha krig, dels for økonomisk vinning og dels fordi man var påvirket av propaganda fra den internasjonale jødedommen.

Hitler la skylden for krigen og den lidelse den hadde forårsaket, på disse krefter, og allerede fra begynnelsen hadde han gjort det klart at også disse skulle få betale sin pris:

Videre lot jeg ingen tvile på at denne gangen skulle ikke bare millioner av barn fra Europas ariske folk sulte ihjel, ikke bare millioner av voksne menn dø og ikke bare hundretusener av kvinner og barn bli brent og bombet til døden i byene, men at også de virkelige forbryterne fikk betale for sin skyld – om bare med mer humane metoder.

Dette stykket i testamentet er noe som visse hevder utgjør en tilståelse for den påståtte utryddelsen av det jødiske folket. Man bør dog tenke på at han ikke noe annet sted nevner noe slikt, men kun sier at «de virkelige forbryterne» har fått sin straff «med mer humane metoder». På ingen måte kan dette tolkes som en tilståelse av den såkalte utryddelsen da ikke noe slikt nevnes eller antydes.

testament1

Hitler takket alle for sin innsats i krigen og manet dem til å fortsette kampen:

At jeg er dypt takknemlig til dere alle, er like selvsagt som mitt ønske at dere ikke overgir kampen, men uansett hva, fortsetter å kjempe mot faderlandets fiender, trofaste idealet fra den store Clausewitz. Gjennom våre soldaters offer og min pakt med dem, til døden, har et frø blitt sådd i den tyske historien som en dag kommer til å lede til en strålende gjenfødelse av den nasjonalsosialistiske bevegelsen og igjennom den – virkeliggjørelsen av et sant folkefellesskap.

Han nevner at de aller modigste mennene og kvinnene hadde valgt å forene seg med ham inn i det siste. Han skrev at han har bedt og til slutt beordret dem å ikke bli værende og dø i Berlin, men i stedet slåss videre på andre fronter:

Jeg ber sjefene for hæren, marinen og flyvåpenet – å med alle midler styrke våre soldaters motstandsånd utifra et nasjonalsosialistisk synspunkt, og med spesiell referanse til det faktum at jeg, som grunnlegger og skaper av denne bevegelse, har valgt døden fremfor en feig abdikasjon eller kapitulasjon.

I andre del av testamentet gikk han inn på detaljer om hvordan riket skulle styres etter hans død. I testamentet avsatte han Göring og Himmler ettersom de i hemmelighet hadde forhandlet med de allierte mot hans vilje og dermed skadet nasjonen. Han utnevnte Storadmiral Dönitz som sin etterfølger som president og øverstkommanderende, Karl Hanke til sjef for SS og politiet og Paul Giesler til innenriksminister. Deretter fulgte en liste på den nye regjeringen.

I den nye regjeringen inngikk Joseph Goebbels og Martin Bormann som befant seg i bunkersen med Hitler. I testamentet ba han dem og andre å ikke bli værende med ham til slutten, men i stedet forlate hovedstaden for å fortsette kampen:

Gjennom sitt arbeide og lojale vennskap kommer de å være meg nære selv etter min død, da jeg håper min ånd kommer til å være med dem og alltid følge dem. La de være harde, men aldri urettferdige, og la dem aldri, fremfor alt, la frykten få styre deres handlinger, samt la nasjonens ære gå fremfor alt annet som eksisterer på jorden. La dem, til slutt, alltid huske at vår oppgave, forsterkningen av den nasjonalsosialistiske staten, representerer arbeide i århundrer fremover, slik at hvert individ må underordne sine egne interesser for fellesskapets.

Han avsluttet testamentet med en oppfordring til nasjonens fremtidige ledere og folket:

Fremfor alt forplikter jeg nasjonens ledere og folket å strengt opprettholde raselovene og å gjøre ubarmhjertig motstand mot verdensforgifteren av alle nasjoner, den internasjonale jødedommen.

testament2

Hitler ba Traudl Junge lage tre kopier av testamentet. Disse tre kopier skulle sendes med tre ulike budbærere, for å øke sjansene for at testamentet ble bevart for ettertiden.

30. april

Den 30. april befant sovjetiske styrker seg kun 500 meter fra Rikskanselliet. Ingen kunne lenger svare på om forsvarerne kunne holde ut lenger. Andre forsøkte å overtale Hitler til å forlate bunkersen for å gjøre et forsøke på å rømme. Arthur Axmann tilbød Hitler at han og to hundre bevæpnede medlemmer i Hitlerjugend skulle kunne forsøke å eskortere ham ut av byen. Hitler svarte bestemt at han hadde tenkt til å bli. Selv Goebbels sa til Hitler at han burde la Hitlerjugend eskortere ham ut av byen, men til ingen nytte.

Etter å ha tatt en definitiv beslutning om selvmord, beordret Hitler de andre i bunkersen til å gjøre et rømningsforsøk når han var død. Til sin betjent, SS-mannen Heinz Linge, sa han:

Linge, jeg skal nå skyte meg selv. Du vet hva du må gjøre. Jeg har gitt ordre om et utbrytningsforsøk.

Linge spurte ham hva de skulle kjempe for når han var død. Ifølge Linge svarte Hitler da kort:

Fremtidens menneske.

Adolf og Eva Hitler begynte nå å ta avskjed med personene i bunkersen. På ettermiddagen, rett etter klokken tre, gikk de inn på sitt rom og stengte døren. De satte seg i en sofa og Eva Hitler tygde i en giftampull med cyanid og Hitler satte sin pistol, en Walther PPK kaliber 7,65 mm, mot tinningen og avfyrte. Det er også mulig at han i samme øyeblikk tygde i en giftampull for å være sikker på å dø, men dette har aldri blitt klarlagt.

I henhold til Hitlers instruksjoner ble deres kropper båret ut og lagt i en grop rett utenfor Rikskanselliet og brent, samtidig som granater fra det sovjetiske artilleriet slo ned i nærheten.

A-Hitler3

Martin Bormann, Joseph Goebbels, Ludwig Stumpfegger, Otto Günsche, Erich Kempka og Heinz Linge stilte seg ved siden av likbålet og hevet sine armer i en siste hitlerhilsen.