HISTORIE Den 8. april 1912 ble SS-mannen Alois Brunner født. «Nazistjegere» og regjeringer har jaget denne siste ledende nasjonalsosialisten i flere tiår og Mossad har forsøkt å myrde ham to ganger. Ingen vet med sikkerhet om han er død eller fortsatt lever.
Alois Brunner var en SS-offiser fra Østerrike som gjennom sitt arbeid i SS-byrået «Sentralkontoret for jødisk utvandring» deporterte jøder fra Europa. Han er kjent som «Adolf Eichmanns høyre hånd» og ble av The Guardian i 2003 beskrevet som «the world’s highest-ranking Nazi fugitive believed still alive». Brunner er dømt til døden in absentia (i sitt fravær) for medvirkning til «holocaust». Selv sier han at han først hørte snakk om «gasskamre» etter krigen – i massemedia.
Da de allierte okkuperte Tyskland etter andre verdenskrig havnet aldri Brunner i hverken de alliertes fangeleire eller skueprosesser. Mannen som senere skulle bli en av verdens mest jagede mennesker levde fortsatt i Tyskland ni år etter andre verdenskrigs slutt under navnet Alois Schmaldienst.
I 1954 flyktet Brunner landet; først til Roma, deretter Egypt for å til slutt havne i Syria hvor han tok navnet Dr. Georg Fischer. Brunner levde så i eksil i hovedstaden Damaskus og arbeidet som rådgiver for den syriske regjeringen. Det tros at han var rådgiver i jødiske spørsmål for den syriske etterretningstjenesten, og instruktør i geriljakrigføring.
Samme år som Brunner forlot Tyskland ble han interessant for seiersmaktene. En fransk militærdomstol dømte ham til døden in absentia i 1954, og Mossad forsøkte å myrde ham to ganger. Først i 1961 og deretter i 1980 sendte Mossad brevbomber til Brunner. Ved det ene tilfellet mistet han det ene øyet og ved det andre tre fingre. To postarbeidere døde i det første bombeangrepet.
I 1968 krevde Israel og Østerrike Brunner utlevert. I 1982 ble Brunners sikkerhet truet av det jødiske «nazistjegerparet» Serge og Beate Klarsfeld, hvis spesialitet var å spore opp nasjonalsosialister for å få dem dømt til døden. Serge Klarsfeld reiste til Syria og klarte å ringe opp Brunner før syriske myndigheter deporterte ham. Året etter klarte Times of London å lokalisere Brunners bosted i Damaskus, men syriske myndigheter fornektet det hele. Selv sionistorganisasjonen ADL begynte å presse regjeringene i Østerrike og Tyskland for å forhandle med Syria om en utlevering, men disse regjeringene fikk ingen hjelp fra Syria. Ifølge en rapport fra den amerikanske ambassaden i Syria var Brunner på tidspunktet beskyttet av bevæpnede syriske vakter.
I 1985 ble Brunner intervjuet av den vesttyske tidsskriften Bunte hvor det til slutt ble bekreftet at han befant seg i Damaskus. Han fortalte om sin flukt og lovet at han aldri ville gi seg levende: «Israel vil aldri få meg. Jeg har ikke tenkt å bli en ny Eichmann, sa Brunner og holdt frem en giftampulle.
En detalj i intervjuet som ikke virket så interessant på denne tiden (fra å dømme etter hvordan andre aviser da omtalte intervjuet) var at han der også påstås å ha erkjent «holocaust». I intervjuet sier Brunner at han har «ingen dårlig samvittighet» for sitt arbeid under krigen, hvilket senere ble forvrengt til «‘ingen dårlig samvittighet’ for sin rolle i utryddingen av jødene» og liknende. To år senere ble «nazistslakteren» Brunner intervjuet av Chicago Sun-Times hvor han, ifølge avisen, skal ha bekreftet sin delaktighet i «holocaust» og at han ikke hadde anger. Deler av hva Brunner skal ha sagt skal dog ha vært diktet opp av avisen.
Dette resulterte i at den østerrikske journalisten Gerd Honsik kort tid etter (også i 1987) besøkte Brunner i Damaskus for å få vite sannheten. Var det sant at Brunner hadde deltatt i «holocaust»? Honsik, som publiserte den østerrikske tidsskriften Halt, skrev om sin samtale med Brunner i sin bok «Freispruch fur Hitler?» (1989) hvor han publiserte vitnemål fra 36 uhørte vitner, inklusiv seks tidligere konsentrasjonsleirfanger og flere historikere, som alle «fornektet holocaust». Boken er nå forbudt i Østerrike.
I intervjuet med Brunner stiller Honsik ham spørsmålet direkte: «Når fikk du vite om gassingen av jøder?». Hvorpå Brunner svarer: «Etter krigen, fra avisene». Han bekrefter i intervjuet også at han med formuleringen «hadde gjort det igjen» mente deportasjonene – altså den jødiske utvandringen – og ingen utryddelse.
De to forvrengte intervjuene i Bunte og Chicago Sun-Times førte til at jakten på Brunner kunne intensiveres. I 1987 utlyste Interpol en «red notice» på Brunner, og same år gjorde Vest-Tyskland nye forsøk på å få ham utlevert. Året etter tok Vest-Tysklands utenriksminister Hans-Dietrich Genscher opp spørsmålet direkte under et møte med president Hafez al-Assad, hvor sistnevnte nektet for at han hadde noen kjennskap om hvor Brunner befant seg.
Jakten fortsatte på hele 1990-tallet. EU fordømte Syria, «nazistjegeren» Beate Klarsfeld ble deportert da hun ulovlig tok seg inn i landet for å protestere utenfor Syrias innenriksdepartement (og fordømte deretter Syria ovenfor EU-parlamentet), Tyskland utlovet en belønning på tre millioner kroner og Simon Wiesenthal-senteret jaget Brunner fortvilet.
I 1999 gikk det et rykte om at Brunner hadde dødd i 1996 – samme år skal han dog ha dukket opp i Brasil hvorpå Simon Wiesenthal-senteret jaget ham der – mens andre fortalte at de hadde sett ham i live senere. På 2000-tallet har nye belønninger for Brunner blitt utlovet, men ingen har hørt mer fra ham, hvilket betyr at han enten er død eller holder en meget lav profil. Hvis Alois Brunner lever er han idag 104 år gammel.
Anbefalt lesing: Alois Brunner Talks About His Past
