Hjem Artikler Amerikansk eksepsjonalisme

Amerikansk eksepsjonalisme

0

VERDENSPOLITIKK Skribent Arjuna beskriver det amerikanske synet på seg selv som et slags gudbenådet land, og sammenligner det med Israel og jødenes ideer om å være Guds utvalgte.

Utenriksminister i Trump-administrasjonen, og tidligere CIA-sjef, Mike Pompeo uttalte 13. april i år at «USA er et unikt og eksepsjonelt land, Russland er unikt, men ikke eksepsjonelt». Dette i en senatshøring som svar på om det ikke er hyklersk å bedrive regimeendring i suverene, selvstendige nasjoner og nekte andre å gjøre det samme. Hvorfor Pompeo valgte å nevne Russland i denne sammenhengen er for øvrig uklart. Poenget er at Pompeo mener USA er moralsk på et høyere nivå enn jordens øvrige nasjoner og folk. Denne overbevisningen om USAs unike plass blant nasjonene er imidlertid ikke ny; i tillegg har den også en videre, og mørkere betydning.

«American Exceptionalism» er ikke bare et materialistisk deskriptivt eller normativt bilde på USA, det er også en metafysisk og nær-religiøst, nærmest messiansk oppfattelse av USA som utvalgt til å gjøre og oppfylle Guds gjerning her på jorden. Begrepet er også nært forbundet med det bibelske uttrykket «a shining light upon a hill» eller «a shining city upon a hill» (Matteus 5:14) som først ble gjort kjent, og koblet til USAs selvbilde, gjennom Ronald Reagan. Et annen beslektet term er «Manifest Destiny» som kan spores tilbake til begynnelsen av 1800-tallet med ekspansjonen vestover på det nord-amerikanske kontinentet. Senere blir betydningen imidlertid tillagt og brukt for å beskrive andre prinsipper og kategorier av den amerikanske nasjonsdannelsen. Man hadde dermed allerede ved etableringen av nasjonen en tanke om å være i en særstilling hva angår verdens nasjoner, men dette ble da ikke utadrettet og globalt før på 1900-tallet. Da hadde USA etablert seg som en stormakt og verden hadde krympet som følge av utviklingen av kommunikasjonsmidler som knyttet kontinenter og stater sammen. Eksepsjonalismen fikk dermed globale overtoner: skjebnen hadde ikke bare gitt det amerikanske mennesket et kontinent, oppgaven var faktisk global (og i en periode strakk den seg også ut i universet).

Professoren, forfatteren, den politiske kommentatoren og samfunnsdebattanten Johan Galtung skrev en bok med tittelen «USAs Utenrikspolitikk – En fortsettelse av teologi med andre midler», som kom ut i 2002. «USA har en pakt med Gud og Senternasjonene» skriver Galtung et sted i boken. «Senternasjonene» er da her de nærest allierte av USA. Premisset for Galtung er at USA mener å ha en gudegitt rett til å administrere hans verk på jorden, og at deres allierte på lang vei anerkjenner denne statusen og dets opphav. Grunnen til at den anerkjennes er at vi tilhører den samme kulturelle sfære, praktiske hensyn (mindreverdighetskompleks; vi legger oss under den som fremstår som sterkest, litt som mobberen i skolegården) og vi håper at noe av den guddommelige glansen som USA (og etter hvert Israel) er omgitt av også vil finne sin vei til oss, det drypper formodentlig også litt på klokkeren. Og til slutt aksepterer vi denne fysiske så vel som mentale vasallstatusen også fordi vi er redd for alternativet, vi har utviklet en viss sympati med våre gisseltagere. Sistnevnte har presentert et bilde av verden utenfor som fiendtlig, og dermed fortsetter skyggespillet på huleveggen. Galtung hinter også til et poeng om at mange resonnerer USA og Israels agering i verden som «uforståelig og irrasjonelle», men siden de to nasjonene handler på Guds vegne vil mye av det de foretar seg ikke kunne forstås av andre. Ikke-jøder deler ikke Guds DNA og kan dermed ikke komme til et så høyt nivå av erkjennelse og opplysning; de må simpelthen akseptere at det jødene og deres støttespillere foretar seg enten er teologisk, eller moralsk, riktig (ofte vil jo det moralske kompasset også være orientert teologisk). Vi kan ikke dømme, og det bevitner også jødenes indignasjon hver gang det rettes kritikk i den retningen. Dette får også frem ett av de grelleste eksemplene på kognitiv dissonans som mennesket noensinne har fremvist: at kristen-konservative, kontra-jihadister, Israel-venner, og konservative for øvrig godtar at Israel og USA direkte eller indirekte gjennom sin politikk eller direkte handlinger sørger for at de kristne samfunnene i midt-Østen blir utryddet; at de moderate, ofte sekulære, regimene blir ødelagt og erstattet av anarki og maktkamp mellom islamist-grupper, og til slutt, og som konsekvens av siste punkt: at Vesten blir mål for flyktningbølger (og som vi vet har (((noen))) allerede beredt grunnen og bearbeidet folket for at dette skal aksepteres uten vilkår).

Galtung skriver videre: «Jeg vil påstå at den europeiske venstresiden, marxistene med flere, har gjort en kjempefeil i vurderingen av USA. De har trodd at alt bare dreier seg om profitt. Og profitt er riktignok sentralt, men enda viktigere er selvbildet som Guds utvalgte folk. Og dette bildet var opprinnelig jødisk.» Israel eksisterte jo da ikke på det tidspunktet som USA etablerte seg og begynte sin globale utbredelse. Rollen som de guddommelige kreftenes verktøy på jorden var dermed ledig på nasjonsnivå. Når jødene ble emansipert og inkorporert i det amerikanske samfunnet, og jødene begynte å aspirere for et eget hjemland (begrunnet både bibelsk og sosialistisk), så var grunnen beredt for at USA delte denne oppgaven med Bokens egne Utvalgte: «Det jødiske element, ca. 2%, innlemmes i det amerikanske folk, og ikke bare dets entreprenørtalent og dets enorme intellektuelle og kulturelle skaperkraft. Jødene blir det folk som i realiteten er intelligentsiaen, til og med den intellektuelle overklasse, i det ellers sterkt anti-intellektuelle amerikanske samfunn. Bindestreken i uttrykket «jødisk-kristen tro» er av vesentlig betydning utover økonomiske og kulturelle eliter. (Bindestreken symboliserer likeverd. Men er likeverd mellom 2% og 98% stabilt?)». USA skjønte relativt fort at de simpelthen bare midlertidig ivaretok dette ansvaret; det sterkeste lyset og det høyeste fjellet lå etter hvert i Israel, det var alle innforstått med.

Jødene har da også selv sin versjon av «Manifest Destiny», også denne knyttet til en nasjons eksklusivitet og med et gudegitt formål. Til forskjell fra den amerikanske så er det judaistiske/kabbalistiske begrepet «Tikkun Olam» gammelt (fra rundt Jesu fødsel) og ikke begrenset til nasjonen, men har også et globalt perspektiv (i moderne rabbinsk fortolkning betyr det noe tilsvarende «en etablering av Guds kvaliteter på jorden».) I essens kan det fortolkes som et ønske om å lege verden (jødenes egen definisjon av «å lege»), og da gjennom Israel og Israels folk som eksempel. Interessant her er en moderne rabbinsk tolkning av begrepet som peker bakover til filosofen Adam Smith og hans fokus på individets rett og det frie markedets, markedsliberalisme, fortreffelighet: Mennesket fungerer best som individ under kapitalismen, og individet realiseres gjennom og defineres utelukkende som en konsument. Dette har også som konsekvens at alt som hindrer det frie markedets ekspansjon og individets realisering utelukkende som konsument må undergraves, slik at f.eks. homofiles rettigheter må anerkjennes, helst på bekostning av kjernefamilien og tradisjonelle kjønnsroller. Det er «legedommen» jødene foreskriver til verden.

Med et så stort ansvar overfor verden for øvrig vil man naturligvis også sikre sin overlevelse, og er man vasallstat aksepterer man alle metoder som kan benyttes til dette formål. Dette bringer oss til et annet begrep, for så vidt bibelsk, men med svært så jordiske implikasjoner: «Samson-prosjektet» eller «Samson-alternativet». Enkelt sagt handler dette om det mest drastiske alternativet Israel (og deres vasallstater) har i sin verktøykasse for å sikre Israels eksistens. Det handler om atomvåpen og det handler om avskrekking. Til forskjell fra andre nasjoner som innehar atomvåpen begrenser imidlertid ikke Israels trussel seg til den spesifikt potensielt fiendtlige aktøren, men vil derimot utslette hele verden dersom de føler seg truet (eks.: «We have the capability to take the world down with us. And I can assure you that will happen before Israel goes under.» – General Moshe Dayan; Extract: The Gun and the Olive Branch, The Observer, 20 september 2003). I en mer metafysisk kontekst skrev den israelske poeten Itamar Yaos-Kest, i sitt tilsvar til Gunter Grass sitt Israel-kritiske dikt «Was gesagt werden muss» følgende: «If you force us yet again to descend from the face of the earth to the depths of the earth – let the Earth roll toward the Nothingness.» Tekstlinjen er satt i direkte sammenheng med Samson-alternativet, også av jødiske kommentarer. Jødene selv mener at en verden uten jøder er utenkelig, da er det bedre at den går under, det er faktisk til det beste for alle. Som et eutanasisk alternativ avliver man «pasienten» for at denne skal slippe lidelsene av ikke å ha jødenes lys i verden. Altruisme i høyeste potens der altså. Den andre konsekvensen av et slikt syn er at det bare er jødenes tilstedeværelse i verden som har betydning, ingen andre folk. Om andre enn jødene gikk under ville det kun ha antropologiske og historiske konsekvenser og interesse. Og vi bør altså være takknemlige for å ha denne pistolen til tinningen. Slik tenker bare et folk som blir holdt som gisler.

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om