Hjem Historie Dagens historiske Anarkafeministen Emma Goldman

Anarkafeministen Emma Goldman

HISTORIE Den 27. juni 1869 ble den anarkistiske tenkeren Emma Goldman født. Hun regnes for å være anarkafeminismens grunnlegger.

640px-Emma_Goldman_circa_1915-1916
Jødinnen Emma Goldman. Foto: Public domain.

I en artikkel fra 1920 oppfordrer Winston Churchill, som senere ble Englands statsminister og førte krig for jødiske interesser mot det nasjonalsosialistiske Tyskland, til grunnleggelsen av en jødisk stat. I veien for dette jødiske målet sto på dette tidspunktet imidlertid en jødisk konspirasjon som «har vært drivkraften bak samtlige subversive bevegelser på 1800-tallet». Churchill oppsummerer:

Fra Spartacus-Weishaupts dager til Karl Marx og videre til Trotskij (Russland), Bela Kuhn (Ungarn), Rosa Luxemburg (Tyskland) og Emma Goldman (De forente stater), har denne globale revolusjonære konspirasjonen om sivilisasjonenes undergraving og samfunnets rekonstruksjon på grunnlag av hemmet utvikling, av misunnelig uvilje og umulig likeverdighet, uavbrutt ekspandert.

Mindre kjent av konspiratørene av jødisk herkomst som Churchill lister opp er Emma Goldman. Likevel har denne kvinnelige agitator hatt stor betydning for det som kan kalles for kulturmarxisme i dag. Hun var en pionér innen feminismen, seksuell frigjørelse, prevensjonsmidler (blant annet abort) og en agitator for homolobbyen. Goldman argumenterte for oppløsningen av ekteskapet, fri promiskuitet og mente at familien var en sosial konstruksjon. Goldman levde som hun lærte: ved et tilfelle prostituerte hun seg for å skaffe penger til den anarkistiske saken. Hun regnes i dag for å være anarkafeminismens grunnlegger og ville styrte staten for å bytte den ut med universalismen.

Emma Goldman ble født den 27. juni 1869 i Kaunas i Russland (dagens Litauen) i en ortodoks jødisk familie. I 1885 flyttet hun til Rochester, New York. Kort tid etter traff Emma Goldman en annen jødisk emigrant, Jacob Kershner på fabrikken hvor de begge arbeidet. De giftet seg i 1887, men skilte seg allerede ett år etter. Giftemålet hadde fått et slag allerede på bryllupsnatten da Goldman oppdaget at Kershner var impotent. Fordi hun avsluttet ekteskapet ble Emma Goldman utstøtt fra det jødiske samfunnet, og av hennes religiøse foreldre. Hun pakket tingene sine, forlot Rochester og dro til New York City.

På denne tiden hadde Emma Goldman allerede begynt å interessere seg for anarkismen. Anarkismen var på denne tiden sterk i USA og var i stor grad ledet av jøder. Familien Goldman var ikke de eneste jødene som hadde emigrert til USA på slutten av 1800-tallet. I Øst-Europa hadde det i århundrer oppstått folkeopprør på grunn av jødenes innblanding i skatte-inndrivning, sprithandel, bankaffærer og åger. Disse såkalte pogromene eskalerte på slutten av 1800-tallet og tvang østeuropeiske jøder til å emigrere. Mange flyttet til USA og tok del i den subversive virksomheten som ble ført mot staten, som for eksempel anarkismen.

Cirka to millioner jiddisch-språklige ashkenazi-jøder emigrerte til USA mellom 1880 og 1914.
Cirka to millioner jiddisch-språklige ashkenazi-jøder emigrerte til USA mellom 1880 og 1914.

Under sin første dag i New York City traff Goldman to menn som skulle forandre hennes liv. På en kafé traff hun den litauiske jøden og anarkisten Alexander Berkman, som skulle bli hennes partner. De gikk sammen for å høre på Johann Most, redaktør for den radikale tidsskriften Die Freiheit og forfekter av «handlingens propaganda» – direkte voldsaksjoner og attentater for å egge massen til handling. Også Johann Most var jøde. Goldman ble imponert av Mosts flammende tale. Most på sin side påtok seg oppgaven å bli Goldmans mentor og trente henne i kunsten å holde offentlige taler.

Goldman ble kjent for å holde taler som oppviglet til vold, noe hun også skulle bli tiltalt og dømt for. Hun ble også mistenkt for å ha deltatt i planleggingen av politiske drap.

«Mugshot» av Emma Goldman.
«Mugshot» av Emma Goldman. Foto: Public domain.

I 1892 brøt det ut en streik på en stålfabrikk i Pennsylvania som fikk forferdelige konsekvenser. Voldelige sammenstøt oppstod mellom 300 vakter som hadde som oppgave å beskytte streikebrytere, og en folkemasse bestående av bevæpnede arbeidere. Opptøyer utbrøt og under en skuddveksling døde syv vakter og ni streikende arbeidere. Den som eide stålfabrikken var industrimagnaten Henry Clay Frick.

Da en majoritet av landets aviser tok parti med de streikende arbeiderne besluttet Goldman og Berkman seg for å utnytte situasjonen ved å myrde Frick. Planen var at Berkman skulle utføre drapet og Goldman forklare motivet i etterkant. De mislyktes fullstendig. Til tross for tre pistolskudd og flere knivstikk hadde Frick overlevd. Berkman ble mishandlet av arbeidere, fengslet og dømt til 22 års fengsel. Både arbeidere og anarkister fordømte drapsforsøket. Goldmans mentor, Most, anklagde Berkman for at drapsforsøket ble utført for å skape sympati for Frick. Goldman svarte ved å slå Most med en hestepisk under en offentlig forelesning.

Emma Goldman og Alexander Berkman.
Emma Goldman og Alexander Berkman. Foto: Public domain.

Til tross for skuffelsen over at hennes mentor viste seg defensiv når handlingens propaganda ble satt ut i live var Emma Goldman dog nå i en posisjon hvor hun kunne overbevise andre om denne voldstaktikkens overlegenhet. I 1893 talte Goldman til 3 000 personer ved Union Square og ble dømt for oppvigling. En politiagent vitnet om at Emma Goldman oppfordret samlingen til å bevæpne seg mot politiet.

«Vi vet at politiet er beredt med våpen, men vi vet hvor de kan fås tak i», sa Goldman. «Vi vet hvor vi kan kjøpe dem», svarte publikum. Talen ble avsluttet med: «Nå når dere vet hva dere skal gjøre, forbered dere. Lenge leve anarkiet!» Goldman ble dømt til ett års fengsel for oppfordring til opptøyer.

Da Goldman ble løslatt etter ti måneder var hun imidlertid kjent. Hun gjennomførte den første landsdekkende forelesningsturneen av en anarkist og reiste utenlands for å organisere den internasjonale anarkistkongressen utenfor Paris. Det så bedre ut enn på lenge for Goldman, men det skulle snart komme et nytt tilbakeslag.

En av dem som ble inspirert av den anarkistiske agitatoren var Leon Czołgosz som den 6. september 1901 myrdet den amerikanske presidenten William McKinley. Czołgosz innrømte under avhør at han hadde vært tilstede ved en tale av Goldman i Cleveland og at «hennes doktrine om at alle herskere burde utryddes var det som fikk meg til å tenke etter». Czołgosz sa at «da jeg forlot forelesningen hadde jeg bestemt meg». På grunnlag av Czołgoszs uttalelse i politiavhør ble Emma Goldman og et titalls andre ledende anarkister anholdt. Sikkerhetstjenesten mente at Goldman og Czołgosz hadde blitt sett sammen ved flere anledninger, alltid på kveldstid, og de hadde også vært sammen kvelden før mordet på McKinley. Bevisene mot Emma Goldman holdt imidlertid ikke. Mistankene ble droppet og hun ble sluppet fri etter to uker.

Czołgosz ble henrettet i den elektriske stolen måneden etter, mens Goldman havnet i nye kontroverser da hun uttrykte sympati for Czołgosz dåd og fordømte anarkistene som hadde overgitt ham. Pressen gikk nå hardt ut mot den anarkistiske bevegelsen og Goldman ble utpekt som en kriminell. For en tid trakk hun seg tilbake fra offentligheten, men var snart tilbake.

Emma Goldman propaganderer for prevensjonsmidler og abort.
Emma Goldman propaganderer for prevensjonsmidler og abort. Foto: Public domain.

I 1906 utgav hun den anarkistiske avisen Mother Earth hvor hun satt sammen en redaksjon av radikale anarkister. I avisen førte Goldman frem sine idéer om seksuell frigjørelse, homoseksualitet, fødselskontroll, feminisme, ateisme og undergraving av staten. Hennes revolusjonære kamp handlet dog ikke om å forbedre arbeidernes vilkår, men var snarere et middel for å mobilisere dem mot helt andre mål. Alt i 1895 hadde Goldman kommet frem til at «nøkkelen til den anarkistiske revolusjonen var en revolusjon i moralen».

Goldman ville bryte opp alle samfunnsnormer som opprettholdes av staten og erstatte dem med universalisme. Best egnet til dette var jødene som allerede tenkte kosmopolitisk. I 1906 skrev Goldman at jødene «på grunn av mangel på sitt eget land utviklet, krystalliserte og idealiserte deres kosmopolitiske resonnement…arbeidende for det store øyeblikket da jorden skal bli et hjem for alle, uansett rase eller opprinnelse».

Mange jødiske anarkister mente at statens oppløsning ville tjene jødiske interesser. Den russisk-jødiske anarkistlederen Vsevolod Mikhailovich Eikhenbaum snakket åpent om «den fullstendige ødeleggelsen av dagens samfunn og dets omorganisering på et helt annet sosialt grunnlag som fører til den endelige forsvinningen av den nasjonalistiske pesten og, med det, antisemittismen».

Til tross for at Goldman som ateist tok avstand fra den jødiske religiøse ortodoksien og forfektet «et hjem for alle, uansett rase eller opprinnelse», mente hun at akkurat den jødiske identiteten skulle vernes: «Selv om jeg hverken er sionist eller nasjonalist har jeg arbeidet for jødenes rett og [mot] hvert forsøk på å hindre deres liv og utvikling».

640px-Freiearbeiterstimme

Den amerikansk-jødiske professoren Gerald Sorin, som underviser i amerikanske og jødiske studier ved State University of New York, har i en studie av radikale jøder fra 1985 analysert Emma Goldman og hennes tidsskrift Mother Earth og funnet at den hadde et særlig jødisk innhold:

I tidsskriften Mother Earth, som Emma Goldman utgav fra 1906 til 1917, er sidene fulle av fortellinger på yiddish, sagaer fra Talmud og oversettelser av Morris Rosenfelds dikt. Enda mer: at hun sverget til anarkismen hindret henne ikke i å åpent og ofte snakke og skrive om den spesielle byrden jødene bar på i en verden hvor antisemittismen var en levende fiende. Det er tydelig at Emma Goldmans tro på anarkismen med dens fremheving av universalismen ikke var et resultat av og ikke var på grunn av at hun skulle ha lagt bort sin jødiske identitet.

Etter 14 år i fengsel hadde Berkman sluppet ut fra fengselet og begynte i 1907 å jobbe for samme tidsskrift. Goldman og Berkman ble arrestert i 1917 da de, i egenskap av anti-militarister og internasjonalister, oppfordret amerikanere til å nekte å registrere seg til militærtjeneste under første verdenskrig. Etter fengslingen ble de i 1919 deportert sammen med over 200 anarkistiske emigranter, fortrinnsvis jøder, til Sovjetunionen. I et memorandum som ble forberedt mens de var i fengsel skrev J. Edgar Hoover, som ledet USAs justisdepartements etterretningstjeneste og senere FBI: «Emma Goldman og Alexander Berkman er uten tvil to av de farligste anarkistene i landet og [en] returnering til samfunnet kommer til å føre til unødvendig skade».

Alexander Berkman. Foto: Public domain.

På denne tiden hadde bolsjevik-revolusjonen nylig skjedd og Goldman og Berkman var «salige» over å på plass få se denne høyde av «menneskelig frihet». Vel på plass innså de dog at den volden som ble utøvet mot anarkister i USA ikke var noen ting i forhold til det som skjedde hos deres stammefrender i Sovjetunionen. Til tross for forsikringer fra Lenin om at bolsjevikene ikke skulle røre landets anarkister ble det snart klart at anarkister ble fengslet og summarisk drept som et ledd i et internt oppgjør. Svært desillusjonert reiste Goldman fra sitt bolsjevikiske paradis og levde en stund i Europa. Der havnet hun raskt i konflikt med kommunister og anarkister, ettersom hun åpent fordømte bolsjevikene. Ingen ville vite av henne.

Goldman returnerte til USA i 1933 og ble nå hyllet av pressen. Under den spanske borgerkrigen fikk hun muligheten til å leve i et samfunn som var styrt av anarkister og syndikalister. Raskt nok kritiserte hun også den spanske anarkismen ettersom den ikke avholdt seg fra statlige strukturer – en kritikk hun også rettet mot bolsjevikene.

Emma Goldman gikk bort i 1940 i Canada. Hun er i dag et forbilde for mange anarkister, kommunister og feminister.