Adrian Jacobsen

KOMMENTAR I kjølevannet av en udramatisk flyvebladsutdeling i Arendal sentrum har lokalmedia spredd desinformasjon og unødvendig frykt hos lokalbefolkningen i et forsøk på å svartmale Motstandsbevegelsen. Skribent Adrian Jacobsen plukker fra hverandre og analyserer løgnpressens arbeidsmetode. Det var sist helg at aktivister fra Motstandsbevegelsen tok seg til Arendal sentrum for å gjennomføre en offentlig flyvebladsutdeling. Aksjonen var svært vellykket og ble gjennomført uten større problemer og kan leses mer om HER. I kjølevannet av den offentlige aktiviteten har lokalavisen Agderposten, med journalisten Frank Johannessen i spissen, skrevet en rekke artikler om aksjonen, som i all hovedsak baserer seg på en rekke løgner, halvsannheter og en klar agenda om å fremstille Motstandsbevegelsen som «skremmende nynazister» som har for vane å oppføre seg truende ovenfor allmennheten under sine aksjoner. Påstanden om at våre aktivister skal ha oppført seg truende ovenfor forbipasserende er ikke bare en regelrett løgn, men er også en del av et større falskt mediebilde som journalist Johannessen prøver å skape, men som hverken har rot i virkeligheten eller får støtte fra flesteparten av de som har kommentert på nyhetssaken på Agderspostens hjemmesider. Motstandsbevegelsen er først og fremst en politisk organisasjon som bedriver folkeopplysning og som har som mål å rekruttere nye medlemmer, så anklagen fra Johannessen om at Motstandsbevegelsens aktivister prøver å fremprovosere situasjoner og er truende ovenfor forbipasserende, som vi faktisk ser på som potensielle sympatisører og fremtidige medlemmer, er absurd og faller på sin egen urimelighet. Det ville vært totalt imot vår egen hensikt å være aggressive ovenfor mennesker vi prøver å nå med vårt politiske budskap. Vi er dessuten ikke interessert i unødvendige konflikter som kan være til hinder for en vellykket aksjon, vi er derimot mer interessert i og setter virkelig pris på diskusjoner med meningsmotstandere nettopp fordi vi er så sikre i våre egne argumenter og overbevist i vår ideologi. Det at enkelte kan ha reagert eller oppfattet Motstandsbevegelsen tilstedeværelse på forskjellige måter er forståelig, men denne oppfattelsen er først og fremst subjektiv for den enkelte person og er ikke representativt for den allmenne stemningen på plass. Dette bekreftes også blant annet av politiets egne uttalelser og deres håndtering av situasjonen. Det som Johannessen og Agderposten derimot driver med kalles for selektiv rapportering og en arbeidsmetode, som foruten i løgnpressen er vanlig i privatfinansiert forskning der man kun publiserer funn som støtter hypotesen, mens studier som motsier den blir ignorert. Gjennom å selektivt intervjue meningsmotstandere og personer som er negative til aksjonen, som for eksempel innvandringsforkjemperen og SV-politikeren Rune Sævre som var en av de «tilfeldige» forbipasserende som ble «skremt» av aksjonen, prøver man å konstruere et bilde av situasjonen som stemmer overens med den agendaen man har. Dette falske mediabilde blir så videreført, opprettholdt og repetert i en rekke oppfølgningsartikler som har som hensikt å bekrefte den allerede etablerte hypotesen. Man kan jo stille seg spørsmålet hvorfor en avis lager flere overdramatiserte artikler, som i grunnen sier akkurat det samme, om en heller ukomplisert sak som ellers kunne ha blitt dekket av en enkel notis. En av årsakene er selvsagt at nettavisene lever av såkalte clickbait-overskrifter og bevisst deler opp sine artikler for å få mest mulig ut av reklameinntektene, men den psykologiske effekten av subtil repetisjon er hverken ukjent for de som har jobbet i reklamebransjen eller for journalister som bevisst prøver å påvirke og få frem en spesifikk følelse hos leseren. Johannessen selv vil nok være uenig i denne karakteriseringen. Han vil kanskje referere til at han faktisk lot våre aktivister komme til orde i reportasjen, men det forandrer likevel ikke det faktum at han bevisst og aktivt forsøker å svartmale organisasjonen gjennom å skape et uærlig bilde av at situasjonen var "truende" og at publikum var overveldende negative til Motstandsbevegelsens tilstedeværelse – noe som ikke stemmer. Denne arbeidsmetoden kommer tydelig frem i en av oppfølgningsartiklene som hevdet at Frihetskamps journalister skal ha opptrådt «truende» fordi de simpelhent tok bilder under aksjonen. Igjen så blir partiske personer intervjuet og akkurat som tidligere blir ord som «frykt» og «skremt» repetert og brukt i beskrivelsen at situasjonen. I tillegg så blir det absurde nyordet «nazifilming», som tydeligvis er kreativt forsøk på å få lurt inn det negativt ladede ordet «nazi» i overskriften nok en gang, brukt for beskrive hendelsen. Dette til tross for at det naturligvis er lovlig å filme og fotografere på en offentlig plass, noe ironisk nok Johannessen også gjorde. Likevel fremstiller Agderposten Frihetskamps dekning av aktiviteten som «skremmende» og som noe vanlige folk bør frykte. Det at Johannessen synes det er merkelig at andre journalister enn han selv skal få lov til å ta bilder og rapportere fra hendelser som er av allmenninteresse er beklagelig. Saken handler naturligvis ikke om en frykt for at mennesker blir fotografert på gaten, men det at Johannessen og kompani mister kontroll over informasjonsflyten og får sine løgner effektivt tilbakevist i alternativ media; som er en direkte konkurrent til hans arbeidsplass. Agderposten la deretter ut en 12 sekunder lang video som viser et par sladdede innvandrerungdommer som verbalt krangler med Motstandsbevegelsens aktivister (uten at situasjonen på noen måte eskalerer). Den antiklimatiske videoen, som bærer tittelen «Ampert mellom nazister og innvandrere», og som Agderposten forsøker å fremstille som et aldri så lite "scoop", er i virkeligheten bare enda en repetering av det falske mediabildet som avisen forsøker å etablere. Den korte filmen fungerer også som en naturlig «konklusjon» på hele saken. Etter å ha hamret sine lesere med flere artikler og anonyme vitnesbyrd der aktivistene skal ha oppført seg truende, så «beviser» man det hele med en film som faktisk viser aktivistene i en konflikt, men helt uten å gi kontekst eller sammenheng. Det faktum at innvandrergjengen selv oppsøkte aktivistene flere ganger for å fremprovosere en situasjon, og at de kom i håndgemeng med en annen gruppe med ungdommer under tiden som aksjonen pågikk, mener dog Johannessen ikke er viktig for sine lesere, fordi det skulle skurre med det ensidige bilde som han så desperat forsøker å formidle til sine lesere. LES OGSÅ: Brukte løgnpressen innvandrere for å svartmale Motstandsbevegelsen? At Arendal er en by der det tydeligvis skjer så lite av nyhetsverdi at en udramatisk flyvebladsutdeling blir førstesidestoff, som det attpåtil må publiseres flere separate saker om, var for meg ukjent. Det synes klart for meg at oppmerksomheten rundt denne saken dreier seg mer om Agderpostens ønske om å koke suppe på en spiker og utnytte enhver situasjon for å sverte en politisk organisasjon som de ikke liker, fremfor å formidle virkelige nyheter til lokalbefolkningen. Det er tydelig at Agderposten er mer interessert i å fremme et uærlig bilde av Motstandsbevegelsen som «skumle» og «farlige» fremfor å oppfordre mennesker til å ta en fredelig politisk diskusjon med oss. Det at løgnpressen bevisst sprer frykt og overdramatiserer en slik hendelse, men gjerne avdramatiserer hendelser som involverer innvandrere og problemer knyttet opp mot masseinnvandringen burde iallefall få ethvert selvstendig og frittenkende individ til å begynne å tenke over hvilken nytte løgnpressen virkelige utgjør i dagens samfunn. Kilder: Frykter nazifilming: – For å dokumentere det vi gjør Skremt av nynazistisk aksjon midt i Arendal sentrum