Henrik Pihlström

KRONIKK Henrik Pihlström angriper her den hellige kua som går under navnet «vanlig folk». Hvem er egentlig vanlige folk? Og hvem skulle ikke tilhøre dette vanlige folket? Dette er spørsmål ingen kan gi eksakte svar på selvfølgelig. Vi får derfor gå ut ifra hva som ofte menes når begrepet brukes. Det som ofte menes er at det vanlige folket utgjør en stor del av befolkningen. Vanlige synonymer er for eksempel: utbredt, allmenn, konvensjonell og normal. Det vanlige folket ser vi hver eneste dag. Det vanlige folket utmerker seg sjelden som merkelige eller rare. Instinktivt ønsker de færreste å havne utenfor gruppen. Å risikere å bli utstøtt og mobbet vil de fleste unngå. Det vanlige folket skal derfor strykes med hårene samtidig som man forsikrer om at «jeg er en av dere». Å vinne det vanlige folkets gunst og tillit regnes som viktig for mange bærere av forskjellige økonomiske, religiøse og politiske agendaer. Vanlig folk fremstilles som noe fint. Det er noen man ikke får kritisere, men som det forventes at man hyller og ser opp til. Det blir viktig å identifisere seg med dette fellesskapet for enhver pris. Det vanlige folket skal aksepteres som de er, selv om de gjør feil, ikke forstår hva som skjer eller er mentalt kontrollerte. Vanlig folk tilskriver seg store bedrifter som at «det var vi som bygde landet». Enkelte tar på seg æren med å si «jeg har slitt og betalt skatt hele mitt liv». Når det vanlige folkets medlemmer innser at de på en eller annen måte har blitt urettferdig behandlet, er det noen annens feil. Selvfølgelig. Man kan skylde på staten, innvandrerne, politikerne og hvem du vil. Til slutt kommer vi likevel frem til den rasjonelle konklusjonen at det vanlige folket et sted på veien har akseptert det samfunnet som vi nå har fått. Det vanlige folket har ikke gjort tilstrekkelig motstand. For det meste har de til og med gitt samfunnsutviklingen sin aktive godkjennelse med stemmesedlene. Nå når det vanlige folket innser at noe har gått galt, så begynner frieriene. Innvandringskritiske nettsider og nasjonale som ser sin sjanse til å vinne nye tilhengere, strekker ut armene når den selvmedlidende klagesangen begynner. Synes-synd-på-sjargongen oversvømmer artikkelkommentarer, og sutring i sosiale medier. Frierne nikker forstående til fortellingene om hvordan gamle Greta ble skremt av asylsøkerne som en dag satt på verandaen. Om hvordan Gunnar ikke får plass på eldrehjem, og hvordan det senere ble gjort om til asylmottak. Historiene om ran, hvitpikslede ansikter, overfallsvoldtekter og skoler i kaos går om hverandre i de alternative medienes rapporteringer. Sjelden ser jeg hvordan noen vil beskrive hva som har skjedd og hvorfor. Mange av dere som lider under det multietniske konseptet, er selv medskyldige. Jeg har vanskelig for å godta deres unnskyldninger: «vi visste ikke bedre», «vi ble ført bak lyset», «ingen forklarte for oss», og så videre. Det eneste jeg kan se, er at dere har vært feige. Dere har valgt å lukke øynene for det åpenbare, og dere har flyktet fra deres ansvar. Dere idioter burde ikke snufse og synes synd på dere selv. Se dere selv i speilet. Har Gud vært urettferdig mot dere? Hvem har skylden for at dere ikke klarte matteprøven, ikke orket vekten i benkpress eller at kona forlot dere? Og hvem skulle komme og redde dere? Hvis noen tror at jeg ler når mitt eget folk lider og plages, så har dere misforstått poenget mitt. Jeg har under mitt voksne liv tatt stilling og ofret meg for deres skyld. Selv om gamle Greta hele sitt liv stemte på Socialdemokraterna, så føler jeg meg dårlig for den elendigheten som rammer henne i dag. Til tross for deres passivitet, kunnskapsløshet og dumdristighet har jeg stått på deres side selv om dere ikke har forstått det selv. Dere har ikke sjelden møtt meg og mine kamerater med nesen i været og laget grimaser mot oss. Dere har ikke protestert når mediene har fremstilt oss som paria. Når tankepolitiet fløy rundt for å straffe oss med sosial stigmatisering og yrkesforbud, var dere også tyste. Når kulturberikningen har spredt seg på innsiden av deres egne gjerder, på deres barns barnehager og skoler, da hender det at dere skifter mening. Dere blir kritiske og stemmer kanskje på Sverigedemokraterna? Gratulerer! Har dere gjort deres plikt nå? Kommer det til å ordne seg nå med et litt håp og tålmodighet? Noen ganger ønsker jeg at jeg var like korka som dere, så jeg kunne lene meg tilbake i stolen. Ansvaret faller selvfølgelig også på oss som mobiliserer kandidater til å delta i kampen for Nordens befrielse. Vi kunne ha vært mye bedre til å gi de riktige forklaringene, til å tydeliggjøre våre visjoner og til å ta vare på alle som viser interesse. Men dette kan være en annen artikkel. Samtidig kan dette spørsmålet aldri bli en tilstrekkelig god grunn for selv å ikke ta ansvar. I virkeligheten er det bare enda en bekvem unnskyldning å bruke «kritikk» som grunn for selv å ikke gjøre noen ting. Jeg kommer aldri til å vente på at det vanlige folket våkner opp og gjør det de burde gjøre. Det kommer aldri til å skje. Viktige samfunnsendringer skjer aldri gjennom en handlingslammet majoritet. Det er den målbevisste og offervillige minoriteten som driver frem revolusjoner, som fører kampen mot tyranner og okkupanter. Når de største ofrene er gjort, kan majoriteten komme inn i bildet, men da har det også blitt beleilig å være som oss. Jeg er stolt over å herved bryte med den evige smiskingen for det vanlige folkets gunst. Jeg ber ikke om unnskyldning hvis dere kjenner dere krenket eller utpekt. Sannheten må sies – synden straffer seg.