Klas Lund

HISTORIE «Den som kun vil leve et behagelig liv, han fortjener ikke å eksistere.» Dette sitatet av Oswald Spengler møter jeg når jeg blar i professor Herman Lundborgs vekkelsesskrift, fra 1934. Sitatet oppsummerer på sett og vis skriftens budskap: At vår materielle velstand og lettsindighet risikerer å lede til vår undergang. Herman Lundborg (1868–1943) var professor i rasebiologi og sjef for Statens institutt for rasebiologi i Uppsala. Dette var på den tiden da Sverige fortsatt, til en viss grad, var styrt av menn som bekymret seg over folkets og kulturens fremtid. En tid da fremtredende menn og kvinner åpent kunne forsvare våre folke- og raseinteresser, uten å risikere å bli utsatt for en heksejakt av en politisk korrekt pøbel innen statsmakten og media, og bli anklaget for de aller verste av tankeforbrytelser: rasisme og antisemittisme. Raseutryddelse. Lundborg definerte rasebiologi som «læren om slektens, folkets og rasens liv og utvikling» og "Vesten i fare" var en advarsel til datidens generasjoner om faren om raseutryddelse, og de forventede følgene, slik som han så det. Med begrepet raseutryddelse, mente Lundborg den negative prosess som leder til at en rase gradvis ødelegges til den ikke lenger kan utvikle seg eller bevare tidligere generasjoners høye kultur. Denne utryddelsen er i første rekke biologisk og avhenger av en uttømming av et folkets gode arveegenskaper. Årsakene til denne negative prosessen er mange. Ifølge Lundborg bidro utviklingen av det moderne, industrielle og "frigjørende" samfunnet sterkt til raseutryddelsen. Dette gjennom blant annet oppløsningen av kjernefamilien og det moderne storbymenneskets manglende vilje til å få tilstrekkelig med barn. Videre resulterte dette i at personer med gode arveegenskaper, under moderne forhold, fikk færre barn enn de med dårlige egenskaper. Med andre ord: folket tynes bort gjennom en fallende fødselsrate og en bakvendt evolusjonær utvikling. En annen alvorligere form for utryddelse, i følge Lundborg, er når et høyerestående folk raseblander med et mindreverdig folkeslag, hvilket truer selve grunnmuren til den høyere rasens eksistens. Ifølge Lundborg så fremskynder gode livsbetingelser denne forfallsprosessen. Det finnes utallige eksempler i historien der dette har skjedd. Det fremste eksemplet er romerrikets undergang. Forsøk ble gjort av de blonde herskerne Caesar og Augustus, gjennom politiske reformer, for å forhindre utryddelsen og der-i-gjennom forhindre at de opprinnelige nordiske romerne døde ut. Men deres tiltak var ikke kraftfulle nok, i kampen mot samtidens lettsindighet og profitthunger. Importen av slaver fra Asia og Afrika ble så omfattende at over 90 prosent av befolkningen i Roma til slutt var av asiatisk opprinnelse. Det var en katastrofe for befolkningen, noe som ikke unngikk satirikeren Juvenalis, da han konstaterte at : «Dette søppel som kaller seg grekere, men hvor mange av dem er virkelig grekere; floden Orontes (i Syria) har for lengst rent ut i Tiber (i Italia).» Jakten på profitt, velstand, bekvemmelighet og til slutt ødeleggende krig gjorde slutt på romerne. «Slik har det gått med de eldre kulturfolk, som vi leser om i historien. De har begått rase-selvmord», skrev Lundborg. Forfallets symptom. I "Vesten i fare", ramset Lundborg opp et antall allmenne symptom på hvordan utryddelsen kunne manifestere seg i et moderne samfunn. Han skrev blant annet om byene fikk «rask vekst og landsbyene ble avfolket». I byene «oppløses stadig flere familiebånd, og denne tendensen sprer seg (som en slags smitte) til øvrige deler av landet». Til tross for velstand synger «fødselsraten» til den grad at «befolkningen avtar». Antallet aborter, i følge Lundborg «fosterfordriving med kriminell hensikt», øker dramatisk. Byenes vekst og den lave fødselsraten leder til import av utlendinger i større grad. Lundborg skrev videre at: «Individualismen tar overhånd. Individene blir mer egoistiske og mister forståelsen for at det er deres plikt å arbeide for staten og dens fremtid.» Moral og religion «havner i vanry. «Lav moral, uhederlighet og forbrytelser tiltar». Antall selvmord øker. I følge Lundborg ville livsmiljøet blitt forbedret til å begynne med, og «levetiden øket», men at kroniske og degenerative sykdommer tilta. Han skrev at: «Det blir et stort begjær etter stimulerende og bedøvende midler, slik som alkohol, tobakk, morfin, opium, kokain, sovemedisin og andre giftige legemidler.» Misbruk «blir vanligere» og «forsøk på å motarbeide denne ulykke strander». Han skrev videre at: « Luksus og dyrkning av mammon utbres, først i de høyere lag i samfunnet, så i de lavere.» Byenes dekadense. Den moderne raseutryddelsens grunnleggende årsak kan spores til industrialiseringen og kapitalismens jakt på profitt. I det moderne samfunnet, der ledestjernen er «økonomisk vekst», vokser voldsomme industri- og handelssentre seg større og større. Lundborg beskrev byene som kapitalistiske «kreftsvulster», hvis stadige vekst var i konstant behov av nye folk fra den levende landsbygda. Han skrev at byene «før eller senere, suger til seg all marg og bein fra folket og således dreper det». Det er på landsbygda at folk vokser og trives; fødes, dør og blir gjenfødt. Dette kretsløp gjelder mennesker, men også dyr og vekster. Bøndenes jordbruk, dyrehold og sunne kultur gjennom generasjoner, skaper også forutsetningene for menneskenes overlevelse og utvikling. Lundborg konstaterte at befolkningen i byene, på grunn av den unaturlige måten å leve på, stadig er utdøende på grunn av lav fødselsrate og kun kan fortsette å overleve på grunn av tilførsel fra landsbygda. Han siterte tyske Lotze som skrev: «Byene oppsluker folket. De lokker til seg hundretusener mennesker og gjør slutt på de. Disse byer gir et inntrykk av urkraft, glans og fremgang, men i virkeligheten er de åndeløse kirkegårder. I Berlin har vi allerede et tallforhold, der to krybber tilsvarer fem likkister.» Når det moderne samfunnets byer har slukt den største delen av landsbygdas befolkning, kan ikke den avfolkede landsbygden lengre tilføre de stadig voksende metropolene med nok mennesker. Dette, skrev Lundborg, skulle i fremtiden lede til at: Tomrommet, som på denne måten oppstår i landet, fylles via innvandring fra andre land. Det blir en tilstrømning av lavtstående, og mindreverdige elementer, som av kulturfolket betraktes som «barbarere» eller hensynsløse og uønskede «parasitter». Raseblanding mellom folk av ulik verdi oppstår og vil ha ugunstige virkninger. Nasjonalsosialisme. At Lundborg var nasjonalsosialist råder det ingen tvil om, og i skriften siterer han Hitler og beskriver i positive ordlag det nasjonalsosialistiske Tysklands politiske reformer innen rasehygienens område. Lundborgs hensikter var radikale og på visse områder spartansk grimme. Han anså at utryddelsen kun kunne bekjempes med hjelp av rasehygieniske tiltak. Til dette formål krevdes det langtgående politiske reformer på mange områder. At staten skulle skape et insentiv for å få familiene til å få flere barn anså han å være ytterst viktig. Hans mest kontroversielle forslag var at staten skulle innføre tvangssterilisering av de «laveste» i samfunnet. Men Lundborg mente også at samfunnet måtte forandres i stor skala for dette endemål. Han anså blant annet at: «Industri, handel og bankvesenet» ikke burde «være målet i seg selv, men hjelpemidler til folkets beste». Og at «vi sannelig ikke har råd til å la industrien vokse seg ut av kontroll, til tross for at den har tilført oss milliarder, da hele vår livskraft og fremtid som et selvstendig folk står på spill». Den økonomiske livet skulle reguleres strengt av staten. Luksusvarer skulle for det meste utestenges fra markedet, og skulle kun produseres for bruk i byttehandler med fremmede land mot nødvendighetsvarer. Det var en selvfølgelighet at man skulle følge «prinsippet om selvhusholdning». Landets naturresurser som «skog, metall og vannkraft» burde sparsomt utnyttes med tanke på fremtidige generasjoner. Lundborg mente at de regioner i landet som var altfor industrialiserte skulle suksessivt avindustrialiseres av staten. Nødvendige industrier og høyskoler kunne flyttes til mindre steder der arbeidere og studenter ikke ble utsatt for storbyenes dekadens og proletarisering. Minst 75 prosent av landets befolkning skulle «utrette fysisk arbeide» og han mente at disse utgjorde «kjernen av befolkningen» og at disse ikke ble degenerert like fort som «intellektuelt utdannede storbymennesker». Hermann Lundborg elsket sitt folk og hans politiske mål var basert i viljen til å verne om den Nordiske rasen. Han innså at velstand, demokrati og materialisme til slutt skulle ende i utryddelse og tyranni. Hans forslag til politiske reformer var derfor langsiktige og gjennomtenkte og siktet på å trygge fremtidige generasjoner. Lundborg skrev at han var overbevist om at mange av hans politiske forslag ville bli betraktet som galskap av datidens sterkt individualistiske mennesker. Men han håpet at dette «galskap» til slutt ville bli akseptert, da det var ytterst nødvendig. Nåtidens Forfall. Den utryddelse Lundborg advarte om var kun forstadiet til det vi nå bevitner rundt omkring oss, seksti år etter andre verdenskrig, og mer enn sytti år etter Lundborg utgav sin vekkelsesskrift. Vi lever nå i en rase- og kulturødeleggende tidsalder. «Multikultur» som er påtvunget fra makteliten, er et ledd i oppløsningen av nasjonene, som til slutt, om det ikke stoppes, kommer til å lede til vår undergang. Språk, musikk, litteratur, vaner tenkemåter – alt er satt i voldsom forandring. Vi har for lengst passert det punkt der utryddelse fortsatt kun var en prosess drevet av menneskers kortsiktighet og det moderne industrisamfunnets negative bieffekter. I dag drives samfunnet og rasen, med hensikt og vilje, rett mot stupet, av krefter som ved vår utryddelse vil dominere det politiske, økonomiske og kulturelle livet i vesten. Vårt land styres i praksis, av en aggressiv og uhellig koalisjon av politiske svindlere, sionister...