russleman

FLERKULTUR Strukturell anti-hvithet har krevd nok et offer. Har du fått nok ennå, hvite mann? En ny dag har kommet, og hvitt folkemord er et lite skritt nærmere sin fullbyrdelse da Marianne Amundsen, NAV-arbeideren som ble stukket ned på jobb, har gått bort minst 20 år før sin tid. Jeg forstår instinktet om å trekke kynisk på skuldrene og påpeke at dette simpelthen er den nye normalen i vesten. Gud vet jeg har hatt den samme reaksjonen utallige ganger mens jeg har lest om utallige lignende tilfeller som til syvende og sist brakte meg dit jeg er i dag. Men dette er ikke den korrekte reaksjonen. Den korrekte reaksjonen er sinne. Hvitglødende sinne. Raseri over ethvert aspekt ved denne saken. Abdella Ahmed H, en kvoteflyktning fra Libya, drepte denne kvinnen. Han drepte henne fordi anti-hvite løgnmedier hadde fylt hodet hans med idéer om at han hadde krav på gull og grønne skoger fra et land han aldri har løftet en finger for å bygge opp, at han var et offer for strukturell rasisme, og da han ikke fikk innfridd alle krav øyeblikkelig, følte han seg fullstendig rettferdiggjort i å trekke ut kniven han hadde tatt med seg og myrde én hvit kvinne og lemleste en annen fysisk og psykisk for livet. Og hva er de samme anti-hvite løgnmedienes reaksjon på dette mordet de var delaktige i å forårsake? NRKs beskrivelse av drapsmannen: Gjerningsmannen er ein norsk statsborgar (39). Han er fengsla i fire veker, sikta for drap og grov kroppsskade. Hvor passende er det at bare dager før dette bestialske drapet dreide den nasjonale samtalen seg om Lindmos intervju med Tinashe Williamson, forfatteren av «Håndbok for unge antirasister». Samtalen, med innspill fra NRKs Fredrik Solvang, dreide seg i stor grad om historier fra Tinashes barndom «som definitivt skjedde og ikke er overdrevet eller oppdiktet i den minste grad, folkens» vedrørende den forferdelige rasismen hun hadde blitt utsatt for som et brunt barn. Det ville ikke være overraskende om Amundsen selv var blant seerne, fullstendig uvitende om at hun bare hadde dager igjen å leve. Se så for deg Marianne Amundsens siste øyeblikk. Flere minutter, kanskje lenger, med ren terror mens hun vred seg på gulvet, rødt blod fossende fra overkroppen hennes og spredt utover gulvet, mens en forferdelig iskald smerte er hennes eneste ledsager i møtet med døden. Forestill deg tankene som gikk til datteren hun aldri kom til å se igjen. Dette mens hennes drapsmann ruver over henne, blodflekket kniv i hånden, full av en brennende glød over sitt rettferdige opprør mot den hvite undertrykkeren. Alt med systemet vårt er designet for å skape dette utfallet, hvilket er grunnen til at du må beskrive det med sitt rette navn: Strukturell anti-hvithet. Dette var ikke et uhell, ingen tilfeldig tragedie som ikke kunne vært unngått. Marianne Amundsen døde som et resultat av bevisst og målrettet politikk. Dødsattesten hennes var signert det øyeblikket Abdella ble gitt asyl, «på flukt» fra en krig som hverken Marianne, du eller jeg hadde noen rolle i å starte. Hvis noen nordmann bærer skyld her så var det Jonas Gahr Støre, i sin rolle som utenriksminister, som hadde ansvaret for å sende et fullstendig velfungerende og stabilt land inn i borgerkrig og kaos, en krig startet på jøders og Israels vegne. Kriger startes av eliter og betales for av vanlige folk. Ofte med livet. Marianne Amundsen betalte med livet, som utallige andre har gjort før henne, og utallige andre vil gjøre igjen inntil det tyranniske og løgnaktige anti-hvite regimet vi lever under har blitt styrtet. Hvor mange flere må dø før vi som nordmenn, DE EKTE NORDMENNENE, er villige til å stå opp for oss selv og si at «nok er nok»? Ingen flere jødiske kriger. Ingen flere asylsøkere. Ingen flere døde hvite kvinner. Ikke noe mer anti-hvithet. Vi har lidd nok. Det må ta slutt. Og det må ta slutt NÅ.