Sturla Vikmo

KAMPVILJE: Oliver H. Langeland kritiserte det norske landssvikoppgjøret etter krigen og landets forsvarsberedskap i tiårene før andre verdenskrig. Han beskrev også hvilke grunnleggende mentale egenskaper et folk må ha, ikke bare for å kunne kjempe og forsvare seg, men for i det hele tatt å overleve. Hvis vi spør et ganske alminnelig hverdagsmenneske om han mener at han selv og andre i vårt samfunn er i besittelse av den indre glød som når som helst gjør ham villig til å sette liv og velferd inn i en fanatisk kamp for de livsverdier som er våre, så vil han se nærmest uforstående på en. […] det er få som når de tenker på vårt samfunn og dets verdier fylles av bevisstheten om at dette er noe som de vil leve og dø for. Sitatet er hentet fra en bok som ble utgitt i 1949. Boken har tittelen – Forat I ikke skal dømmes og er skrevet av Oliver H. Langeland. Langeland var major og under andre verdenskrig sjef for Milorg i distrikt Stor-Oslo. Langeland skrev også boken Dømmer ikke, som ble utgitt i 1948. I sine to bøker rettet Langeland skarp kritikk mot myndighetene. For det første påpekte han Norges elendige forsvarsberedskap i mellomkrigstiden og frem til og med invasjonen i 1940. For det andre ga han en knusende dom over rettsoppgjøret etter krigen. Dette kunne knapt kalles et rettsoppgjør fordi det ikke ble praktisert likhet for loven, og fordi det var et politisk oppgjør for å delvis lede oppmerksomheten vekk fra eksilregjeringen. For sine to bøker ble Langeland tiltalt for ærekrenkelse mot en rekke øvrighetspersoner. Han ble frifunnet. Like fullt ble bøkene inndratt, og noen av påstandene i dem ble erklært usanne. Langeland skrev for øvrig også om norsk kampdyktighet med tanke på fremtidig krig. Han la særlig vekt på den mentale utrustningen til befolkningen. Jeg vil i det følgende gjengi noen av majorens tanker omkring dette emnet. Men før jeg kommer så langt, skal jeg kort avgrense Langelands politiske ståsted, slik det kommer til uttrykk i – Forat I ikke skal dømmes. Han var både patriot og nasjonalist, og selv om han hegnet om den daværende form for vestlig demokrati, var han også klar over at det parlamentariske demokratiet truet det nasjonale samholdet – og dermed svekket landets forsvarsevne –, og han advarte mot dette. Langeland så en sterk sammenheng mellom et folks kampdyktighet og dets livsevne overhodet: «Ett av de fenomener som tidligere har vært observert i riker i forfall er nettopp uviljen mot å kjempe.» En enda mer grunnleggende erkjennelse er at et kampdyktig folk faktisk setter nok barn til verden: «Hvis Vesten ikke er i stand til å skape en annen befolkningsutvikling enn den som fruktbarhetstallene i 1930-årene pekte på, så er Vest-Europa ferdig i løpet av noen generasjoner». Foruten å være major var Langeland utdannet statsøkonom og arbeidet en tid som statistikksjef i Oslo ligningsvesen. Han skulle derfor ha gode forutsetninger for å bedømme befolkningsutviklingen. Han hevdet at høy fruktbarhet og gode tider ikke nødvendigvis går hånd i hånd. Nettopp i medgangstider hadde fruktbarheten til dels vært svært lav, fremsatte han, og høy fruktbarhet kunne falle sammen med dårlige tider: «I krigsårene steg jo farene for levemåte og liv og eiendom til et maksimum, men selv i krigførende land steg fruktbarheten nettopp i disse år. Det var krefter som var sterkere enn de økonomiske beregninger som var i virksomhet.» Det er nærliggende å tolke kreftene Langeland her siktet til, som et overlevelsesinstinkt som gjør seg gjeldende i perioder hvor folket er utsatt. Sitatet som innleder denne artikkelen, antyder at Langeland så en sterk sammenheng mellom et folks kampdyktighet og eksistensen av sterke felles verdier hos et folk. For å kjempe må man vite hva man kjemper for – og tro på det man kjemper for: «Skal vi kunne kjempe må vi føle i dypet av vår sjel at vi har verdier som vi vil leve og dø for.» Slike verdier hadde vært på vikende front i Europa: Kampvilje er til stede hos folk så lenge folkets masse er grepet av bevisstheten om at man kjemper for sentrale goder og verdier, hvis betydning alle anerkjenner. Det var bevisstheten om disse verdiene som gikk tapt i det 19. og begynnelsen av det 20. århundre. De religiøse verdier og de moralverdier som hele den vesteuropeiske kultur bygger på og som har skapt den vesteuropeiske kultur har vært gjenstand for en negativ og oppløsende kritikk. En stor del av denne kritikk har kommet fra forkjempere for den teoretiske materialisme. Samtidig hevdet han at marxistene (revolusjonære så vel som reformister) skadet det nasjonale samholdet og kampevnen ved å innbille arbeiderne at de er tjent med å være lojale til «den internasjonale arbeiderklassen» fremfor sitt eget fedreland: «Et samfunn kan aldri oppnå noen styrke, hvis den ene eller annen gruppe som er i opposisjon skal ha rett til å gå i ledtog med rikets fiender.» Klassekamp var dessuten i seg selv splittende og ødeleggende for et folks kampdyktighet. Grunnleggende mental kampdyktighet kan oppsummeres slik: At enkeltmennesket er villig til å sette livet på spill for at fellesskapet skal overleve. Langeland henviste til et slagord fra den romerske feltherren Pompeius: Han lå i Nord-Afrika med sin transportflåte med korn til det sultende Rom. Det blåste hardt og mange av de forsiktige syntes at man ikke kunne legge ut i slikt vær. Det var mange som tenkte «Safety first». Da tenkte de riktignok bare på seg selv og ikke på den sultende befolkning i Rom. Det var da Pompeius sa de stolte ord som kan være et motto for alle levedyktige mennesker: «Det er nødvendig å seile. Å leve er ikke nødvendig.» Spørsmålet som gjenstår, er dette: Hvilke verdier vil vi leve og dø for? For nasjonalsosialister gir svaret seg selv. Alle sitater er hentet fra: – Forat I ikke skal dømmes av Oliver H. Langeland, utgitt i 2010 på Familieforlaget. Utgitt første gang i 1949 på Heim og Samfund.