Hjem Artikler Kommentar Avhoppere og forrædere

Avhoppere og forrædere

1

KOMMENTAR Riksrådsmedlemmet Fredrik Vejdeland forklarer her begrepene og forskjellen mellom dem med konkrete eksempler. Det gis også direktiv til den nasjonale bevegelsen om hvordan man må behandle forrædere.

I siste Lederperspektiv pratet jeg og Simon Lindberg om avhopp og forræderi i den anledning at Jimmy Thunlind har blitt politiinformant og forræder. Dette forklares i avsnittet, men også i denne artikkelen. Emnet har siden den gang blitt tatt opp av flere nasjonale aktører som i det store alle har virket for å røyke ut forræderen. Dette er noe vi takker for og som også hedrer dem som har tatt den beslutningen.

Hensikten med denne artikkelen er å gjøre rede for hva som skiller en avhopper fra en forræder og gi eksempler på når avhoppet har gått over til forræderi. Når har avhopperens feilsteg blitt av en slik art at avhopperen ikke bare har gjort seg umulig for all fremtid i egen organisasjon, men også i den nasjonale bevegelsen som helhet?

Først og fremst skal det påpekes at vi er svært tilbakeholdne når det kommer til å utmale noen som forræder og at vi aldri gjør det uten solide bevis for påstanden. Også om man kan mislike en avhoppers eventuelle drittprat til andre nasjonale, må man være forsiktig med å kalle ham for noe så nedverdigende som en forræder.

Dette av flere grunner. Vi må ikke havne i en situasjon hvor det rår inflasjon i begrepet og hvor vi ikke kan skille de små fiskene fra de store. Å kaste ut av oss anklager som ikke riktig er gjennomtenkte, eller som rent av skjer i affekt, kan lede til både minsket troverdighet for oss og for andre problemer. Problemer hvor vi risikerer å pådra oss sinne, som kanskje rent av er berettiget, og skaper oss en fiende for livet.

Om avhoppere

Det skal i sammenhengen også gjøres klart, om det ikke allerede har fremgått, at en avhopper ikke i det hele tatt trenger å være en forræder, og ekstremt sjelden er det. Den Nordiske Motstandsbevegelsen er en frivillig organisasjon, hvor mange har kommet og gått gjennom årene. Dette er så klart noe som skjer i alle andre organisasjoner – politiske eller ikke-politiske – sådanne, men som kanskje skjer noe oftere i en revolusjonær organisasjon med sterkt ytre press fra et repressivt system. Det finnes medlemmer som har sluttet etter noen uker eller måneder etter å ha forstått – hvilket vi dog alltid advarer dem om – den represjonen man rammes av. Mange holder dog i flere år.

Dette er helt naturlig, og ettersom deres plasser hele tiden fylles opp med nye mennesker ser jeg ikke noe større problem med det. Til sist er det de kollektive enhetene – Organisasjonen som fører kampen og det folket vi kjemper for – som er det viktige. Så lenge kampen for vårt folks overlevelse går videre, gjør det ikke noe om et og annet individ kommer og går. Det kan låte kynisk, men slik ser virkeligheten ut.

Det viktige er at den indre kjernen suksessivt vokser og blir sterkere. Den indre kjernen er kjempene som gjennom årevis med prøvelser dels har vist lojalitet, dels blitt en del av Organisasjonens viktige infrastruktur. Denne kjernen har vokst og blitt sterkere i løpet av alle årene, men også den kan desimeres noe nå og da etter en splittelse. Under kuppforsøket i 2019 forsvant noen ut av denne kjernen, men uansett hva de eventuelt selv tror dreier det seg ikke om altfor mange personer og hvis plasser i dag er blitt fylt opp av andre personer. Med andre ord har vi gått fra en gjenoppbyggelsesfase til å være i en oppbyggelsesfase igjen.

Når noen slutter

Når noen forlater Organisasjonen gjør de det oftest som menn, det vil si i stillhet og uten å skylde fra seg og liste opp tusener av eksempler (som de aldri fremførte mens de var med oss) på hvorfor Den nordiske motstandsbevegelsen er så utrolig dårlige. Stilt og rolig går man inn i Svenssonlivet, for det er dessverre der nesten alle havner på tross av fagre ord fra en del om at de skal gjøre det ene eller det andre nå som Organisasjonen ikke lenger hindrer dem.

Så når noen forlater Organisasjonen, også om det kan være trist når en bra person slutter, pleier jeg å se til hva individet har utført under sin tid i Den nordiske motstandsbevegelsen. Hvordan han eller hun gjennom hardt arbeid under en viss tid har hjulpet Organisasjonen fremad. Om avhoppet dessuten skjer på riktig måte har personen mer på plusskontoen og kan eventuelt få bli med igjen ved et senere tilfelle om denne ønsker det.

Det er veldig viktig å forstå at vi ikke banker opp folk som forlater Organisasjonen, det er akkurat like (u)sant som at vi, ifølge systemmedia, banker opp slike som «nekter å ta imot flyveblader». Det man ofte «glemmer» å nevne er at den som ikke ville ta imot et flyveblad også gikk til fysisk angrep (spyttet m.m.) eller utagerte med trusler, og at det er dette som har ledet til at vi har tilrettevist personen det gjelder. Reaksjonen, hva gjelder avhoppere, kan bli en annen dersom denne agerer på en måte som likner den spyttende flyvebladsnekteren. Om den avhoppede går over grensen og bruker sitt tidligere innsyn i Organisasjonen til rene skittkastingskampanjer overfor Organisasjonen og tidligere kamerater, skal de ikke bli forbauset om folk blir sinte, og noen dessuten fysiske.

Om forrædere

Men ikke en gang de som beskrives ovenfor er alltid å betrakte som forrædere ifølge våre tilbakeholdne normer. De bør snarere betraktes som ondsinnede avhoppere. Når vi prater om forrædere, prater vi om slike som lar seg kjøpes opp av systemet, som sitter på God morgen-TV og lyver om vår virksomhet.

Personer som Jimmy Thunlind er ekstremt få. Et slikt eksempel er dog Henrik Holappa og hans forræderi i 2016. Holappa begynte å synes i aviser og TV hvor han svartmalte Organisasjonen, samarbeidet med venstreekstremister og skrev en bok hvor han spredte faktiske løgner. Det som forener Thunlind og Holoppa, foruten de flagrante løgnene, er at begge har hatt mer innsyn i Organisasjonen, selv om det i første rekke har vært innenfor deres respektive områder (hhv. redet og den finske grenen).

Derimellom har det vært en og annen Hugo Edlund og andre hvis forræderi utvilsomt har vært minst like sterkt, men hvor deres innsyn i Organisasjonens interne virksomhet har vært kraftig begrenset.

Forræderne utnyttes av systemet oftest under en begrenset tid. Når de har fått sine «five minutes of fame» kasseres de ofte like raskt. Ikke sjelden da de har vist seg å være store fiaskoer. Anders Högström gjorde seg umulig som avhopperstjerne da han begynte å drive med diverse bisarre tyverier. Hugo Edlund begynte å drive med kokainmisbruk, noe som har ført til at han må tigge 700 kroner fra systemmedia for å fortelle noe saftig. Henrik Holoppa hadde kunnet bli en stjerne på forræderhimmelen, men han er ikke akkurat det mest interessante mennesket å høre på, jeg har nå aldri hatt en vettig diskusjon med det der meheet. Man hadde kunnet tro at Kim Fredriksson hadde tabbet seg ut for all tid da han torturmishandlet sin samboer og truet med å drepe hennes to år gamle datter, men han dukker opp nå og da på TV-skjermen og har fremdeles samarbeid med AFA.

Et ansikt som det dessverre finnes en overhengende risiko for at du kommer til å se mer av i fremtiden.

Til forskjell fra personene som er nevnt ovenfor er Jimmy Thunlind en person systemet kommer til å ville holde fast ved i lang tid fremover. Jeg har svært lett for å se ham bre seg ut i en TV4-sofa. Thunlind er god på å spille teater, og kan han bare holde seg fra å drikke seg full tror jeg at han kommer til å holde lukrative foredrag på skoler i lang tid fremover.

Når avhoppet går over i forræderi

Med alt dette sagt er det eneste relevante spørsmålet hva som kvalifiserer forræderi? Hva i avhopperens fremferd og handlinger er det som gjør at INGEN bør ha med dem å gjøre? Her følger noen eksmpler:

Å forsyne politi og etterretningsorganer med informasjon om tidligere kamerater og den tidligere Organisasjonen. Dette har så vel Jimmy Thunlind som Hugo Edlund, ifølge egne utsagn, gjort. Man skal huske på at fremfor alt Sikkerhetspolitiet (som er direkte underlagt regjeringen), men også politietaten tjener systemet – ikke borgerne eller samfunnet for øvrig. Man gjør ikke sin «samfunnsplikt» som Thunlind påstår at han gjør, når han formidler opplysninger om den nasjonale opposisjonen.

Å forsyne AFA med informasjon om tidligere kamerater og den tidligere Organisasjonen. AFA er også en del av systemet, og deres mål er å skade individuelle nasjonale.

Å dukke opp på TV-sofaer og ta systemets parti overfor den nasjonale kampen. Her blir man en del av propagandaen mot dem som kjemper mot folkeutbyttet og vårt folks undergang.

Å forsyne systemet med informasjon om hvorfor bevegelsen er kriminell. Jimmy Thunlind hevdet at det har gått ut direktiv om å anskaffe håndgranater og automatgevær samt å sprenge mediehus. Selv om Thunlinds opplysninger er falske, og han ikke kan belegge det, kommer det til å bli en levende sannhet innenfor systemet og brukes av det for å forsøke å bekjempe den nasjonale opposisjonen ytterligere. Uansett om det Thunlind påstår er sant eller ikke tar han stilling for systemet som det eneste voldsapparatet som skal finnes i samfunnet.

Hva den nasjonale bevegelsen må gjøre

Som nevnt i innledningen har flere nasjonale aktører agert eksemplarisk i Thunlind-saken. Man har også nylig røyket ut AFA-informanten Pavel Gamov. Det er slik man må agere! Hardt og resolutt, og forent!

Når forræderiet oppdages bør man ta stilling mot forræderen, men i hvert fall aldri, under noen omstendigheter, ta forræderens parti mot den organisasjon som rammes. Det spiller ingen rolle hvor mye man enn må mislike en annen organisasjon eller deres representanter, man opptrer aldri skadefro når de rammes av en forræder. Man går i forsvar for dem, eller i absolutte verste fall unnviker spørsmålet helt.

Den narsisstiske Thunlind har siden forræderiet både forsøkt å snakke om sin «ideologiske reise» i Vita pillret og kontaktet tidligere kamerater (som han akkurat har solgt ut til systemet), for å få en vei tilbake til fellesskapet på en eller annen måte. Døren har vært stengt overalt.

Denne håndfaste handlemåten er det som på sikt er det eneste riktige og effektive, da det sender et viktig signal til avhoppere som i fremtiden skulle kunne tenke seg å trå over grensen.

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
1 Comment
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
Proverbs 26:11
Proverbs 26:11
3 måneder siden

God avklaring av Vejdeland. En avhopper kan ha x antall forklaringer for å forlate bevegelsen – som oftest personlige og ikke politiske/ideologiske. En forræder er en ussel og foraktelig person, og fortjener utelukkende vanære. Det triste er at slike krokrygger får oppmerksomhet i MSM, men som oftest er deres «bruksverdi» avgrenset og kortvarig, og de lever videre «i skyggenes dal»; fortjent nok.