HISTORIE Den 23. september 1917 ble den norske nasjonalsosialisten, SS-offiseren og frontkjemperen Bjørn Østring født. Han var Quislings livvaktsjef og hyllet NS-lederen til slutten av sitt liv.
Bjørn Østring ble født i den lille byen Gjøvik i Oppland den 23. september 1917. Han vokste opp hos sine besteforeldre på morens side, som var nasjonalsosialister og sympatiserte med Finlands kamp mot det kommunistiske Sovjetunionen.
Besteforeldrene beundret også Vidkun Quisling som etter første verdenskrig hadde blitt kjent for sitt humanitære arbeid med Russlandshjelpen, som reddet millioner av russiske flyktninger i den ukrainske delen av Sovjetunionen fra sultedøden. Quisling var den nærmeste medarbeideren til Russlandshjelpens sjef, den berømte polarforskeren Fridtjof Nansen. Da Quisling ble verdensberømt som en meget suksessfull hjelpearbeider (det rapporteres at Quisling selv var årsaken til at 200 000 mennesker ble reddet) var Østring bare noen år gammel. Ved voksen alder skulle Østring bli en av Quislings nærmeste menn.
Påvirket av hans besteforeldres syn på nasjonalsosialismen ble Østring i 1933 med i Nasjonal Samlings ungdomsorganisasjon NSUF. I 1935 ble han med i selve partiet og i 1940 ble han 23 år gammel riksleder for NSUF.
I 1941 gikk han med i Den norske legion, som var en del av Waffen-SS og meldte seg som frivillig til østfronten. Østring ville egentlig dra allerede i 1940, men Quisling mente at han ville gjøre mer nyttig hjemme og Østring gav seg da og ble værende ett år til.
I Den norske legion skjedde det noe som skapte sterk irritasjon hos mange nordmenn: istedet for å kjempe under norsk ledelse i Finland ble det besluttet at det skulle være tysk stab og at de norske soldatene skulle sendes til Leningrad. Dette forårsaket sterk splittelse og staben ble oppløst. Situasjonen ble først løst da den norske majoren Arthur Qvist ble utstedt til befalhaver for Den norske legion. Plasseringen ble dog værende – østfronten og ved Leningrad.
Under kampene ved fronten avanserte Østring til SS-Untersturmführer. Han ble tildelt Jernkorset og Østfrontmedaljen samt den norske utmerkelsen Frontkjempermerket. I 1942 var han tilbake i Norge igjen og ansluttet seg til en spesiell vaktstyrke, Gjestene, som sammen med Quislings personlige vaktstyrke Førergarden voktet NS-lederens hus Gimle i Oslo. I 1944 ledet Østring vaktstyrken.
Etter krigen ble Østring dømt til syv års fengsel i det grunnlovsstridige landssvikeroppgjøret – eksilregjeringens hevn mot de som sympatiserte med eller engasjerte seg for nasjonalsosialismen i Norge. Etter endt soning arbeidet Østring som maler for å forsørge sin familie: en kone og fem barn. Østring var gift med Anne Eline Christie som var skuespiller og hadde en av hovedrollene i den eneste norske nasjonalsosialistiske filmen som ble produsert, «Unge viljer» fra 1943.
Østring ble etter krigen en slags representant for de norske frontkjemperne og nasjonalsosialistene. Han bidro til å bygge opp et gedigent NS-arkiv og snakket med forfattere og historikere for å gi dem en mer korrekt beskrivelse av den nasjonalsosialistiske tiden i Norge.
En av dem som Østring snakket med var historikeren og den tidligere Milorg-mannen – altså Østrings tidligere fiende – Svein Blindheim. De ble gode venner og dette vennskapet ble senere omtalt. Blindheim selv ble kontroversiell da han utfordret «den norske myten» i sine bøker.
Blindheim presenterte blant annet et annet syn enn det etablerte på den tyske invasjoner, eksilregjeringen, norsk etterkrigspolitikk m.m.
Han kritiserte fengselstraffer og dødsdommer mot nasjonalsosialister, påpekte at britene drepte flest mennesker i Norge under andre verdenskrig og skrev objektivt og respektfullt om de han hadde kjempet mot under krigen. Østring var en av hans fremste kilder.
I boken «Vi sloss for Norge» fra 2007, som bygger på intervjuer med Blindheim og Østring, kaller Blindheim ham for «krigshelt». Dette ble en «skandale» i norske medier.
Året før hadde Østring stilt opp i en kontroversiell radiodokumentar med NRK og beskrevet Quisling som «det edleste mennesket jeg har truffet».
Jeg husker godt vår første samtale. Det var på et NS møte på et lite sted på Hedemarken på midten av 30-tallet. Som vanlig på slike møter var det stint av røyk. Men jeg likte ikke røyk og gikk ut på verandaen. Og Quisling likte tydeligvis ikke røyk han heller. For plutselig sto han ved siden av meg. Det var klar stjernehimmel. Og jeg var gammel speider og hadde nylig tatt astronomimerket. Så jeg begynte å snakke om stjernene, og Quisling snakket om universet, evigheten og de store ting … Dette var første gang jeg traff ham, og jeg fikk et fantastisk inntrykk av et stort menneske.
Hele mitt liv – både den gangen han levde og i dag – er jo blitt et liv rundt personen Quisling. Jeg regner ham som det fineste og edleste mennesket jeg noen gang har truffet. Jeg kan ikke se noe jeg kan laste ham for i det hele tatt.
Østring hadde flere av Adolf Hitlers malerier opphengt på sitt arbeidsrom og kommenterte leende at de er malt av «verdens mest berømte maler». Østring forsto seg dog ikke helt på den tyske politikken. Han forsto ikke den tyske innstillingen til jødene, trodde på «holocaust» og trodde at Tyskland ville fortsette å okkupere Norge etter krigen. Østring tok dog aldri avstand fra Quisling eller nasjonalsosialismen. Hans største bidrag var å formidle et mer korrekt syn på denne delen av vår historie. «Gammelnazisten», som Østring ble kalt i media, gikk bort i 2012.
