HISTORIE Tidlig om morgenen den 10. mai 1940 invaderte Storbritannia Island.
Island var ved krigsutbruddet en suveren stat som hadde den danske kongen som statsoverhode. Island hadde også erklært seg nøytralt da krigen brøt ut. Etter den tyske okkupasjonen av Danmark i april 1940 erklærte det islandske alltinget at kongen ikke kunne utføre sine plikter som islandsk regent. De opprettet også relasjoner utenlands og søkte erkjennelse for sin selvstendighet.
Storbritannia hadde allerede vist at de ikke brydde seg om de nordiske landenes nøytralitet og selvstendighet da de forsøkte å gå inn i Norge og Sverige. Det samme skulle vise seg i Islands tilfelle. Den britiske flåten senket flere tyske handelsskip som befant seg i islandsk farvann og den britiske regjeringen krevde deretter å få stasjonere tropper på Island, for Islands «beskyttelse». Alltinget nektet å gå med på dette og fortsatte å hevde den islandske nøytraliteten.
Ettersom den britiske posisjonen i Norge ble forringet, besluttet overkommandoen at de skulle ha militærbaser på Island. Ved krigskabinettets møte den 6. mai la Winston Churchill, daværende marineminister, frem en plan for invasjonen av Island. Churchill mente at å fortsette forhandlingene ikke var aktuelt. Han foreslo at man helt enkelt skulle landsette tropper direkte, og etterpå tvinge Island til å samarbeide. Churchills forslag ble vedtatt og igangsatt umiddelbart. Island hadde på dette tidspunktet ikke noe eget militære – kun et fåtall politibetjenter og kystvakt. Den britiske planen gikk ut fra dette og de visste at den islandske evnen til militær motstand var ikke-eksisterende. Den britiske invasjonsstyrken bestod av en bataljon marinesoldater, 750 soldater, hvorav flesteparten var rekrutter som var dårlig trent og hadde dårlig utrustning.
Morgenen den 8. mai 1940 steg soldatene ombord krysserne HMS «Berwick» og HMS «Glasgow», og invasjonsstyrken satt av sted mot målet sitt. Tidlig om morgenen den 10. mai 1940 forankret styrkene utenfor Reykjavik og britene sendte opp et rekognoseringsfly for å undersøke nærområdet. Flyet fløy over byen og ble sett av et stort antall mennesker, blant annet den tyske ambassadøren som raskt tok seg til havnen med kikkert og fikk se invasjonsstyrken.
Noen timer senere oppdaget en islandsk politimann flere britiske fartøy som nærmet seg havnen i Reykjavik, og rapporterte dette til utenriksministeriet. Omtrent klokken 5 om morgenen steg 400 britiske marinesoldater i land i Reykjaviks havn. Soldatene møtte ingen motstand og kunne raskt okkupere posten, telefonstasjonen, radiostasjonen og meteorologistasjonen. Britene hadde også ordre om å innta den tyske ambassaden og ta dets personale til fange.
Den Islandske regjeringen protesterte forgjeves mot det uprovoserte angrepet mot en suveren nasjon. Til slutt ble de islandske politikerne «overtalt» av britiske løfter om lukrative handelsavtaler og andre monetære kompensasjoner for «ulempen» av å bli okkupert, og de aksepterte situasjonen.
En uke etter invasjonen kom flere britiske soldater til Island, og i løpet av kort tid var det over 25 000 britiske soldater stasjonert på øya. I 1941 overtok amerikanske styrker okkupasjonen av Island.
Den amerikanske okkupasjonen fortsatte etter krigens slutt. Under den kalde krigen var den amerikanske flybasen ved Keflavik en viktig del av den amerikanske krigsplanen mot Sovjetunionen. Den amerikanske okkupasjonen av Island opphørte i 2006.
