Hjem Verdensanskuelse Kulturmarxisme Den uhyggelige sammenhengen mellom pedofili og antifascisme

Den uhyggelige sammenhengen mellom pedofili og antifascisme

1

HOMOLOBBYEN Eric Striker utforsker den historiske sammenhengen mellom agendaen for å normalisere pedofili og antifascisme.

Wilhelm Reich, en av antifascismens mer ukjente fedre. Foto: Public domain.

De siste årene har jøder og vestlige eliter ofte blitt beskyldt for å bære på en hemmelig trang til å misshandle og skade barn.

Q-Anon-bevegelsen – for det meste bestående av eldre konservative – utgjør den største legemliggjørelsen av denne tendensen. Q-Anon er ikke «antisemittisk», ei heller er den tilsynelatende en trussel mot den faktiske maktstrukturen, men prominente jødiske organisasjoner som Anti-Defamation League har prioritert undertrykkelsen av den på internett. 

Til tross for at Q-tilhengere ofte bruker tiden sin på villspor og styrer unna konfrontasjoner med jødisk makt, så uttalte presidenten av den jødisk-finansierte Genocide Watch-organisasjonen på CNN at Q-bevegelsen er en form for nazisme og antisemittisme – en beskyldning konspirasjonsteoretikere møtte med forvirring og sinne.

Med unntak av generiske og individualiserte forsøk på å implisere George Soros og Rothschild-familien finnes det ingen grunn til at det jødiske samfunnet skulle betrakte Q-Anon som en potensiell trussel.

Men en dypere undersøkelse av etterkrigstidens jødiske konsensus (innenriks liberal maksimalisme, undertrykkelse av hvit autoritærisme), såvel som det som ser ut til å være jødisk-styrt institusjonelle forberedelser på å gjøre pedofili til den neste barrieren å bryte ned i den pågående seksuelle revolusjonen, kan forklare denne jødiske bekymringen.

Autoritære, jøder og pedofile

En rekke studier har demonstrert en sterk link mellom personligheter som skårer høyt på den «autoritære» skalaen (motvillighet mot forandring, en forkjærlighet for stabilitet og orden, anti-kosmopolitiske holdninger) og behovet for å slå ned på barnemishandling.

Jødiske intellektuelle har spesifikt utpekt «autoritæriske» segmenter av en gitt populasjon som legemliggjørelsen av en fascisme i dvale – en ubevisst og potensielt antisemittisk kraft som raskt kan vekkes og mobiliseres i rekke sosiohistoriske kontekster. 

Frankfurtskolen, Wilhelm Reich og en rekke andre jødiske forskere innenfor sosiologien har til den dag i dag dedikert mye av sine profesjonelle karrièrer til å finne måter å identifisere og dekonstruere sosiale krefter som skaper autoritære kollektiver og deres ønske om å bekjempe flerkulturen, seksuelt avvikenhet, hyper-individualisme og til og med økonomisk ulikhet. Behovet hos jøder til å forhindre en ny Hitler understreker den «anti-fascistiske» trosbekjennelsen bøker som R. R. Renos «Return of the Strong Gods» har demonstrert at danner grunnlaget for den herskende ideologien i etterkrigstidens USA.

«Undertrykkelsen» av infantil seksualitet, ifølge jøder som studerte fascismens fremvekst, er den sterkeste prediktoren for autoritære tendenser. Gjennom bruken av Freuds ødipuskompleks (i dag generelt latterliggjort i seriøse akademiske sirkler) hevdet historiske antifascister at å eksponere unge barn for seksualitet er nøkkelen til å immunisere dem mot fascistisk ideologi i voksen alder.

Wilhelm Reichs høyst innflytelsesrike angrep på både tysk nasjonalsosialisme og sovjetunionen under Josef Stalin fra 1933 sier dette rett ut:

Undertrykkelsen av barnets naturlige seksualitet, særlig dets genitale seksualitet, gjør barnet engstelig, sjenert, lydig, redd for autoritet, «god» og «veltilpasset» etter det autoritære synet; det paralyserer opprørske krefter fordi ethvert opprør er fylt med angst; det produserer, ved å hemme seksuell nysgjerrighet og seksuell tenkning hos barnet, en generell hemning av tenkning og kritiske fakulteter. Kort sagt, målet med seksuell undertrykkelse er å produsere et individ tilpasset den autoritære ordenen og som vil underkaste seg til tross for enhver elendighet og fornedrelse. I begynnelsen så må barnet tilpasse seg strukturen til den autoritære staten i miniatyr, familien; dette gjør det i stand til å senere underordne seg det generelle autoritære systemet. Dannelsen av den autoritære strukturen finner sted gjennom forankringen av seksuell  hemning og seksuell angst.

Reichs bok, i ikke-ideologiske termer, observer at en sterk og forent heteroseksuell familieenhet som innpoder moral i sine barn og beskytter dem mot før-pubertale seksuelle erfaringer skaper byggeblokkene for organisk samfunn og sosial harmoni som populister senere kan «utnytte».

Seksuell undertrykkelse og antisemittisme – populistisk opposisjon til urettferdig og destruktiv konsentrasjon av jødisk makt – går dermed hånd i hånd. 

Reichs kommunistiske fortid og tilsynelatende tilslutning til seksuell omgang med barn muliggjort gjennom ødeleggelsen av familien ble ikke godt mottatt i sin samtid. Selv om historien om Reichs fordrivelse fra det tredje riket og brenningen av bøkene hans ofte henvises til i «holocaust»-myten og liberale fortellinger, så er det mindre kjent at han var under konstant forfølgelse av den amerikanske regjeringen på 50-tallet, hvilket kulminerte i at en føderal domstol beordret bøkene hans brent på nytt.

En noe utvannet og oppdatert versjon av Reichs teorier ble senere utviklet uforstyrret av den Amerikanske jødiske komiteen – «The Authoritarian Personality» av Theodore Adorno, Else Frenkel, Daniel Levinson og andre.

Adorno et al. trakk inspirasjon fra Freuds teori om infantil seksualitet, men gikk ikke så langt som å bifalle seksuell mishandling av barn for å forhindre fascisme. I stedet ble et kompromiss nådd for å redusere antallet individer med en høy «F-score» (Fascisme) gjennom å arbeide for å undergrave det tradisjonelle vestlige familiekonseptet (via feminisme), stigmatisere bruken av korporlig avstraffelse og aggressiv promotering av seksuell fordervelse (homoseksualitet, trans-kjønnethet, etc.).

Teoriene til Adorno (og gjennom ham Reich) forblir blant den brede konsensusen blant vestlige akademikere i dag. Framgangen av populisme i vestlige (og noen ikke-vestlige) land de siste årene har for det meste blitt hemmet inn av jødiske organisasjoner, men har også skapt en ny interesse i ikke bare å studere fenomenet fra det perspektivet at det er en pervers «trussel mot demokratiet,» som Yascha Mounks «The People vs. Democracy» hevder, men også i å akselerere liberale sosiale holdninger og antisosiale trender foran tidsplanen.

1960-tallet: Homofile rettigheter og pedofili

Støtte for legaliseringen av pedofili er ikke noe nytt fenomen i etterkrigstidens vestlige nasjoner. Innflytelsesrike jøder og homoseksuelle intellektuelle og kult-figurer som Allen Ginsbrug, Jacques Derrida, Michel Foucault, Hakim Bey, Daniel Cohn-Bendit, Gabriel Matzneff og andre – drevet av jødisk antifascistisk hysteri og teoriene til Reich, Adorno og Freud – talte åpent for seksuell omgang med barn som en frigjøringshandling – umulig å forestille seg i 2020.

Grupper som NAMBLA (North American Man Boy Love Association) ble stort sett betraktet som felles reisende i den tidens «LHBT»-bevegelse og var medlemmer av konvensjonelle organisasjoner for homofile rettigheter som International Gay and Lesbian Alliance (ILGA). I Storbritannia ble Pedophile Informational Exchange også involvert i aktivisme. Nederland, Frankrike, Tyskland og andre liberale stater hadde dessuten parallelle grupper som opererte i all offentlighet dedikert til å senke eller avskaffe den seksuelle lavalder, noen ganger til og med omfavnet av konvensjonelle politiske partier som German Green Party (hvilket i flere år hadde Daniel-Cohn Bendit som sin representant i Europaparlamentet).

Motreaksjonen ble forsinket, men kom til slutt. På 1980-tallet tok en konservativ bølge over USA, uttrykket blant annet gjennom Ronald Reagans og hans kristne støttespilleres valgskred, hjulpet til dels av AIDS-epidemien og misnøye med den seksuelle revolusjonen på 60- og 70-tallet.

På 1990-tallet begynte LHBT-bevegelsen å strategisk distansere seg selv fra pedofile med den forståelse at under deres første dytt for «skeiv frigjøring» så var samtidens avgjorte vitenskap som så en sammenheng mellom homoseksualitet og pedofili og annen antisosial adferd (som parafili) fotlenken som holdt dem tilbake – takket være grupper som Anita Bryants Save Our Children-bevegelse grunnlagt i 1977 – i like stor grad som AIDS. 

Gjenopplivingen av pro-pedofili

I likhet med andre tidligere mistenkeliggjorte bevegelser nå dominerende i amerikansk liv (kritisk raseteori, LHBT, etc.) blir frøet for pedofiliaktivisme nå sådd av homoseksuelle og jødiske figurer.

Selv om «autoritære» ved første øyekast kan virke paranoide og hysteriske i sin jakt på pedofile så er deres bekymringer langt fra ubegrunnet.

Den nylige 6 mot 3-domfellelsen fra en høyesterettsdomstol i USA med en konservativ majoritet om å tilføye «transkjønnede» som en føderalt beskyttet minoritet var en massiv seier for den vel-finansierte, men upopulære transseksuelle bevegelsen. Nå som figurer som Lady MAGA kan forvente en plass på det røde teppet i «respektable» konservative sirkler så er det åpenbart at USAs institusjonelle, individualistiske høyre-liberale ikke bare nå fullstendig oppgir sin motstand mot den barbariske praksisen å kirurgisk og kjemisk prøve å forandre et barns kjønn, de hadde ikke engang i sin besittelse de moralske og intellektuelle kategoriene nødvendige for å bekjempe denne trenden i første omgang.

Det er intet sammentreff at bekymringer rundt normaliseringen av pedofili nå har truffet et crescendo i kjølevannet av den mainstreame kristne bevegelsen og det republikanske partiets fiasko i kampen mot den jødisk-finansierte trans-bevegelsen.

Gjenopplivingen av pedofili-aksept-bevegelsen ledes for øyeblikket av organisasjoner som B4U-ACT.

B4U-ACT, grunnlagt i 2003 av jøden Michael F. Melsheimer, sier på sin egen nettside at målet deres er å skaffe psykiske helsetjenester til individer som uttrykker seksuell tiltrekning til barn.

I praksis har B4U-ACT vært i bresjen for å utviske sosiale normer og stigmaer rundt pedofili via et top-down-kupp.

The American Psychological Association (APA) sin fjerning av homoseksualitet fra sin liste over mentale lidelser i 1973 under press fra aktivister sees i dag som vendepunktet for normaliseringen av homoseksualitet.

B4U-ACT bruker i dag en lignende strategi. En konferanse under organisasjonens vertskap i 2011 talte for å øke presset på APA for å reklassifisere pedofili som en ikke-kriminell «seksuell orientering» og begynne å bruke den politisk korrekte termen Minor Attracted Person (MAP) i toleransens interesse. Deltakere bemerket seg at det virket som om konferansen bevisst forsøkte å tåkelegge spørsmålet om rett og galt med tanke på seksuell mishandling av barn.

Konferansens deltakere og støttespillere var nesten utelukkende jøder. Talerne inkluderte B4U-ACTs direktør Dr. Richard Kramer, direktøren for enheten for konsultasjon for seksuell adferd ved John Hopkins University, Fredrick Saul Berlin, og kjønns- og seksualitetsprofessor Jacob Breslow fra London School of Economics.

B4U-ACT hadde stor suksess i første omgang. I 2013-versjonen av APAs «Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders» (DSM-5) ble pedofili reklassifisert som bare en seksuell orientering. Da en rekke kristne grupper ledet av The American Family Association protesterte i raseri, trakk APA reklassifiseringen tilbake og hevdet det hadde skjedd en feil.

Andre forsøk på å bruke «memetikk» til å skape et mainstream-konsept av en «dydig pedofil» – et konsept oppfunnet og pionert av pro-pedofili gruppen The Global Prevention Project– for ikke å nevne Todd Nickersons artikler og «dokumentarer» som «I, Pedophile» har heller ikke blitt møtt med velvilje. 

Men til tross for alle disse tilbakeslagene vant pedofilibevegelsen en stor seier i 2018, da Canada-jøden og LHBT-aktivisten Dr. James Cantor skrev et brev til Twitters Trust & Safety Department der han forlangte at selskapet skulle tillate plattformen sin å bli et hjem for «MAPs» som ønsket å nettverke med hverandre uten å forbys adgang. I dag er det vanlig å se selverklærte pedofile på Twitter, ofte med sin egen versjon av pride-flagget.

Pedofili-advokater på venstresiden – spesifikt i anarkistiske og «skeiv-frigjøring»-sirkler – har også opplevd framgang de siste årene. Den radikale venstre-intellektuelle Derrick Jensens bok fra 2019, «Anarchism and the Politics of Violation», hvilket belyste det faktum at grunnleggerne av «Skeiv teori» og transskjønnethet (hvilket inkluderer jøder som Judith Butler og Gayle Rubin) også talte for normaliseringen av pedofili, ble stanset før den kunne publiseres. 

Jensens «kansellering», hvilket inkluderte en bannlysing fra Youtube, var responsen hans kritikk ble møtt av fra den hardnende konsensusen om støtte til pedofile blant venstrevridde og akademikere.

Hakim Bey, en gang diskreditert fra venstrevridde sirkler for sitt medlemskap i NAMBLA og støtte for barnevoldtekt, har nå gjenoppstått de siste årene som hoved-inspirasjonen for CHAZ (den tidligere anarkistiske autonome sonen i Seattle).

Diverse «hipster» venstre-liberale publikasjoner promoterer nå aggressivt Sophie Lewis, en jødisk venstre-aktivist som taler for tvunget avskaffelse av familien på vegne av «skeive barn». Den velstående Brooklyn-sosietet-personen og Jacobin Magazine-skribent Liza Featherstone har en rekke ganger blitt kritisert for hva mange har tolket som unnskyldende språkbruk hva gjelder pedofili.

Det er nå klart for mange at dette er i ferd med å bli et problem. Selv om mange strever med å artikulere det så kan den kollektive ubevisstheten føle det.

Q-Anon og andre Trump-støttende bevegelser tjener som den perfekte forvirrede motstanden i et forsøk på å endre den nå universelle moralske motstanden mot seksuelt missbruk av barn til enda en kontrollert kulturkamp som høyresiden til slutt vil tape.

Den jødiske kalkuleringen er at trauma-indusert mistillit til voksne autoritets-figurer vil bekjempe fascismen og andre former for hvit autoritærisme for all fremtid.

Når vi nå seiler inn i ukjent farvann, vil teorien deres bli satt på prøve.

/Eric Striker

Opprinnelig publisert på National-justice.com.

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
1 Comment
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
Morten
Morten
25 dager siden

Bra artikkel!