INTERVJU Det svenske riksrådsmedlemmet, den politiske strategen og inspiratoren har også gjort seg kjent som «radiosjefen» og «Herr HMF».
Fredrik Vejdeland meldte seg inn i Den nordiske motstandsbevegelsen, eller egentlig Den svenske motstandsbevegelsen som den het den gang, bare noen år etter at organisasjonen ble grunnlagt i 1997. I dag har han lenge vært medlem av det svenske riksrådet, hvor han blant annet har rollen som politisk strateg. Som leder av Nordisk Radio har han hatt ansvaret for Motstandsbevegelsens, og annen sympatisk riksradioinnsats, de siste fem årene. Før dette drev han det nå veletablerte nettmagasinet Nordfront.se i løpet av utgivelsens fem første år.
«Radiosjefen» Vejdeland er også kjent som «Herr HMF» (En forkortelse av den svenske loven «hets mot folkegruppe», som tilsvarer rasismeparagrafen i Norge) – et kallenavn som stammer fra en rekke dommer mot en trofast forkjemper for ytringsfriheten. Med sin evne til å kombinere et familieliv, som inkluderer åtte barn, med en stor og kontinuerlig innsats i kampen for vårt folks overlevelse – blant annet som leder, skribent, foredragsholder, konferansier, redaktør og blid inspirator – har Herr HMF gjennom årene bevist seg for alle nordiske frihetskjempere.
Vil du gjøre en kort presentasjon av deg selv – alder, fritid, familie og slikt?
Jeg er 44 år, bor i Kungälv og har åtte barn sammen med Paulina Forslund. I tillegg til kampen, en stor familie og lønnsarbeid, bruker jeg tid på trening, og når jeg ikke trener på egenhånd gjør jeg det gjerne sammen med barna mine. Ellers liker jeg å være alene med tankene mine og lese.
Du er født og oppvokst i Jämtland. Var det i din oppvekst du gjennomgikk din nasjonale oppvåkning?
Det er ingen konkret hendelse å peke på som forårsaket min oppvåkning, eller noen spesielt dårlige erfaringer med det flerkulturelle samfunnet som fikk meg til å våkne. På denne tiden var Jämtland som Hobsyssel i Tolkiens verden, det vil si i svært stor grad beskyttet mot alt som foregikk i verden utenfor.
I stedet var min nasjonale oppvåkning en langvarig prosess som begynte tidlig og som jeg ikke var klar over på det tidspunktet. Det at jeg var noe av en bokorm i tidlig alder hjalp også, for det var med boklesingen det startet. Jeg hadde tidlig en sterk fascinasjon for vår kultur og historie, noe som førte til at jeg begynte å lese mange bøker om norrøn mytologi i en alder av 12 år. På ungdomsskolen utvidet min lesning seg til andre deler av vår nasjons historie, men også europeisk historie generelt.
Samtidig var «Thule-bølgen» på sitt største. Tekstene inspirerte meg og fikk meg til å identifisere meg ytterligere med og føle stolthet for folket mitt. Det skulle gå enda et år før jeg definerte meg selv som nasjonalsosialist, men slik begynte det uansett. Kall det raseinstinkt hvis du vil, men det var nok noe som ropte på meg.
Var det noen nasjonale organisasjoner som vakte din tidlige interesse?
Da jeg var rundt 18–19 år så jeg på meg selv som klar for å bli med i en organisasjon, men jeg ville gjøre det i en organisasjon som var verdt å satse på og som hadde en fremtid foran seg. Etter at Riksfronten kollapset ble Nationella Alliansen dannet, som jeg syntes var veldig interessant. Jeg var lei av subkulturen i den nasjonale bevegelsen og tok det som at NA ville bryte med dette, men organisasjonen kollapset etter hvert og søket mitt fortsatte.
På denne tiden – midten/slutten av 90-tallet – var det trolig to organisasjoner som var aktive: Sverigedemokraterna og Nationalsocialistisk Front. Dette var altså på den tiden SD ville stoppe innvandringen og tidvis snakket om rase, men det var samtidig et reaksjonært parti som manglet verdensanskuelse, så for meg var SD aldri interessant. Det var også allerede da mistanke om at SD skulle liberaliseres, noe som også skjedde med svimlende fart – først under Mikael Jansson og deretter Jimmie Åkesson.
Selv om NSF på sin egen måte var et friskt pust, så oppfattet jeg dem som for mye Det tredje riket-fetisjister. Det tredje riket-estetikk kan være bra i små doser, men det var verken det eller den subkulturelle delen jeg var ute etter. Så ble Den svenske motstandsbevegelsen grunnlagt, som var noe nytt og hvis mål og visjoner stort sett falt sammen til punkt og prikke med mine egne.
Når vil du si at du ble nasjonalsosialist? Vil du beskrive prosessen som førte til dette?
Det var på videregående. Grunnlaget for dette ble som sagt lagt da jeg noen år tidligere hadde begynt å identifisere meg med våre forfedre, men også deres syn på verden, som faktisk ikke er helt ulik den nasjonalsosialistiske verdensanskuelsen, og senere også andre aspekter vedrørende historien til vårt folk og vår rase. Men det skulle fortsatt gå flere år før jeg innså viktigheten av rase eller jødespørsmålet.
Det positive fra denne tiden var at halvnasjonale, som du kanskje kan beskrive meg som et eksempel på, ofte hang i samme kretser som nasjonalsosialister og snart nok leste jeg også Nordland og hørte på såkalt WP-musikk. Til tross for dette var det en stund vanskelig å gi slipp på de mentale blokkeringene, noe som er litt absurd med tanke på hva slags assosiasjon jeg hadde og litteraturen jeg leste, som over tid også kom til å omfatte verk som «Min kamp», noe som også viser hvor kraftig den psykologiske krigføringen mot oss faktisk er.
En dag sluttet de betingede refleksene å virke og jeg sluttet å lyve for meg selv. Jeg husker ikke nøyaktig hva som fikk brikken til å falle på plass, men jeg husker opplevelsen og hvor jeg var da det skjedde. Det var en veldig sterk begivenhet og en befriende følelse. Der og da sverget jeg en ed til meg selv: å gjøre det som måtte til for å redde vårt folk.
Hvis jeg forsto det rett, meldte du deg inn i Den svenske motstandsbevegelsen i år 2000, tre år etter organisasjonens grunnleggelse i 1997. Vil du fortelle meg hvordan dette skjedde?
Jeg fulgte Den svenske motstandsbevegelsen helt fra starten med stor interesse. Den svenske motstandsbevegelsen kalte seg ikke nasjonalsosialister, et vedtak jeg i og for seg var imot, men som nok var nødvendig der og da for å finne nye veier videre. Det avgjørende for meg var at de oppførte seg som nasjonalsosialister. Fokuset var på trening, å skape kultur og fellesskap og slike ting, men også på storslagen aktivisme – og dette uten attributter fra Det tredje riket, finlandshetter eller skinnskalleuniformer. Dette appellerte til meg. I tillegg ga Den svenske motstandsbevegelsen ut Folktribunen, som var noe unikt og en fantastisk avis. Det var også der jeg begynte å engasjere meg, som notisskribent, før jeg meldte meg inn i år 2000.
Hvis du sammenligner Den svenske motstandsbevegelsen i 2000 med Den nordiske motstandsbevegelsen i dag, hva er de mest avgjørende forskjellene i hvordan kampen føres?
Det var definitivt mange flinke folk da jeg gikk med, men i starten føltes det veldig ustrukturert og litt ustabilt. Det var mye nettverksbygging i den tiden og ikke alle trakk i samme retning, noe som også førte til en stor splittelse som var nær ved å senke hele organisasjonen. Strukturen ble gradvis bedre, men det var først etter at Lindberg tok over at det ble skikkelig bra. Den svenske motstandsbevegelsen gjorde imidlertid mange gode ting helt fra starten og uten dens opprettelse hadde vi kanskje ikke hatt en ekte nasjonal bevegelse i dag.
Hadde du på den tiden noen ansvarsområder i organisasjonen?
Jeg ble leder for Näste 4 rundt ett år etter at jeg meldte meg inn, som da omfattet hele Norrland. På denne tiden bodde jeg i Östersund, men flyttet snart til Sundsvall, som også ble fokus for redets virksomhet.
Når ble du tatt opp i Motstandsbevegelsens svenske riksråd?
Samtidig som jeg ble sjef for Näste 4.
Kan du fortelle litt om hvordan det svenske riksrådet arbeider?
Som en bedriftsledelse vil jeg si. Vi har ansvar for at virksomheten går fremover og er «lønnsom», noe som i vårt tilfelle ikke alltid handler om penger, men om at virksomheten er effektiv når det gjelder å vekke våre medborgere, appellere til de rette menneskene og rekruttere til saken. Vi har regelmessige møter, følger opp vedtak og kommuniserer med de ulike redene og andre deler av virksomheten vår.
Nordfront
Vil du fortelle litt om omstendighetene rundt lanseringen av nettavisen Nordfront i 2012? Jeg husker at jeg pleide å lese Patriot.nu på denne tiden, men jeg husker at denne publikasjonen plutselig forsvant.
Jeg drev Patriot.nu i omtrent ett år før vi lanserte Nordfront med en ny, fersk side. Det jeg hadde oppdaget som skribent opp gjennom årene var at vi hadde veldig gode skribenter i organisasjonen, men de var bare aktive 1–2 personer om gangen, noe som gjorde at mediene våre aldri tok ordentlig fart. Det var fortsatt fritt fram å gjøre litt som man ville, noe som sikkert kan være fint i visse sammenhenger, men jeg oppfattet det som et strukturelt problem som gjorde at vi sto og trampet i gulvet. Det jeg gjorde var rett og slett å samle alle skribentene og opprette en redaksjonsgruppe og en nyhetsgruppe hvor vi hadde jevnlige møter og krav til oss om å levere. Det var hardt arbeid, men det lønnet seg raskt.
Hvordan oppfattet du at Nordfront ved og etter lanseringen ble mottatt i nasjonale kretser og samfunnet for øvrig?
Våre «konkurrenter» likte kanskje ikke Nordfront, det var en del konflikter mellom nasjonale på den tiden og vi var ikke heller alltid så konstruktive i kontakten med alle nasjonale. Men jeg følte likevel at mange nasjonale satte pris på Nordfront, som på kort tid ble en aktør å regne med – uten å ta snarveier for å komme dit. Hardt arbeid og suverene skribenter som leverte både nyheter og krøniker på regelmessig basis førte til at Nordfront i løpet av 1–2 år gikk fra å være en nettavis i utkanten, til å bli størst på den nasjonale scenen og enda større enn de fleste alternative medier, til tross for at de sistnevnte hadde helt andre økonomiske ressurser. Dette ga oss nye medarbeidere, men også rekrutter til organisasjonen, og bidro til momentumet organisasjonen fikk noen år senere.
Husker du noen scoops som skiller seg ut i nettavisens første år?
Scoop fantes, men jeg ville nok løyet hvis jeg sa at det var vår største styrke, det var vel snarere det kvantitative arbeidet i nyhetsreportasjen og kvaliteten på våre kommentarer og ideologiske artikler. Men vi avslørte Expos hemmelige hovedkvarter og diverse venstreekstremister, og jeg husker at Pär Öberg var en feltreporter av høy rang som stakk seg inn her og der og stilte ubehagelige spørsmål og fikk slike som Säpo og andre til å miste masken.
Du var sjefredaktør i Nordfront 2012–2017. Var du også ansvarlig utgiver parallelt med dette?
Jeg var sjefredaktør fra 2012 og frem til 2017 da Martin Saxlind, som var med fra starten og arbeidet seg oppover fra å være en notis-skribent, tok over. Jeg var ansvarlig utgiver fra starten og frem til 2015.
Vil du kort beskrive bakgrunnen for den første HMF-dommen mot deg som var motivert av en Nordfront-artikkel?
Jeg ble dømt i egenskap av ansvarlig utgiver for en nyhetsartikkel med overskriften «Negerfar la barnet sitt i vaskemaskinen». Dette var noe alle mediene skrev om, men bare ordvalget i vår svært ufarlige nyhetsartikkel resulterte i to måneders fengsel for meg selv.
Hvis du sammenligner Nordfront i 2012 med Nordfront i dag, hvilke avgjørende forskjeller ser du? Hvordan vil du beskrive nettavisens utvikling i store trekk?
Nordfront har en enda bedre struktur i dag og dekker flere områder og temaer, det føles mer komplett på en eller annen måte. Nordfront kan ikke være like åpenlyst «edgy» i dag på grunn av HMF-lovens begrensninger i ytringsfriheten, men er i stedet litt mer humoristisk og satirisk. Jeg etterlyser flere kommenterende artikler, for de som sysler med det gjør det jævla bra, men litt for sjeldent. Jeg håper å kunne bidra litt mer på det området i fremtiden.
Du skriver fortsatt for Nordfront og har stadig skriveoppgaver for redaksjonen til tross for alle dine andre forpliktelser. Hva driver deg?
Ja, jeg har vel ikke klart å slippe det helt. Nei, men det kan nok være nyttig fra tid til annen å tvinge seg selv til å følge med på hva som skjer i verden, samtidig som man bidrar litt.
Nordisk Radio
Fortell litt om bakgrunnen for dannelsen av Nordisk Radio i 2017.
Egentlig er det en lignende historie som den om Nordfront, jeg så at det fantes ressurser som ikke ble utnyttet og jeg ønsket å engasjere meg i det. På denne tiden var det Radio Nordfront som var og fortsatt er flaggskipet vårt, men jeg følte at det var mange andre som hadde egnet seg som regelmessige radiostemmer da de hadde andre perspektiver og kunnskapsområder. Alt i alt, så har vi skapt noe av et radioimperium med et mylder av forskjellige podkaster.
Motstandsbevegelsens politiske strateg forlot rollen som sjefredaktør for rollen som radiosjef. Er det noen dypere symbolikk i dette? Har lyttende medier økt i relevans for kampen på bekostning av leste medier vil du si?
Nei, det var bare et mål om å få Nordfront og det som ble Nordisk Radio til å fungere så effektivt som mulig. Radio har en veldig høy relevans for kampen på en slik måte at lytterne blir kjent med oss på en helt annen måte enn hva de gjør når de leser en artikkel. Å bli kjent med oss er viktig ettersom folk som oss beskrives som monstre i mainstream media, men noen ganger også oppfattes som for radikale og strenge for andre nasjonalister og nasjonale. Det er mange som til slutt har endt opp i Den nordiske motstandsbevegelsen grunnet Nordisk Radio.
Jeg vet ikke om tidligere Nordfront-lesere har forlatt lesingen til fordel for å lytte til radio, men hovedsaken slik jeg ser det er at vi rekrutterer og påvirker uansett medium. For min del kan radiobransjen gjerne bli «utkonkurrert» av en eller annen ekstremt driftig person som skaper et TV-imperium innenfor vår sfære. Det vil alltid være folk som foretrekker radio, TV eller lesing – vi skal anvende alle plattformer.
Nordisk Radio har i dag 17 aktive podkaster med varierende sendingsfrekvens. Tre av disse er engelskspråklige. Tre av dem har deg som radiovert: Lederperspektiv, Leadership Perspective og Mimers Brunn. Vil du fortelle oss litt om de tre og din rolle som radiovert?
Ja, det har nå blitt slik at jeg leder tre programmer, noe som helt ærlig ikke var intensjonen min fra begynnelsen. Egentlig foretrekker jeg å skrive artikler fremfor å snakke på radio, så vi får se om jeg klarer å snike meg ut av et program i fremtiden. Lederperspektiv er Den nordiske motstandsbevegelsens offisielle radioprogram hvor først og fremst Simon Lindberg fører ordet og Leadership Perspective er dens engelskspråklige versjon hvor vi kan nå ut til både våre nordiske organisasjonskamerater som ikke forstår det svenske språket, men også til andre nasjonale rundt om i verden. Vi sender en gang i måneden eller annenhver måned og prøver å formidle Den nordiske motstandsbevegelsens offisielle standpunkter og ideologi så nøyaktig som mulig.
Mimers Brunn sender jeg sammen med Jonas De Geer og Mikael Hovila, som ikke er medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen, så der er det mer rom for samtale og meninger som går utover de rent organisatoriske rammene.
Nyhetspodkastene Coronabunkern fra 2020 og Den enda valpodden fra i fjor ble begge satt stor pris på og kan vel godt tas som bevis på at Nordisk Radio er i stand til å administrere en daglig direktesendt nyhetspodkast. Er det foreløpig noen ambisjoner om å starte en slik igjen?
Vi er veldig stolte av disse podkastene ettersom vi har vist at vi ikke bare mestrer å sende daglig direktesendt nyhetsradio, men at den også har vært av høy kvalitet og med et stort antall involverte som alle trekker i samme retning. Nå husker jeg ikke det eksakte antallet, men i den siste podkasten – Den enda valpodden – var vi mellom 20 og 30 personer som roterte og der flere var interessante gjester utenfor vår sfære og hvor vi også oppdaget nye talenter som i dag er involvert i andre radioprosjekter. At vi klarte det – i en tid da stort sett alle radiosnakkere også var involvert i en valgkamp – er virkelig en prestasjon.
Vi skulle kunne kjørt en daglig direktesendt nyhetspodkast over mye lengre tid enn hva tilfellet var med Coronabunkern og Den enda valpodden, men har kommet til den konklusjonen at vi må sette av for mange ressurser for å drive et så stort prosjekt. Vi vil imidlertid fortsette å starte nye daglige nyhetspodkaster når større begivenheter finner sted i verden og ser også på mulighetene for programmer som gjør kortere nyhetssendinger.
«Lokalradio» har i løpet av disse årene vært en viktig del av Nordisk Radios tilbud. Vi har blant annet hatt Radio Ludvika som ble til NR Dalarna og Radio Kungälv som ble til NR Bohuslän. Mitt inntrykk er at disse podkastene har hatt godt med lyttere og at de har trukket til seg nye medlemmer til organisasjonen. I dag er NR Småland alene om å fortsatt være aktiv. Hva er dine tanker om lokalradio? Er det noen planer for en ny slik podkast – eller til og med en tilbakekomst av en tidligere aktiv, men for tiden sovende podkast?
Lokalradio tjener definitivt sine formål ved å tiltrekke folk i de deler av landet. Jeg synes at alle våre lokalradioprosjekter har vært gode på lokalhistorie, noe som appellerer til de som bor i området, men som også kan være interessant for utenforstående. Akkurat nå er det ingen konkrete planer om en ny lokalradiopodkast eller tilbakekomst av en foreløpig sovende podkast. Generelt sett er det ikke nye ukentlige podkaster og lignende vi kommer til å legge våre ressurser på fremover, men snarere å utvikle vår evner til å lage dokumentarer, nyhetsinnslag og midlertidige nyhetspodkaster som Coronabunkern og Den enda valpodden.
Valgkamp
Vil du fortelle litt om når og hvordan Motstandsbevegelsens satsninger på en parlamentarisk gren, samt deltakelse i både riksdags- og kommunevalg, utviklet seg? Fantes det slike planer eller ambisjoner allerede på Den svenske motstandsbevegelsens tid?
Vi hadde faktisk seriøse diskusjoner om å stille til valg allerede i 2010 og 2014. I 2010 viste det seg imidlertid at vi startet arbeidet for sent og ikke hadde tid til å fullføre alt av papirarbeid, og i 2014 bestemte vi oss til slutt for å la være fordi det var unødvendig og lite konstruktivt når det allerede fantes et nasjonalt parti (SvP). Den gangen var jeg ganske lunken innstilt til det å stille til valg, og Öberg var vel heller ingen drivende part den gang om jeg husker rett. I 2018 var det imidlertid en annen sak.
Klas Lund hadde besluttet at vi skulle registrere et parti og stille til valg, og etter at Lindberg tok over ledelsen hadde vi en enorm vind i seilene og drev intensiv aktivisme over hele landet, noe vi også ønsket å utnytte for å drive en storslått valgkamp og for å kunne rekruttere enda flere til våre rekker.
En ting som alltid har fulgt med oss, er innsikten om at vi før eller siden må stille til valg, blant annet for å gjøre det vanskeligere å forby organisasjonen. Dette gjelder enda mer i dag, derfor stilte vi til valg i fjor også.
Jeg er for øvrig ikke prinsipielt imot det å stille til valg. Argumentet om å ikke «spille etter fiendens regler» kan like gjerne påberopes puristens bruk av sosiale medier – som i noen tilfeller er det samme som å være eid av jødene, men som vi har anvendt oss av og anvender med hell. Målet får aldri være å konkurrere om å være den «mest autistiske», men å vinne. Om valg og valgkamper er en vei dit, så hvorfor ikke?
Under to valg, i 2018 og 2022, har du ledet Den nordiske motstandsbevegelsens innsats om å komme inn i Kungälvs og Munkedals kommunestyre. Hvordan vil du nå i ettertid vurdere innsatsen?
Vi har vunnet valgkampen ved begge anledninger og vi har forsterket vår aktivisme når vi har påvirket folk i vår retning, i en tid hvor vanlige folk er mer interessert i politikk. Målet vårt er å satse på små kommuner der vi har en sjanse til å påvirke folk og eventuelt også komme inn, noe som imidlertid er svært vanskelig så lenge SDs kurve fortsetter å peke oppover. I 2022 satset vi på enda mindre kommuner enn tidligere, og lærdommen vi tok var at våre kandidater fremfor alt må være mer etablerte der.
Finnes det et, eller noen, spesielle øyeblikk i valgkampen som du vil dele med oss?
Det er så utrolig mye. At vi jaget bort venstreekstremistene i Munkedal under deres motdemonstrasjon var veldig morsomt, men ellers var demonstrasjonen i Boden en virkelig god opplevelse der vi hadde tusenvis av kommunister mot oss, men hvor vi fortsatt eide byen og holdt noen utrolig kraftfulle taler. Et annet minne var da Annie Lööf ledet en motdemonstrasjon mot oss i Stockholm; at en så jødevennlig, ond og ekkel heks ser på oss som det verste hun vet er et meget godt tegn for oss. Det jeg synes var veldig spesielt for meg var torgmøtene vi holdt i Kungälv i 2018, som var ganske store og hvor arbeidskollegaer så vel som naboer og bekjente var blant publikum.
Det føles litt som om at, mens etablissementet og tilhørende presse under valgkampen i 2018 hadde som strategi å advare folket mot Motstandsbevegelsen, så har strategien deres fire år senere snarere vært å forsøke å tie oss ihjel. Noe som ble tilrettelagt av den sensuren som ble innført på blant annet YouTube etter forrige valg, men som likevel ikke lyktes. Er du enig?
Ja, det stemmer, selv om det kanskje kan settes spørsmålstegn ved om de massive skriveriene om oss i 2018 bare var en del av en bevisst strategi. Da vi stormet inn på firmafesten deres i Almedalen og avslørte dem for det svenske folket, såret vi dem på en måte som ingen andre hadde gjort før. Hvordan kunne vi være frekke nok til å konfrontere dem, på deres egen arena, stjele deres show der de drikker champagne sammen og bare ønsker å fortsette å lyve for hele folket uten at noen plager dem? I forkant av valget i 2022 hadde de lært leksen, men sannsynligvis også mottatt ordre fra World Jewish Congress – som satte i gang regjeringens forsøk på å forby oss – å helt tie oss ihjel.
I dag kan vi jobbe mer uforstyrret og uten de største krigsoverskriftene, noe som også har sine fordeler ettersom budskapet vårt blir mer normalisert. At de fortsatt tenker på oss og har sine mareritt kan av og til bekreftes av slike som Annie Lööf som fortsatt snakker om oss ved den første anledning og av alle journalister som fortsatt er krenket over uttalelser som at vi kommer til å rydde opp i mediekorpset og at de er kriminelle. Hvem vet, kanskje vi sees i Almedalen igjen en gang i fremtiden.
Tror du at organisasjonen fortsatt vil stille ved Kungälvs eller Munkedals kommunevalg?
Kanskje, men vi har faktisk ikke diskutert spørsmålet i det hele tatt enda.
Politisk strategi
For å skissere ut hovedtrekkene i en utvikling kan man si at den nasjonale bevegelsen i 2017, etter minst en toårs periode med stadig ekspansjon, gikk inn i en ny fase – med sterkt økende sensur og undertrykkelse. Siden den gang har systemet i omganger med ulike strategier forsøkt å kriminalisere kritikk av systemet og har undersøkt ulike måter å presse gjennom et organisasjonsforbud. Fredrik, hva tror du kan forventes å skje på dette området de neste årene? På hvilket stadium og under hvilke forutsetninger kan vi regne med et nytt nasjonalt oppsving?
Systemet gjorde helt rett, sett fra deres perspektiv, å utvide sensuren og undertrykkelsen i 2017 da vi hadde et massivt momentum og hvor bare én artikkel eller en «vanlig» aksjonsvideo kunne nå 100 000 mennesker. Samtidig har det avkledd systemet, og ettersom sensuren og undertrykkelsen også har smittet over på andre systemkritikere, eller på de som bare stiller ubehagelige spørsmål, har systemet fullstendig blottet seg selv. Nødvendigheten i deres handlemåte har skapt mange systemkritikere og forårsaket skade som de ikke vil være i stand til å reparere.
Forandringen kommer når systemet ikke lenger kan håndtere de indre motsetningene i samfunnet, samtidig som den sosiale og økonomiske tryggheten virkelig er slått ut. Jeg forventer enda mer kaos de neste årene, med mer sosial og økonomisk usikkerhet, men kanskje også en tredje verdenskrig, mer drakoniske lover og korrupsjon.
Den nordiske motstandsbevegelsen har en klar ambisjon om å møte mennesker i deres ulike miljøer. For eksempel har vi ikke kuttet ned på gateaktivismen vår når vi har utvidet internettaktivismen. I dine taler og skrifter de siste årene har du understreket viktigheten av en innovativ nyskapende aktivisme og har vunnet gehør for dette. Er det noen aksjoner du vil trekke frem som særskilt gode veivisere for kampen fremover?
Det er vanskelig å skille ut noen enkelte spektakulære aksjoner, men personlig setter jeg stor pris på Näste 3s rapelleringsaksjoner som har vært nokså heftige. Vi har gjennomført et par trollaksjoner og skal bli enda bedre på det. Ellers som sagt, når vi motdemonstrerte mot venstresiden i Munkedal og stort sett jaget dem ut av byen.
Begrepet «akselerasjonisme» er mye debattert blant nasjonale på ulike sosiale medieplattformer. Tilstrekkelig stor motgang eller tilstrekkelig stor materiell nød er det som genererer reell motstand og i forlengelsen en seier, ifølge noen. Andre fremhever kamp i form av velorganisert motstand som den avgjørende faktoren, og som må være tilstede for at motgangen skal kunne generere konstruktive motstandshandlinger og faktisk vekke selv de sovende og mette «NPC-ene». Kaller du deg selv en akselerasjonist, og i så fall hvilken betydning legger du til ordet?
Det er sant at akselerasjonisme kan få alt til å bare eksplodere, men vi vil likevel ikke kunne agere i en revolusjonær situasjon – hvis det er det de har til hensikt og streber etter – uten en velorganisert motstand som leder revolusjonen. Noe slikt skapes ikke på et øyeblikk når situasjonen er riktig, men er noe som skapes over mange år, gjennom fiaskoer som vi lærer av, og av suksesser. Det som aktivister i Den nordiske motstandsbevegelsen får være med på i kampen er trening for enhver slik situasjon, enten det handler om hvordan man som gruppe reagerer på en annen gruppe som bruker vold, hvordan man håndterer et avhør, en fengselsstraff eller annen form for undertrykkelse – eller hvordan lære å leve med en lav materiell standard over lang tid. Å melde seg inn i Den nordiske motstandsbevegelsen betyr ikke automatisk at du vil få slike problemer – det kommer ofte an på hvor aktiv og fremtredende du selv velger å være – men vi har et ganske stort antall blant oss som har havnet der fordi de har vært eller blitt av det kaliber som kreves «når det virkelig gjelder».
For å gi et kort svar: Tilstrekkelig materiell nød, sosial uro og ustabilitet i samfunnet er nødvendig for å vinne, men vi må skape de beste forholdene allerede nå, ved å være så sterke, organiserte og testede som mulig når den dagen kommer!
Takk Fredrik for din tid og dine svar – og for din innsats for vårt folk!
Takk selv!
