Hjem Artikler Kommentar Det er forbanna kult å være aktiv nasjonalsosialist!

Det er forbanna kult å være aktiv nasjonalsosialist!

2

KOMMENTAR Simon Lindberg sender med denne artikkelen en hyllest til alle kamerater som var aktive i valgkampen i Sverige, samt et spark i baken til alle svensker som ikke var det.

Den nordiske motstandsbevegelsens leder Simon Lindberg. Foto: Nordfront.

Når jeg skriver denne betraktningen, er vi midt i sluttfasen av den brennende valgkampen. Siden jeg selv, i tillegg til mitt ansvar som øverste leder i Den nordiske motstandsbevegelsen og dermed også øverste ansvarlige leder for den pågående valgkampen i hele landet, også bor i en av de fire kommunene der vi stiller til kommunevalget, er jeg virkelig midt i røren.

Valgkampen har under året, men stadig mer intensivt her i sluttfasen, kommet til å prege store deler av mitt liv. Mye stress. Dårlig søvn som et resultat. Dårlig rutine på daglig basis, hvilket førte til både dårligere matvaner og stort sett ingen fysisk trening, som igjen ga meg en midlertidig dårligere fysisk form. En bil som har kjørt mange flere mil enn vanlig og med det økte kostnader for en allerede til tider ganske anstrengt økonomi.

Til tross for alt dette vil jeg her komme med en høylytt og ærlig uttalelse: Jeg skulle inderlig ønske at denne perioden skulle vare lenger enn til søndag kveld! Jeg ville ikke hatt det på noen annen måte, og jeg kommer virkelig til å savne kampanjen.

Samtidig har det også vært fantastisk gøy. Foruten min herlige familie, så er det jo det her jeg lever for. Nasjonalsosialistisk frihetskamp med høyeste fokus i virkeligheten her og nå – på gater og torg!

Det har vært et fantastisk fellesskap når man har kunnet være blant ildsjelene som virkelig ga alt for kampen nå i denne tiden. Det har vært helt utrolig å oppleve den enorme støtten vi åpenbart har blant folket. Hvis Morgan Johansson eller Annie Lööf var en flue på veggen rundt våre valgtelt eller bannere i byen, er sannsynligheten stor for at de ville emigrert til et annet land hvor folket er mer lurt og sulten på globalistisk folkeutbyttepolitikk.

Faktisk vil jeg gå så langt som å synes oppriktig synd på de nasjonalsinnede som ikke har hatt den samme opplevelsen som meg de siste ukene. Organisasjonskamerater som bor i reder der vi ikke stiller opp til valg og som av ulike årsaker heller ikke har vært spesielt involvert i vår, noe mer artige, riksdagskampanje. Slike som dessverre har valgt å sitte på sidelinjen i stedet for å slutte seg til oss, eller som har vært engasjert tidligere, men med årene falt bort fra kampen. Menn og kvinner som tilhører andre mer eller mindre nasjonalsinnede organisasjoner og som indirekte eller til og med direkte har uttalt at de ikke tror på det å stille til valg, eller i det minste ikke deltar i det selv. De går alle glipp av hvor utrolig gøy det er å være aktiv nasjonalsosialist – en av de helt klart mest fantastiske følelsene som finnes!

Når jeg tenker tilbake på det, så minnes jeg hovedsakelig den frenesi og kampgleden som iallfall jeg følte da. Vi var mange som jobbet veldig intensivt i en lang periode før det valget og jeg husker det som en lykkelig periode. Det er vanskelig å forklare, men å jobbe sammen mot et forhåndsbestemt mål kan være veldig tilfredsstillende.

Sitatet over er fra intervjuet med Markus Nordh som ble publisert denne uken. Det er et svar på det han husker fra valgkampen i 2018, men som jeg mener passer like godt her og nå for å beskrive valgkampen 2022.

Jeg mener selvfølgelig ikke at alt er gull og grønne skoger. Du støter selvfølgelig også på mennesker som har en uttalt negativ holdning til oss. Sannheten er imidlertid at de er betydelig færre enn de som har en uttalt positiv holdning og dessuten mangler de fullstendig argumenter for sin sak. Et eksempel er denne, ifølge eget utsagn, høyt utdannede og beleste «gråsosse» som jeg hadde den tvilsomme gleden av å snakke med i Ludvika her forleden, som da påstod at det var arabere som lærte oss nordboere om jordbruk, at Putin var involvert i flere militære konflikter enn USA de siste 100 årene og at hvite svenske menn var voldelige mot kvinner i mye høyere grad enn rasefremmede utlendinger.

Men dette utgjør altså et av unntakene, da betydelig flere uttrykte seg positivt om vår tilstedeværelse. Dessverre er det imidlertid ikke slik at selv en brøkdel av alle disse positive menneskene vil slutte seg til oss. Vanlige folk er rett og slett ikke spesielt interessert i å føre politisk kamp, ​​enten det er i venstresidens, høyresidens eller vårt navn, og dessuten føler de ofte at de har for mye å tape på selv å være aktive. Det er mer praktisk å la resten av oss kjempe.

Det er ikke engang slik at flertallet av de positive menneskene vil stemme på oss, for dette med å «taktisk stemme» på Sverigedemokraterna ser ikke bare ut til å gjelde boomere, men også ekstremt dypt forankret selv blant de nasjonalt våkne. . Til og med blant flere veteraner fra den nasjonale bevegelsen.

Men, gudene vet at det finnes mange sympatiske mennesker der ute og at man støter på mange av dem når man driver med gateaktivisme. Som den middelaldrende mannen, i klær som sikkert koster nesten like mye som hele garderoben min, og som begeistret fortalte oss at han syntes det vi gjorde var veldig bra og at han virkelig støttes oss, eller arbeiderkvinnen som lyste opp som en sol og nesten var på gråten da hun ropte ut hvor mye hun elsker oss. Begge disse, bare for å ta et par eksempler på hva jeg personlig har opplevd de siste dagene.

Selv om vi ikke skulle fått en eneste stemme mer enn våre egne medlemmer, synes jeg det var verdt å stille i valget. Vi har vunnet så utrolig mye selv om vi ikke skulle komme inn noe sted. Vi har blitt normalisert, vi har fått et stort antall mennesker til å sette pris på oss og hvem vi er, og vi har fått flere av våre motstandere til i det minste å forstå at vi ikke er den type kriminelle terrorister som de av etablissementet ble ført til å tro at vi var. De har i stedet med tydelighet kunnet se at vi kan stå i flere timer på ett og samme sted mange ganger uten at det dukker opp den minste antydning til bråk.

Det ville selvfølgelig vært helt fantastisk om vi klarte å få et mandat et sted, men det er på ingen måte avgjørende. Reisen kan sies å være målet og vi har tross alt hatt en fantastisk reise!

Personlig synes jeg at ikke bare den offentlige aktivismen var morsom, men også basisaktivismen. Jeg har aldri forstått meg på de som gir uttrykk for at dette skulle være kjedelig. Selv om offentlig aktivisme vanligvis er morsommere, er det fortsatt en tilfredsstillende følelse å ha dekket et helt bysentrum med klistremerker og plakater, eller å ha forsynt et helt samfunn med flygeblad. Selv om man med denne formen for aktivisme kanskje ikke får se så mange reaksjoner selv, så finnes jo helt klart vissheten der. Vissheten om at man skaper reaksjoner – negative så vel som positive – og at man former folks tanker – man påvirker menneskers liv.

Tenk hvor fantastisk det er å kunne gjøre det, hvor betydningsfullt ditt eget liv da er, i stedet for om man bare lever for seg selv og har som ukens høydepunkt å se på TV eller drikke seg full. Nei, det vi driver med er «ekte livskvalitet» som en venn av meg sa det her om dagen.

Selvfølgelig kan og bør man vurdere fordelen kontra kostnaden. Er det verdt det? Fra et rent økonomisk synspunkt kan det hende at man ville oppnå større suksess med andre tilnærminger, men om vi også tar med disse høyere verdiene som jeg snakker om, så sier iallfall jeg definitivt JA, det er verdt det! Jeg har sikkert personlig delt ut 100 000 flygeblad i mitt liv og skulle gjerne delt ut like mange flere før den dagen jeg dør, om det fremfor alt skal tas hensyn til min trivsel eller ikke.

Jeg er ganske overbevist om at de som hevder å mislike det å bedrive aktivisme – offentlig så vel som basisaktivisme – enten er late eller feige mennesker som aldri, aldri, noen gang faktisk har gjort det selv, eller folk som en gang følte akkurat som meg, men som på grunn av passivitet har glemt hvor fantastisk det faktisk er.

Eller som en annen kamerat sa det i en samtale med meg denne uken:

Mye aktivisme får en til å ville gjøre enda mer aktivisme, og jo mer aktivisme man bedriver, desto morsommere blir det!

Sikkert gjelder vel også motsatsen. Er man borte fra aktivisme en stund, så glemmer man hvor kult og givende det faktisk er på et rent individuelt plan, og det uansett de effekter det gir. Faktum er at jeg knapt engang ville ønske min verste fiende å ikke få oppleve den utrolig herlige følelsen som jeg og mange andre i organisasjonen vår bærer på nå.

Føler du deg litt rusten så er det greit, men det er akkurat som med trening eller det å bryte en dårlig uvane – det blir enklere og morsommere jo mer du holder på, og aller vanskeligst er selvfølgelig helt i begynnelsen når du må utfordre dine egne indre demoner. Hvis du ikke tror meg, så prøv å motbevise meg ved å heve aktivismenivået ditt betydelig fra og med i morgen – og uansett hvor verdifull skriving eller internettaktivisme enn måtte være, så må det for denne utfordringens skyld være virkelig fysisk aktivisme side om side med en eller flere kjempende kamerater. Jeg garanterer deg at du vil ha en givende tid foran deg!

Min største utfordring som leder nå fremover blir hvordan jeg kan bruke all denne positive energien som finnes i og rundt organisasjonen vår akkurat nå til noe annet når valgdagen er over. Hvordan kan vi flytte energien til noe annet i stedet for at den fordufter ut av vinduet, og hvordan kan vi få flere, både i og utenfor Den Nordiske Motstandsbevegelsen, til å bli smittet av den og selv begynne å engasjere seg i kampen og således forstå hvor fantastisk det føles å kunne være med og gjøre en forskjell.

Det er imidlertid en svært vanskelig oppgave fordi det er sjelden man har et så konkret mål å jobbe mot som under en valgkamp – enn om det er et vanskelig oppnåelig mål som påvirkes av andre faktorer enn de vi kan kontrollere. Nei, det ville selvsagt vært enklere og best om valgkampen aldri tok slutt.

Avslutningsvis i denne artikkelen vil jeg passe på å takke alle som uttrykker sin støtte til oss – det betyr mye og gir et skikkelig løft av såvel energi som håp og livsglede. Takk til alle som også tar et steg videre og faktisk stemmer på oss. Enda mer takk til alle som forblir ved vår side eller nå velger å slutte seg til oss!

Den største takken av alle vil jeg imidlertid rette til dere kamerater som har vært med dag ut og dag inn, dere som den siste tiden har spredd vår organisasjons navn og ideologi og således høyst sannsynlig både forstår og er enig med hvert eneste ord jeg har skrevet i denne artikkelen. Takk, ikke bare fordi dere, med deres offervilje, bidrar til å frigjøre vårt folk, men også fordi dere også gjør mitt eget liv både morsommere og bedre på et rent personlig plan.

Takk for at dere, med deres bidrag, hjelper meg å påminnes om at det er forbanna kult å være aktiv nasjonalsosialist, og det aldeles uansett hvilke valgresultater vi oppnår!

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
2 Comments
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
Andreas
Andreas
14 dager siden

Etablissementet har nok instruert hvert eneste valglokale til å makulere samtlige stemmesedler med Den nordiske motstandsbevegelsen på.

Jødene tillater ikke ekte dissens.

proverbs 26:11
proverbs 26:11
14 dager siden

Selv om det ikke blir en eneste innvalgt kandidat i en eneste valgkrets for DNM, er innsatsen verdt det. Det har med «synlighet» å gjøre, og å vise et klart alternativ til den rådende konsensus. Den parlamentariske veien er en av flere og kanskje ikke så viktig, men dog nødvendig. Det rådende systemet tillater – så vidt – en kontrollert og legal opposisjon, for å vise at «demokratiet fungerer», inntil videre.