KRONIKK Samtlige henvisninger til begrepet kan bli erklært ugyldige, skriver Henrik Pihlström.
Visse ord og begrep har ikke en klar definisjon som alle kan være enige i. Ett populært ord som mange liker er «frihet». Hva det betyr er ikke alltid selvklart. Få ville sagt at frihet er noe som man ikke liker.
Jeg tilhører de personene som ofte og gjerne anvender meg av frihetsbegrepet. Jeg forsøker derimot å være nøye med å spesifisere hva jeg mener i sammenhengen der ordet frihet brukes. Ordet kompletterer mitt resonnement og får sin naturlige plass. Å snakke om frihet i den største alminnelighet er ikke ærlig og det holder ikke som argument.
Andre ord som ofte utnyttes til uærlige formål er skjellsord som brukes mot personer som man på ulike måter vil straffe. Blant de finere politiske korridorene og i etablert media bruker man skjeden epiteter som «idiot», «dumming», «tulling» og så videre. Dette ville ført til at politikere og media mister seriøsitet og troverdighet.
Det finnes derimot visse skjellsord og favorittbegreper som utnyttes flittig av media og andre makthavere. Hensikten med å bruke disse ord og uttrykk er ikke å si noe konkret, men å demonstrere makt. Til tross for stor kritikk fortsetter media å bruke epiteter som «innvandringsfiendtlig», «rasist», «umenneskelig» og så videre.
Bruken av disse skjellsordene har blitt så vanlig at mange ler av personer som bruker dem. I dag når Sverigedemokratene er på vei til å bli det nest største partiet i riksdagen har mange vendt seg til denne ordbruken. Slagkraften i skjellsordene er dog ikke like sterk som tidligere. Den som kaller sin meningsmotstander for rasist og innvandringsfiendtlig anses snarere som en useriøs person som ikke klarer å argumentere for sin sak.
Ordet «nazist» eller «nynazist» er derimot spesielt ettersom det brukes som et epitet samtidig som det ikke kritiseres hos andre enn et lite fåtall der jeg selv innregnes. De som kalles nazister tilskrives automatisk personegenskaper, verdier og meninger som andre har funnet på med en livlig fantasi. Alt slemt og ondskapsfullt dekkes av begrepet nazist. Det gjør at begrepet kan brukes som slagkraftig semantikk.
Jeg mener at det er på tide å fastslå en regel mot denne semantikken:
Det finnes ingen nazister
I virkeligheten er det umulig å kunne leve opp til de egenskapene som en såkalt nazist regnes å ha. En såkalt nazist tilskrives indirekte slike ondskapsfulle egenskaper at intet levende menneske kan kvalifisere seg til en slik tittel. Den eneste muligheten til å være en såkalt nazist er å ikke være menneske. Derfor kan heller intet levende menneske være nazist.
Kanskje er det slik at mine meningsmotstandere på alvor forestiller seg at det finnes onde demoner som går rundt på planeten i menneskeskikkelse og at disse demonene er nazister. I så fall finnes det en logikk i semantikken og dens praktiske anvendelse. En nazist betraktes nemlig som et ikke-menneske. Det er et vesen som mangler medlidenhet og følelser som andre og som har kommet til planeten for å skade alle andre mennesker.
Jeg vet at mange av de som kalles nazister har større empati enn det gjennomsnittlige mennesket. Dagens «nazist» er idealistisk og føler ansvar for samfunnet og fremtiden som vi etterlater til kommende generasjoner. Min erfaring er at såkalte nazister er generøse, vennlige, velmenende, pålitelige og hederlige.
Det som skiller oss fra andre er ikke nødvendigvis våre verdier, men at vi ser på verden anderledes. Vi har en annen oppfatning av hva som er sant og falskt og sammenhengen mellom årsak og virkning. Vi skiller oss i oppfatning om hva som har skjedd i historien. Med utgangspunkt i vår verdensoppfatning tar vi andre standpunkt enn andre som tror på den offisielle historieskrivingen, som tror på det vi leser i Dagbladet, som ukritisk svelger absurde Hollywood-filmer som rene virkelighetsskildringer.
Ved å anvende denne regelen jeg har fastslått så kan vi møte alle som utnytter nazistbegrepet med uærlige hensikter:
Samtlige henvisninger til begrepet kan bli erklært ugyldige
Det finnes ingen grunn til å føle seg krenket hvis du kalles for nazist. Du kan svare at du nekter å akseptere semantikken som din tittelutdeler utnytter. Mange journalister og meningspoliti er vel inneforstått med hvilken semantisk teknikk de anvender. De er ikke interessert i å få svar på et spørsmål, hvis spørsmålet i seg selv forutsetter noe umulig – det vil si at de såkalte nazistene ikke er mennesker.
En aktuell hendelse var da min venn Robin Palmblad ble utsatt for en kampanje, som ble startet fra Sveriges Radio P4 der følgende spørsmål ble stilt:
Kan en nynazist ha en jobb som innebærer at man har oppdrag å redde liv?
Det er tydelig at SR P4, som egentlig har et oppdrag å tjene Sveriges innbyggere, har gått over grensen. Men det er klart. Er man nazist så kan man ikke være menneske og da kan man heller ikke regnes som innbygger.
Spørsmålet som SR P4 stiller mener jeg er ugyldig ifølge regelen jeg forklarte. Henvisningen til begrepet nazist beviser at SR P4 kun vil være meningspoliti og statuere et eksempel. Det handler ikke om noen relevant spørsmålstilling overhodet.
En relevant spørsmålstilling kan derimot være om det er akseptabelt å missbruke sine forpliktelser som arbeidstager med henvisning til ideologisk overbevisning. Det mener ikke jeg.
Et postbud som nekter å dele ut brev for at utsendelsen ikke stemmer overens med postbudets egne meninger som syndikalist begår tjenesteforsømmelse. Det syndikalistiske postbudet skal ifølge meg si opp frivillig, bli oppsagt, bli omplassert eller søke om permisjon. Syndikalisten skal derimot ha rett til å ytre sin mening, og hvis syndikalisten håndterer sin jobb så skal det ikke foreligge noen grunn for oppsigelse.
Det skal heller ikke være en rettighet å avbryte sitt arbeid eller å ha særrettigheter på grunn av religiøs overbevisning. Avtales annet mellom arbeidstakeren og arbeidsgiveren så er det en annen sak. Men noen særrettigheter er jeg imot, og sikkert mange andre som leser denne artikkelen.
Robin Palmblad har aldri krevd noen særbehandling, så hvis SR P4 skulle være ærlige, rettferdige og konsekvente, så burde de snarere velge å granske andre grupper i samfunnet som kan være problematiske på alvor.
