Hjem Verdensanskuelse Filosofi Det globale hegemoni – de fleste er smittet, hvem har kuren?

Det globale hegemoni – de fleste er smittet, hvem har kuren?

1

ØKONOMI Arjuna skriver om økonomi og det globale nyliberale hegemoniet, som har total kontroll over våre liv.

(Mesteparten av denne artikkelen er basert på Master-oppgaven «I ideologiens, ekspertenes og markedets vold – en sosiologisk teoretisk analyse av norske husholdningers tilnærming til kredittfinansiering i lys av teorier om kulturell dominans, ekspertdefinering og konsum som sosialt fenomen» av Magnus Nilsen, skrevet i 2011. Alle sitater i anførselstegn hvor annet ikke er oppgitt er hentet fra denne.)

En viktig, men ofte oversett, bestanddel av nasjonalsosialismen er sakskomplekset som innbefatter det meste som kan plasseres under paraplyen «økonomi». Økonomi er en viktig del av nasjonalsosialistisk ideologi, men ikke mindre viktig for dens fiender. Grunnen til at den ofte blir forvist til mer perifere fora og sjeldent gjort til gjenstand for analyser fra vår side er todelt: vi er ikke materialister per se, for mange av oss kan nok økonomiske spørsmål ikke fremstå som særskilt relevant; spørsmål rundt økonomi generelt, og økonomiske teorier og mekanismer spesielt, kan virke vanskelig tilgjengelig, det er et stort felt, komplekst og uoversiktlig.

Denne tilnærmingen var også noe jeg inntok ved min inntreden i den nasjonalsosialistiske ideologien i mer organisert form. Økonomi og dets relevans var det ofte bare eldre personer, med lang fartstid som ideologisk overbeviste, som befattet seg med. Vi som var yngre syntes de bare kastet bort tiden, deres og vår. Etter hvert innser man imidlertid at økonomi er en hovedbestanddel for nasjonalsosialismen, og dermed også for våre fiender, sammen med rasespørsmålet, og at dette feltet griper inn i de fleste kategoriene nasjonalsosialismen omfavner. Nasjonalsosialismen (Lyset) og dets fiender (Mørket, de demoniske kreftene) har siden tidenes morgen utkjempet en krig som kontinuerlig pågår, på et eller annet plan, materielt så vel som metafysisk. Og i disse krigene har det vært benyttet våpen som man har hatt tilgjengelig og sett på som formålstjenlig der og da. På begynnelsen av forrige århundre ble en «atombombe» på feltet lansert og tatt i bruk av våre fiender: kapitalismen, nyliberalismen («kapitalismens nåværende og hittil siste institusjonelle form») og kredittfinansiering. Hva er nyliberalisme? Ideologien beskrives som å «vektlegge individuell og strukturell frihet gjennom henholdsvis individualisme og deregulerte markeder som viktige forutsetninger for mest mulig økonomisk vekst. Dette på bakgrunn om at individuell og strukturell frihet fremmer kreativitet, innovasjon og en effektiv samfunnsmessig utnyttelse av ressurser.»

1. april 1947 ble Mont Pèlerin Society stiftet i Montreux av jøden og økonomen Milton Friedman og mannen som hele livet selv trodde han var jødisk (fordi han utelukkende omga seg med jødiske individer), økonomen Friedrich Hayek. En markedsliberalistisk, nyliberalistisk tenketank som etter hvert kom til å få stor innflytelse (dette kom delvis som en reaksjon på de økonomiske teoriene til en annen ruvende personlighet på den tiden, John Maynard Keynes. Sistnevnte mente at staten burde ha minst én hånd på rattet når det gjaldt økonomien og at det var denne som skulle stå for forbruk og eventuelt ta opp lån til finansiering. Keynes hadde også vært en sterk motstander av erstatningskravet som Tyskland ble fremlagt etter første verdenskrig.) Før dette var det imidlertid opprettet finans-firmaer som spesialiserte seg på lån, og territoriale og lovmessige begrensninger på kapitalen hadde blitt deregulert. Man forsøkte å gjøre husholdningen til de som tok kreditt og opprettholdt forbruket, individet skulle bli investorer der bilkjøp og huskjøp var de første finansieringsobjektene. Det faustiske aspektet var imidlertid at med kredittfinansiering kom også gjeldsslaveri og økonomisk ruin.

Spol frem til våre dager. På 1970-tallet skiftet det ideologiske fokuset fra et kollektivistisk til et markedsorientert perspektiv (slik at fra tusenårsskiftet har gjeldsveksten vært langt større enn veksten i disponibel inntekt, og andelen gjeldsfrie husholdninger krympet fra 28% i 1990 til 18% i 2004). Første fase i implementeringen av nyliberalismen kom da teoriene til Friedman og Hayek ble statsforankret gjennom Margareth Thatcher og Ronald Reagen. Under disse ble markedstankegangen etablert i den politiske sfæren. Dette endret karakter på 1990-tallet med Tony Blair og Bill Clinton, gjennom den såkalte «Tredje vei», en høyredreining av venstresiden som ble utformet av sosiologen og baronen Anthony Giddens. Markedet og staten skulle møtes på midten «for å klare å inkludere alle i et pluralistisk og kosmopolitisk samfunn.» Den sosialdemokratiske orden med By og land, hand i hand ble byttet ut med det kosmopolitiske Svart og hvit, hand i hand. Dermed ser man konkret hvordan ideologene påvirker den politiske sfære, som i sin tur sprer det ut i samfunnet for øvrig.

Antonio Gramsci

Men hvordan havnet vi her? Hvorfor ble nyliberalismen akseptert uten forbehold og sett på som naturlig, ja til og med fordelaktig for mennesker og samfunn? Stikkordet er «hegemoni»; nyliberalismen har oppnådd hegemoni, det fremstår som den «sunne fornuft». «Hegemoni» er et begrep som i denne sammenhengen først ble benyttet av filosofen Antonio Gramsci for å beskrive «hvordan en dominerende sosial gruppering i samfunnet kontrollerer andre samfunnsgrupper gjennom en blanding av makt og konsensus.» Sagt annerledes beskriver Gramsci gjennom begrepet hegemoni hvordan det kan oppstå situasjoner der en samfunnsgruppe dominerer andre samfunnsgrupper, ved å «tilvenne samfunnsdeltakerne den dominerende gruppes tankegang og idealer.» (Dette samsvarer også med Marx’ beskrivelse av ideologi som en dominerende gruppes forsøk på å implementere sine interesser, verdier og idealer hos samfunnsdeltakerne generelt.) Blant annet har man vist i norsk politikk at til og med angivelige motstandere av nyliberalismen bruker nyliberale termer og praksiser – tankegang, perspektiver og virkemidler – dermed oppstår det en form for allianse mellom de tilsynelatende forkjempere og motstandere av kapitalismen. «Et nyliberalt hegemoni i den politiske sfæren fører til, i et perspektiv der den nyliberale virkelighetsforståelsen sprer seg fra den politiske sfære og ut til samfunnet som helhet, at de sosiale institusjonene pålegger samfunnsdeltakerne sosiale føringer i tråd med nyliberale idealer.» (Tenk angivelige anti-kapitalister på venstresiden som har omfavnet alt nyliberalismen har brakt til torgs: immigrasjon, LHBTP, undergraving av nasjonalstatene, angrepene på den tradisjonelle familien o.l.) Og det som gjelder i enkeltstater vil, nå mer enn noen gang, naturlig nok ha gyldighet på globalt nivå: det oppstår situasjoner der en global gruppe dominerer andre grupper, ved å tilvenne folkene verden rundt den dominerende gruppes tankegang og idealer.

Spredningen gjøres hovedsaklig gjennom kulturell dominans/imperialisme og symbolsk vold. Det handler om makt til å konstruere virkeligheten, å utøve kulturell dominans gjennom å konstruere en homogen oppfattelse av symboler, tid, rom, mengde og årsak blant smafunnsdeltakerne. Og den kulturelle imperialismen oppstår når både tilhengere og motstandere av nyliberalistisk ideologi benytter seg av dets språkunivers, dets termer. Sagt på en annen måte: den dominerende gruppen i samfunnet etablerer et språk og dets rammer, som samfunnsdeltakerne integrerer og benytter seg av. Dermed er de fanget, ofte uten å vite det selv. «Sentralisering», «toleranse», «mangfold», «effektivisering», «robust», «multikultur», «fleksibilitet», «grenseløs» moteord som sementerer nyliberalismens hegemoni.

Gramsci hevdet for øvrig at det alltid ville finnes mindre grupper av kontra-hegemoniske bevegelser i disse systemene av total kontroll, som utgjorde en revolusjonær strømning. Disse kontra-hegemoniske, revolusjonære gruppene finner man videre ofte hvor rurale, tradisjonelle bonde-verdier holdes i hevd. For Gramsci, som også var aktivist og kommunist, måtte disse danne en mot-kultur under skallet på den gamle verden og forsøke å kjempe gjennom sin egen kulturelle hegemoni fra denne basen.

Hvorvidt noe er en risiko, noe farlig, var også imperativt for de nyliberale ideologene å selv definere (kredittfinansiering måtte ufarliggjøres), slik at folk fikk et forvrengt og skjevt bilde av fareaspektet. Dette skjedde da også gjennom den kulturelle imperialismen, hvor «de med makt til å definere en risiko dermed også har makt til å forminske, forstørre, dramatisere eller bagatellisere en risiko.» Men risiko gir også en (falsk) moralsk opphøyethet; har du tatt sjanser så står du moralsk over dine medborgere, om du er Michael O’Leary og starter ditt eget lavbudsjetts-flyselskap eller en flyktning som bryter opp og setter seg i en flåte på Middelhavet. Flyktningen er dermed det kapitalistiske prinsippet legemliggjort. Max Horkheimer og Theodor Adorno skriver i sin «Oplysningens dialektikk, filosofiske fragmenter»: «Den listige outsider er allerede en Robinsonade. De to prototypiske skibbrudne vender deres svaghed – svagheden hos det individ, der skiller seg ud fra kollektivet – til samfundsmæssig styrke. Prisgivet bølgeslagets tilfældighed, hjælpeløst isoleret, dikterer deres isolerethed dem hensynsløst at forfølge den atomistiske interesse. De legemliggør den kapitalistiske princip, allerede inden de gør brug af nogen arbejder; men det de bringer med sig af reddet gods til nye foretagender, glorificerer den sandhed, at fabrikkherren fra første færd bragte mere med ind i konkurrencen end sine hænders flid. Deres afmagt over for naturen fungerer allerede som ideologi for deres særlige magt i samfundet. Odysseus’ værgeløshed over for brændingen lyder som en legitimation for den rejsendes berigelse på den indfødtes bekostning. Det har den borgerlige økonomiske teori siden hen fastholdt i begrepet risiko: muligheden for undergang skal give moralsk dækning for profitten.»

Foto: AP Photo/Santi Palacios

Et aspekt ved nyliberalismen er at for å etablere et konsumsamfunn, basert på kredittfinansiering, så må tidligere identitetsmarkører som familie, nasjon og blod erstattes av livsstil, konsum. For at den skal favne flest mulig og dermed være maksimalt effektiv kan den heller ikke være begrenset av en sosial klasse, den blir dermed en frigjører fra dette klasseaspektet. Den nye identiteten «konsum» er individuelle livsstiler som er uavhengig av sosiale klasser. For å opprettholde et stabilt samfunn over tid så må samfunnet ivareta sine samfunnsdeltakere, og den første og viktigste kategorien i så måte er identitet: samfunnet må opprettholde, eller gi deltakerne en identitet. Den nyliberale ideologien fungerer dermed som ny identitet og denne må reproduserers kontinuerlig gjennom hele samfunnet for å legitimere sin eksistens: «ved en situasjon der samfunnsfeltene og ekspertene er underlagt en nyliberal virkelighetsforståelse, synes en da å skape et kommunikativt og ideologisk klima som kan fremme konsum som identitetsskapende middel, om ideologien fremmer det som en kulturell verdi.» Den symbolske volden kommer til syne ved å undertrykke de samfunnsdeltakerne som ikke har mulighet til å tilpasse seg samfunnets forbruksmønster, de som ikke har erstattet familie, nasjon og blod med markedets tilbud av varer. Igjen Horkheimer og Adorno: «Den analyse, som Tocqueville leverede for hundrede år siden, er i mellemtiden blevet fuldt bekræftet. Under det private kulturmonopol er det faktisk sådan, at «tyranniet lader legemet i fred og går lige løs på sjælen. Der siger herskeren ikke længere: du skal tænke som jeg eller dø. Han siger det står dig frit for at tænke anderledes end jeg, du skal få lov at beholde liv, ejendom, det alt sammen, men fra denne dag er du en fremmed iblandt oss». Det, der ikke forholder seg sig konformt, bliver slået med en økonomisk afmagt, der bliver fortsat i enspænderens åndelige afmagt. Udelukket fra maskineriet, som han er, kan han let påvises at være utilstrækkelig. Medens mekansimen af produktion, virker den i overbygningen som en kontrol til de herskendes fordel. Konsumenterne er arbejderne og funktionærerne, farmerne og småborgerne. Den kapitalistiske produktion holder dem så indesluttet på legeme og sjæl, at de uden modstand bliver ofre for det, der tilbydes dem.»

Fra filmen THX 1138

Dette er da legemliggjort av de kapitalistiske, liberal-demokratiske samfunnene. De angriper såkalte totalitære stater for tilsynelatende undertrykking og fysisk vold mot sine innbyggere, mens de selv utøver total kontroll, av både kropp og sjel, de eier deg mer enn stater med åpenbare totalitære tendenser noen gang kan gjøre. Skulle du i et kapitalistisk, liberal-demokratisk samfunn opponere mot eksempelvis LHBTP og immigrasjon, og forsvare den tradisjonelle familien og nasjonalstaten, vil den symbolske volden raskt sørge for at du blir satt på plass, gjennom subtile, og noen ganger ikke fullt så subtile, trusler om å bli ostrakisert, utstøtt.

1
Delta i debatten

avatar
1 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
1 Comment authors
Ganz von Selbst Recent comment authors
  Subscribe  
nyeste eldste flest stemmer
Bli varslet om
Ganz von Selbst
Ganz von Selbst

Igjen kjedelig «forelesning» fra Arjuna.