HISTORIE Den 23. mai 1945 opphørte Det tyske riket å eksistere i og med at den siste regjeringen under ledelse av Rikspresident Karl Dönitz ble pågrepet av allierte styrker.
Hitler hadde begått selvmord i det omringede Berlin den 30. april 1945. Dagen før hadde han diktert sitt personlige og politiske testamente. I sitt politiske testamente, hvor han forklarer at han valgte å ta sitt liv, utnevner han en ny regjering som skulle tre i kraft med umiddelbar virkning. Storadmiral Karl Dönitz ble valgt til president og Joseph Goebbels til rikskansler. Regjeringen så i testamentet ut som følgende:
Rikspresident, krigsminister og øverstkommanderende for Marinen: Storadmiral Karl Dönitz
Rikskansler: Dr. Joseph Goebbels
Partiminister: Martin Bormann
Utenriksminister: Arthur Seyss-Inquart
Innenriksminister: Gauleiter Paul Giesler
Øverstkommanderende for Arméen: Feltmarskalk Ferdinand Schörner
Øverstkommanderende for Flyvåpenet: Feltmarskalk Robert Ritter von Greim
Riksleder for SS og sjef for det tyske politiet: Gauleiter Karl Hanke
Økonomiminister: Walter Funk
Jordbruksminister: Herbert Backe
Justisminister: Otto Thierack
Kulturminister: Dr. Gustav Adolf Scheel
Propagandaminister: Dr. Werner Naumann
Finansminister: Johann Ludwig Graf Schwerin von Krosigk
Arbeidsminister: Dr. Theo Hupfauer
Rustningsminister: Karl-Otto Saur
Leder for Tysk Arbeidsfront og medlem av Rikskabinettet: Dr. Robert Ley
Hitlers politiske testamente ble sendt i vei samme kveld med tre forskjellige budbærere med falske identiteter som hadde i oppgave å nå representanter for den nye regjeringen nord i Tyskland. Alle tre klarte å komme seg ut av den omringede byen, men nådde aldri frem til noen i den nye regjeringen på grunn av det rådende kaoset.
Natt til 1. mai sendte Martin Bormann en kryptert radiomelding til storadmiral Karl Dönitz om at Hitler var død og at han før sin død utnevnte Dönitz til rikspresident over Det tyske riket. Dönitz fikk dog aldri vite testamentets innhold før flere år senere og fikk heller ikke noen flere detaljer fra Bormann da han døde under utbrytningsforsøket fra det omringede Berlin.
Ettersom Dönitz ikke kjente til testamentets innhold om fortsatt kamp antok han at Hitler hadde oppnevnt ham for å i praksis ordne en, etter omstendighetene, så fordelaktig fredsavtale som mulig. Han skulle derfor danne en ny regjering med et kabinett under ledelse av Lutz Graf Schwerin von Krosigk som tidligere hadde vært finansminister i Hitlers regjering. Den nye regjeringen skulle ha sitt sete i Flensburg i nordre Tyskland.
Den 1. mai talte Dönitz til det tyske folket på radio og fortalte at Hitler hadde dødd heroisk i Berlin:
Føreren har oppnevnt meg til sin etterfølger. I full bevissthet om mitt ansvar tar jeg på meg ansvaret som leder for det tyske folket i denne skjebnestunden. Mitt fremste oppdrag blir å redde tyske menn og kvinner fra den fremrykkende bolsjevikiske fiendens ødeleggelser. Det er bare for å tjene dette formålet at den militære kampen fortsetter. For så lenge britene og amerikanerne fortsetter å hindre fullførelsen av dette oppdrag, må vi også fortsette kampen og forsvare oss mot dem.
Dönitz’ nye regjering hadde enorme problemer fremfor seg. Et rike i fullstendig kaos, hvorav store deler allerede var okkupert av fienden. De gjorde hva de kunne for å holde sammen landet og holde infrastrukturen fungerende. Hundretusentalls mennesker ble evakuert fra øst, blant annet over havet bort fra den røde armés forferdelige herjinger. Den tyske arméen retirerte på alle fronter, men holdt tross alt sammen og aksepterte Dönitz som ny øverstkommanderende.
Det nye regjeringskabinettet hadde blitt formet og regjeringsmedlemmene valgt ut, delvis med fredsforhandlinger i baktanke. Selv om den nye regjeringen fremstod som mer «upolitisk» var dog alle medlemmer av NSDAP. Regjeringskabinettet bestod av følgende personer:
Rikspresident og krigsminister: Karl Dönitz
Ledende riksminister, utenriksminister og finansminister: Lutz Graf Schwerin von Krosigk
Innenriks- og kulturminister: Wilhelm Stuckart
Industri- og rustningsminister: Albert Speer
Forsynings- og jordbruksminister: Herbert Backe
Arbeidsminister: Franz Seldte
Kommunikasjons- og postminister: Julius Dorpmüller
Justisminister: Otto Georg Thierack
De allierte krevde vilkårsløs kapitulasjon og aksepterte ikke separat fredsavtale fra noen av de krigførende partene. Vilkårsløs kapitulasjon innebar at tyskerne var tvunget til å skrive under på et dokument som gav deres fiender rett til å i ettertid bestemme vilkårene, som kunne være alt fra å plyndre og oppdele landet, bruke deler av befolkningen som slavearbeidere, kreve enorme erstatninger osv. Alt dette skjedde faktisk også senere.
Men Dönitz hadde i begynnelsen av mai 1945 ikke noe valg. Tyskland holdt på å bli ødelagt, byene lå i ruiner, millioner av mennesker var på flukt og manglet tak over hodet og mat samtidig som de ble utsatt for de alliertes flyterror. Fredsforhandlinger om allmenn kapitulasjon startet derfor den 5. mai.
Dönitz hadde sendt general Alfred Jodl til å forhandle i de vestalliertes hovedkvarter. Før forhandlingene var de klar over at de allierte ikke aksepterte noe annet enn vilkårsløs kapitulasjon, men Dönitz hadde gitt Jodl ordre om å hale ut forhandlingene slik at så mange flyktninger og soldater som mulig kunne ta seg til Vesten. Da amerikanerne innså dette truet de med å skyte alle som forsøkte å ta seg over til de vestallierte. Dönitz gav til slutt klarsignal til Jodl om å signere kapitulasjonen, som ble underskrevet den 7. mai.
Til tross for den vilkårsløse kapitulasjonen hadde ikke rikspresident Dönitz noen intensjon om å oppløse regjeringen. Planen var å forsøke, om mulig, å fortsette å styre og administrere restene av Det tredje riket; noe som han fortsatte å gjøre fra regjeringssetet i Flensburg. Men i praksis var man i de alliertes vold, da alle Tysklands væpnede styrker la ned sine våpen like etter midnatt den 8. mai.
De allierte ville ikke at det skulle eksistere noen tysk regjering overhode, og den 23. mai ble rikspresident Dönitz og flere medlemmer av regjeringskabinettet invitert til forhandling med de allierte ombord på et skip i Flensburg havn. De allierte hadde før dette besluttet å oppløse den tyske regjeringen og arrestere dets medlemmer. Vel ombord ble Dönitz og hans følge møtt av en proklamasjon om at de allierte hadde besluttet å oppløse regjeringen.
Nå hadde britiske tropper blitt samlet i byen og på kaia for å arrestere medlemmene til den tyske regjeringen. Dönitz og mange andre i den tyske administrasjonen ble ført bort i fangenskap. Flere av regjeringsmedlemmene ble senere dømt i skueprosessen i Nürnberg. Admiral Hans-Georg von Friedeburg, den siste øverstkommanderende for den tyske marinen, og medlem av regjeringskabinettet, begikk selvmord med en cyanidkapsel samme dag.
I en periode befant Tyskland seg i en situasjon hvor det ikke eksisterte noe styre i det hele tatt. Dette endret seg dog den 5. juni da de allierte maktene offisielt deklarerte at Det allierte kontrollrådet hadde den absolutte makten i Tyskland.
