Hjem Historie Europeisk historie Dødsmarsjen fra Brünn

Dødsmarsjen fra Brünn

0
DEL

HISTORIE Den 30. mai 1945 startet dødsmarsjen fra Brünn (dagens Brno i Tsjekkia). Mellom 25 000 og 30 000 tyske kvinner, barn og eldre ble av den «Nasjonale Komiteen i Brno By» tvangsflyttet i en etnisk rensing.

640px-sudeten1

Den 30. marsj 1945 startet dødsmarsjen fra Brünn, da opp mot 30 000 tyskere ble tvangsflyttet i en etnisk rensing. Under marsjen døde opp mot 8 000 personer. Dødsmarsjen var bare en av mange slike forbrytelser mot millioner av etniske tyskere. Hvor mange som døde eller ble deportert er i dag umulig å si, da hele Europa lå i ruiner, men man kan være ganske sikre på at dødstallene kan regnes i millioner.

Det finnes mange byer grunnlagt av tyskere som nå har forsvunnet for alltid. Brünn i Mären er en slik by. Brünn var opprinnelig en keltisk bosetting, men har vært befolket av hovedsakelig tyskere siden 1100-tallet. Brünn var hjem til den moderne genetikkens far, Gregor Mendel, som også er navnet på en europeisk rasemessig fenotype i moderne rasebiologi. I dag heter byen Brno og er mest kjent for sin tsjekkiske øl.

I slutten av, og etter, andre verdenskrig ble det startet etnisk rensing av tyskere i Øst-Europa. Man kvittet seg med de etniske tyskerne som fantes i området på hvilken som helst måte – vel vitende om at man aldri ville bli dømt for krigsforbrytelser.

Flere enn det er mulig å telle ble voldtatt, ranet, slått ihjel, skutt eller sultet ihjel. Man hører sjelden om hvordan millioner av tyskere ble drept, direkte eller indirekte, etter krigens slutt. For eksempel tror man at minst 460 000 sudettyskere måtte bøte med livet etter krigen. Ettersom sudettyskerne var en såpass liten gruppe i en geografisk liten del av det tyske riket kanskje man kan bare forestille seg hvordan det var andre steder.

Dette er en historie fra den tiden, om de 30 000 menneskene, de fleste kvinner, barn og eldre, som ble kastet ut av den tyske byen Brünn i dagens Tsjekkia. At denne renskingen først og fremst rammet mennesker som ikke kunne gjøre motstand var fordi at de fleste mennene allerede satt fengslet i russiske gulager eller amerikanske dødsleirer, hvor mange senere skulle komme til å dø. Seiersmaktene tok byen Brünn med makt og startet deretter utrenskningen av alt tysk, inkludert navnet.

Byen, som hovedsakelig hadde vært bebodd av tyskere siden 1100-tallet, ble nå av den røde armé og deres håndlangere tømt for dens skapere. I 1910 ble det beregnet at 70 prosent av byens 108 000 innbyggere var tyskere. Den hadde i 1938 blitt annektert av tsjekkiske «nasjonalister» for å gi akkurat samme behandling mot den tyske sivilbefolkningen. Omtrent tre og en halv million tyskere bodde i grenseområdene rundt Østerrike, og sent i 1918 var det bare omkring 160 000 tsjekkere i området.

Det er verdt å merke seg at den liberale Edvard Beneš, som under krigen var i eksil i London, var gjeninnsatt som Tsjekkoslovakias president da dødsmarsjen fra Brünn fant sted. I tillegg til å sanksjonere disse etniske rensningene med ord som «likvidere dem» innførte han også de såkalte Beneš-dekretene. Disse innebar at all eiendom kunne tas fra etniske tyskere og ungarere (hvilket rammet tre millioner tyskere og ungarere) og annen kollektiv avstraffelse mot disse befolkningene.

640px-benes

Den kommunistiske agenten Bedřich Pokorný, mannen som i slutten av juli også organiserte massakren i Aussig (Ústí på tsjekkisk) hvor hundrevis av tyskere måtte bøte med livet, lå bak også denne grusomheten. Pokorný klarte å hisse tsjekkerne mot tyskerne ved å tilby dem «gratis» bosteder og plyndring. De fleste som deltok i de verste overgrepene var tsjekkiske arbeidere fra byens våpenfabrikk.

Jeg husker fortsatt Beneš’ proklamasjon godt, sendt fra Kaschau to eller tre dager før russernes ankomst til Brünn. Jeg forstod alt han sa, for jeg snakket tsjekkisk flytende. Jeg kommer aldri til å glemme hans hellige ed: «Ve til tyskerne, ve til tyskerne, tre ganger ve til tyskerne, vi skal likvidere dem!». Det var den 25. april 1945, omtrent fire eller fem på ettermiddagen, at scener av fraternisering utbrøt mellom invaderende russere og tsjekkere ute på gatene. På kvelden returnerte jeg til min leilighet og kunne bevitne hvordan offentlige voldtekter av tyske kvinner, dårlig behandling og mishandling kastet hele den tyske befolkningen i en tilstand av stor uro og fare.

Opphavskvinnen til sitatet ovenfor husker hvordan hun ble sent til St. Anna-sykehuset hvor hun var sykesøster i Røde Kors. Alt var kaos, og tyske skadede hadde ikke tilgang til mat eller medisiner. Mange av dem som befant seg på sykehuset hadde blitt lemlestet, halvt ihjelslått og torturert. Alt hun kunne bidra med var å trøste dem. Få av disse overlevde. Den første som døde hadde skader i kjønnsorganene. Han hadde blitt torturert for at han hadde solgt grønnsaker til SS. Dette var bare en av tusentalls liknende skjebner denne dagen.

Tyske sivile ble dratt nakne ut av sine senger og ble med våpen tvunget til å samle seg i byens gater, hvor de ble merket. Spesielt tyske tenåringsgutter, som de allierte så på som «uhelbredelige nazister», ble utsatt for særlig grusom behandling og ble nesten uten unntak drept. Disse ble slept bort av tsjekkiske vakter, mens de andre hadde geværmunningene rettet mot seg, og ble henrettet. Senere ble de drevet ut som buskap. De som ikke orket å bevege seg ble skutt eller etterlatt for å dø.

Totalt fikk tyskerne ta med seg maksimalt 500 riksmark og 300 kilo bagasje. Dette var dog veldig vanskelig å beholde, da de ble ranet, mishandlet, voldtatt og hånet hvert eneste skritt på reisen. Mange som ikke klarte seg etter å ha kommet inn i Østerrike ligger i dag i massegraver i Drasenhofen, Mistelbach, Stammersdorf og Purkerdsdorf. De som døde på veien er i de fleste tilfeller ganske enkelt borte.

I tusentalls ble tyskerne nå drevet mot den østerrikske grensen uten mat, vann eller medisinsk hjelp. Majoriteten av dødsfallene skjedde i den lille byen Pohrlitz hvor flyktningene stoppet. Byen ligger halvveis mellom Brünn og grensen. Mange døde her av dysenteri, sult, kulde og anstrengelse. Noen, som var for svake til å fortsette marsjen, ble skutt på flekken. Hundretalls døde har blitt funnet i massegraver i området rundt Pohrlitz.

Prosesjonen av barn, kvinner og eldre ble så tvunget til å marsjere i ytterligere to dager til den østerrikske grensen. Her ventet dem dog ingen vennlig mottagelse. De russiske troppene som okkuperte Østerrike nektet å ta imot dem, så de ble tvunget til å bo i primitive leirer, hvor enda flere døde av sult, kulde og sykdom.

I moderne tid har det blitt forsøkt å gjøre etterforskninger av de tusentalls menneskene som Pokorný skal ha henrettet, men det er i dag veldig vanskelig da hverken kommunister eller vestallierte har ønsket å ta oppgjør med sin historie.

Det er til denne dag umulig å si hvor mange som måtte bøte med livet etter at krigen formelt var avsluttet. Regner man med de tyske soldatene som døde i leirene samt sivile omkomne så finnes det beregninger som strekker seg oppimot 20 millioner. Grusomhetene og de infiserte løgnene som denne onde tidsperioden gjemmer vil en dag være allmenn kunnskap.

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om