Hjem Artikler Eksisterte det gasskamre i tyske konsentrasjonsleirer?

Eksisterte det gasskamre i tyske konsentrasjonsleirer?

3

«HOLOCAUST» Frihetskamp publiserer en oversatt artikkel fra John Wear som drøfter «bevisene» for at det fantes gasskamre for massehenrettelse i Tyskland under andre verdenskrig.

«Gasskammer» i Auschwitz.

En slektning til en fremtredende holocaust-revisjonist sa nylig at argumentet holocaust-tilhengere frykter mest, er «det fysiske, kjemiske, topografiske, arkitektoniske og dokumentariske beviset for gasskammerets umulighet». Hun skriver: «Og tro meg, det eneste de frykter er at folk kan få vite at det ikke fantes noen gasskamre, og at jøder har løyet om dette bestemte punktet.»

Denne artikkelen drøfter noen av bevisene som dokumenterer at det ikke fantes noen gasskamre i noen av de tyske leirene under andre verdenskrig.

Vitenskapelig dokumentasjon som avviser gasskamre

I hver drapssak har påtalemyndigheten bevisbyrden for å vise dødsårsaken. Vitenskapelig evidens er den mest overbevisende dokumentasjonen for å vise dødsårsaken fordi fysiske bevis og vitenskapelig analyse av disse kan verifiseres på en objektiv måte. Utrolig nok, i de største og mest omtalte krigsforbrytelsesrettssakene gjennom tidene, produserte påtalemyndigheten ved Den internasjonale militærdomstolen ingen obduksjons- eller ekspertrapporter om eksistensen og driften av de påståtte gasskamrene. Selv i Auschwitz-rettssaken i Frankfurt på midten av 1960-tallet og Majdanek-rettssaken i Düsseldorf på slutten av 1970-tallet tenkte forsvaret aldri på å be om en rapport om de påståtte drapsvåpnene, hvorav delvise bevis fortsatt plederes i dag. I alle disse rettssakene var påtalemyndigheten nesten utelukkende avhengig av vitneforklaringer fra øyenvitner for å dømme de tiltalte for drap.[1]

Dr. Robert Faurisson fra Frankrike begynte å stille spørsmål ved den offisielle holocaust-historien og om det fantes gasskamre i de tyske leirene under andre verdenskrig. Faurisson oppdaget at henrettelser ved hjelp av hydrogencyanidgass først ble utført i USA i 1924. Så sent som i 1988 var det imidlertid fortsatt store vanskeligheter når det gjaldt byggingen av amerikanske henrettelsesgasskamre, inkludert problemet med lekkasje. Siden det var så vanskelig å henrette bare én person om gangen i amerikanske gasskamre, ble Dr. Faurisson overbevist om at henrettelsen av hundretusener av mennesker i tyske gasskamre ikke var mulig. Faurisson anbefalte at en vitenskapelig studie ble utført av en amerikansk gasskammerekspert for å bevise sin konklusjon.[2]

En vitenskapelig studie ble til slutt gjennomført i 1988 om gasskamrene som angivelig ble brukt i de tyske konsentrasjonsleirene. Den kanadiske regjeringen hadde anklaget Ernst Zündel for den straffbare forbrytelsen om bevisst å ha spredd falske nyheter (historie, i dette tilfellet) om «holocaust». Som en del av sitt forsvar i denne rettssaken ga Zündel den amerikanske gasskammereksperten Fred Leuchter i oppdrag å gjøre en vitenskapelig undersøkelse av de påståtte gasskamrene i Auschwitz, Birkenau og Majdanek. Den resulterende «Leuchter-rapporten» er den første vitenskapelige studien av de påståtte, tyske gasskamrene.[3]

Leuchter, som før dette oppdraget hadde trodd at det fantes gasskamre og på det tyske folkemordet på europeisk jøder, var den ledende eksperten i USA på bygging og bruk av henrettelsesutstyr. Leuchter hadde designet og produsert henrettelsesutstyr av alle typer før dette oppdraget, herunder elektrosjokksystemer, dødelig injeksjonsutstyr, galger og gasskammermaskinvare. Han hadde jobbet for de fleste delstatene i USA som hadde dødsstraff.[4]

Som et resultat av sin på-stedet-undersøkelse av de påståtte tyske gasskamrene, skriver Fred Leuchter[5]:

Etter å ha gjennomgått alt materialet og inspisert alle stedene i Auschwitz, Birkenau og Majdanek, finner forfatteren at bevisene er overveldende. Det var ingen henrettelsesgasskamre på noen av disse stedene. Det er denne forfatterens beste tekniske oppfatning at de påståtte gasskamrene på de inspiserte stedene ikke kunne ha vært utnyttet, eller i dag kunne utnyttes, eller seriøst anses å fungere som henrettelsesgasskamre.

I tillegg til å rapportere at de påståtte gasskamrene i Auschwitz, Birkenau og Majdanek var strukturelt uegnet for gassing av ofre ved bevissthet, forsket Leuchter på Zyklon B-skadedyrmiddelets kjemiske egenskaper. Leuchter fant at Zyklon B er en svært giftig forbindelse som, når den utsettes for luft, gir fra seg dødelig hydrogencyanidgass. Den frigjorte hydrogencyanidgassen fester seg til overflater og reagerer kjemisk med materialer som inneholder jern, og danner ferrocyanidforbindelser som har en særegen blå farge kalt «prøyssisk blå». Siden murbyggematerialer normalt inneholder en viss mengde rust (jernoksid, vanligvis mellom 1% til 4%), ville gjentatt eksponering for hydrogencyanidgass føre til prøyssisk blå farge på veggene i de påståtte gasskamrene.[6]

Leuchter tok rettsmedisinske prøver fra murverket i de påståtte gasskamrene på de besøkte stedene og en kontrollprøve fra avlusningsanlegget i Birkenau. Prøvene ble analysert av et uavhengig laboratorium i USA. Laboratoriet fant ingen signifikante ferrocyanid-sammensatte spor i prøvene tatt fra de påståtte gasskamrene, men prøvene fra veggene i desinfeksjonskammeret hadde store konsentrasjoner av ferrocyanide forbindelser. Leuchter konkluderte med at dette resultatet ville være umulig hvis de påståtte gasskamrene gjentatte ganger hadde blitt utsatt for hydrogencyanidgass.

Leuchter observerte også at avlusningskamrene var lufttette, godt laget og designet for sikkerhet ved bruken av Zyklon B. Til sammenligning var de påståtte gasskamrene ikke lufttette, de var dårlig konstruert og ville ha vært farlig for operatørene. Hvorfor skulle gasskamre designet for å drepe lus være riktig konstruert og bygd, mens gasskamre designet og brukt til å drepe millioner av mennesker, være feil konstruert og bygd og farlig for operatørene? Leuchter konkluderer[7]:

Etter en grundig undersøkelse av de påståtte henrettelsesanleggene i Polen og deres tilknyttede krematorier, er den eneste konklusjonen som kan trekkes av en rasjonell, ansvarlig person, det absurde i forestillingen om at noen av disse fasilitetene noensinne var i stand til, eller ble benyttet som, henrettelsesgasskamre.

Germar Rudolf, en universitetsutdannet kjemiker, utvidet Leuchters arbeid ved å produsere «Rudolf-rapporten» våren 1992. «Rudolf-rapporten», som har blitt oppdatert og revidert flere ganger, satte søkelys på tekniske og kjemiske aspekter ved de påståtte gassingsvirksomhetene i Auschwitz og Birkenau. Rudolf observerte i sine undersøkelser på stedet at alle avlusningsanleggene i Auschwitz, Birkenau og Majdanek har én ting til felles: Veggene deres er gjennomsyret av prøyssisk blå. Ikke bare de indre overflatene, men selv ytterveggene (gjennomtrengt) og mørtelen mellom mursteinene i avlusningskamrene har prøyssisk blå farge. Ingenting av denne typen kan observeres i eller rundt noen av de påståtte gasskamrene i Auschwitz og Birkenau.

Rudolf tok også prøver fra de påståtte gasskamrene og avlusningsanleggene i Auschwitz og Birkenau. I likhet med Leuchters prøver viser de påståtte drapskamrene bare ubetydelige spor av ferrocyanidrester av samme størrelsesorden som finnes i en hvilken som helst annen bygning. Prøvene fra avlusningskamrene viste imidlertid alle svært høye ferrocyanidrester. Rudolf fastslo at hvis massehenrettelsesgassinger med hydrocyanidsyre hadde funnet sted i de påståtte gasskamrene, ville rmmene i de påståtte gasskamrene vise lignende ferrocyanidrester som avlusningskamrene. Derfor konkluderte Rudolf med at massegassinger med Zyklon B ikke kunne ha skjedd i de påståtte gasskamrene i Auschwitz og Birkenau.[8]

I mars 1992 skapte en fremtredende østerriksk ingeniør ved navn Walter Lüftl overskrifter da en rapport han hadde skrevet sa at historiene om masseutryddelser av jøder i gasskamre i Auschwitz og Mauthausen er umulige av tekniske grunner, og fordi de strider mot ufravikelige naturlover. På tidspunktet for sin rapport var han en domstolanerkjent ekspertingeniør som ledet et stort ingeniørfirma i Wien.

Lüftl hevdet at selv om hydrocyanidinnholdet i Zyklon B helt opplagt og raskt kan drepe mennesker, utelukker håndteringen av Zyklon B enhver omfattende bruk for massedrap av mennesker. Under ventilasjonen etter en gassing ville Zyklon B fortsatt beholde ca. 92% av det hydrocyaniske syreinnholdet og ville dermed fortsette å slippe ut hydrocyansyregass. Lüftl spurte: Hvordan kunne gasskammeroperatørene kvitte seg med det gjenværende Zyklon B blant døde lik uten lange ventilasjonsperioder og uten å forårsake massedødsfall utenfor gasskamrene? Lüftl konkluderte med at ut fra operasjonelle og tidsmessige hensyn ville kvasiindustrielt drap ved hjelp av Zyklon B være umulig.[9]

Lüftl uttalte også i sin rapport at massemord med dieseleksosgasser er en ren umulighet alene på grunn av tiden. Lüftl uttalte at dette også i dag lett kan bevises eksperimentelt med noen modige testpersoner. Derfor konkluderte Lüftl med at historiene om gasskamre med dieselmotorer og gasslastebiler på steder som Treblinka bare kan være desinformasjon. I sin rapport sier Lüftl[10]:

Naturlovene gjelder både for nazister og antifascister. Ingen kan bli drept med dieseleksosgass på den måten som beskrevet [i holocaust-litteraturen].

Friedrich Paul Berg, en amerikansk ingeniør, var enig med Lüftl i at dieselgasskamre ikke er et effektivt middel for å utføre massemord. Berg uttalte at for at en dieselordning skulle ha vært marginalt effektiv for massemord ville det ha krevd et eksepsjonelt godt informert team av eksperter for å kjenne til og gjøre alt som var nødvendig. Berg nevnte at selv om noen en tid hadde prøvd å begå drap med dieseleksos ville det etter noen forsøk ha blitt tydelig at noe bedre var nødvendig. Berg konkluderte med at bevisene for dieselgassinger i de tyske konsentrasjonsleirene ikke oppfyller de mest grunnleggende normene som troverdige bevis for å overbevise forstandige mennesker.[11]

Andre forskere har konkludert med at det ikke kan ha vært gasskamre i de tyske konsentrasjonsleirene. For eksempel vitnet Dr. William B. Lindsey, en forskningskjemiker ansatt i 33 år hos DuPont Corporation, i Ernst Zündel-rettssaken i 1985 at han betraktet massedrapsgassinger i leirene for å være teknisk umulig. Basert på sin undersøkelse av de påståtte gasskamrene i Auschwitz, Birkenau og Majdanek, uttalte Dr. Lindsey[12]:

Jeg har kommet til den konklusjon at ingen ble forsettlig eller målbevisst drept med Zyklon B på denne måten. Jeg anser det helt umulig.

Flere forsøk har blitt gjort av forsvarere av holocaust-historien for å motbevise revisjonistiske, vitenskapelige studier av de påståtte gasskamrene. For eksempel skrev Jean-Claude Pressac, en fransk farmasøyt, en bok utgitt av Beate Klarsfeld Foundation med tittelen «Auschwitz: Techniques and Operation of the Gas Chambers». Pressacs bok styrker faktisk det revisjonistiske synet på holocaust-historien. Både eksplisitt og implisitt diskrediterer Pressac utallige holocaust-påstander og vitnesbyrd. Pressac skriver[13]:

Denne studien viser allerede den tradisjonelle [holocaust-] historiens fullstendig konkurs …, en historie basert for det meste på vitner, samlet ut fra øyeblikkets behov, beskåret for å passe en vilkårlig sannhet og sprinklet med noen tyske dokumenter av ujevn verdi og uten noen forbindelse med hverandre.

Pressacs bok, trykt på 564 overstore sider, inneholder hundrevis av reproduksjoner av god kvalitet av originale tyske arkitektoniske planer og diagrammer, fotografier tatt både under og etter krigen, og mange dokumenter med oversettelser. Bemerkelsesverdig er det at i hele boken unnlater Pressac å nevne noe om teknikker og driften av de tyske gasskamrene. Tittelen på boken hans er helt falsk. Revisjonister sier at siden det aldri har eksistert noen gasskamre i de tyske konsentrasjonsleirene skrev ikke Pressac om teknikker og drift av gasskamrene fordi det ikke var noe å skrive om.[14]

Krakow Institute of Forensic Research publiserte også resultater i 1994 som forsøkte å motbevise «Leuchter-rapporten». Teamet fra dette rettsmedisinske instituttet hevder å ikke ha forstått hvordan det var mulig for prøyssisk blå å ha dannet seg i vegger som følge av at de ble utsatt for hydrogencyanidgass. Forskerne utelukket derfor prøyssiske blå og lignende jerncyanidforbindelser fra sine analyser, noe som resulterte i mye lavere cyanidspor for avlusingskamrene. Deres analyse gjorde det praktisk talt umulig å skille mellom rom massivt utsatt for hydrogencyanid og de som ikke var det: Alle ville ha cyanidrester lik nær null. Krakow-forskerne konkluderte fra sin analyse at siden gasskamrene og avlusningsstedene hadde den samme (ubetydelige) konsentrasjonen av cyanidrester, kan mennesker faktisk ha blitt ihjelgasset i de antatte gasskamrene.

Germar Rudolf ga Krakow-forskerne ugjendrivelige bevis på at prøyssisk blå dannes i vegger som gjentatte ganger utsettes for hydrogencyanidgass, med henvisning til et saksdokument i ekspertlitteraturen.[15] Forfatterne av Krakow-rapporten nektet å endre sin rapport eller innrømme at de gjorde en feil. Rudolf skriver[16]:

Det eneste «vitenskapelige» forsøket på å motbevise Frederick A. Leuchters mest fengslende tese viser seg å være en av de største vitenskapelige svindlene i det 20. århundret. Hvor desperate må de være – de som prøver å forsvare den etablerte versjonen av holocaust, det vil si den påståtte systematiske utryddelsen av jøder i gasskamre, at de må ty til slike åpenbart uredelige metoder?

Ytterligere bevis som tilbakeviser gasskamre

I 1979 publiserte den amerikanske regjeringen krigsflyfoto av Auschwitz- og Birkenau-leirene tatt på flere tilfeldige dager i 1944 i løpet av toppen på den påståtte utryddelsesperioden. Disse fotografiene er så bemerkelsesverdige i sin klarhet at kjøretøy og til og med mennesker kan skilles i dem. Mange av disse bildene ble tatt midt på morgenen på typiske arbeidsdager. Ingen av disse bildene viser store groper eller hauger med lik, rykende krematorieskorsteiner, masser av jøder som venter på døden utenfor de påståtte gasskamrene eller fjellene av koks som ville ha vært nødvendig for å ha drivstoff til krematoriet. Alle disse ville ha vært synlige hvis Auschwitz og Birkenau hadde vært utryddelsessentrene de sies å ha vært.

I sin bok «Auschwitz: The End of a Legend» skriver Carlo Mattogno hva gjelder allierte flyfoto tatt i Birkenau 31. mai 1944[17]:

Det påpekes også at flyfotoene tatt av det allierte militæret 31. mai 1944 på det viktige tidspunktet for antatt utryddelse på dagen med 15 000 deporterte og etter 14 dager med digre ankomster (184 000 deporterte, gjennomsnittlig 13 000 per dag og med et utryddelsesantall (i henhold til Pressacs hypotese) på minst 110 000 ihjelgasset, som ville ha vært gjennomsnittlig 7 800 per dag, hver eneste dag i 14 sammenhengende dager. Men etter alt dette viser fotografiene ikke det minste bevis for denne påståtte enorme utryddelsen: ingen spor av røyk, ingen spor av groper, krematorium eller annet som brenner eller ikke, ingen tegn på uthentet masse fra groper, ingen spor av trevirke lagret til bruk i groper, ingen tegn på kjøretøy eller noen annen type aktivitet i de avgjørende sonene på gårdsplassen for krematorium V eller i bakken ved Bunker 2, heller ikke i krematoriene II og III. Disse fotografiene utgjør ugjendrivelige bevis på at historien om utryddelse av de ungarske jødene er historisk ubegrunnet.

Tyske flyrekognoseringsfotografier tatt i 1944 av Treblinka-leiren skapte også alvorlig tvil om den allment aksepterte historien om at Treblinka var et masseutryddelsessenter. Disse fotografiene ble oppdaget i 1989 i National Archives i Washington, D.C., og bekrefter andre bevis som indikerer at Treblinka faktisk var en transittleir. Fotografiene indikerte at Treblinka var en ekstremt liten leir. Leirens gravområde synes for lite til å inneholde hundretusener av lik som angivelig er begravd der. Treblinka var ikke spesielt godt bevoktet eller isolert. Flyfotoene viser at jorder der lokale bønder plantet og dyrket avlinger var rett utenfor leirområdet og ble dyrket helt opp til randen av leiren.[18]

John C. Ball, en geolog med erfaring med å tolke flyfoto, har gjennomgått flyfotoene tatt av Auschwitz-Birkenau, Treblinka, Belzec, Sobibir, Majdanek og Babi Yar. Ball konkluderer[19]:

Til denne dag finnes det ingen flyfotobevis for å støtte det påståtte massemordet på jødene på noe sted i Europa okkupert av tyskerne under andre verdenskrig. Videre avviser flyfotoanalyser påstanden om at «nazistene» hele tiden hadde til hensikt å holde hendelser i de påståtte utryddelsesleirene hemmelige. I mange tilfeller gir flybildene klare bevis på at noen av hendelsene som vitner bekreftet, for eksempel utslettelsen av ungarske jøder eller massehenrettelser i Babi Yar, faktisk ikke fant sted.

En detaljert rettsmedisinsk undersøkelse i Treblinka-leiren ved hjelp av sofistikert elektronisk bakkeradar har heller ikke funnet noen bevis for massegraver. Et australsk team ledet av Richard Krege, en kvalifisert elektronikkingeniør, gjennomførte en undersøkelse på stedet der Treblinka-leiren lå. Kreges team brukte en GPR-enhet (Ground Penetration Radar) på 80 000 bakkepunkt, som returnerer vertikale tverrsnittsprofiler til en dataskjerm. GPR-enheter brukes rutinemessig over hele verden av geologer, arkeologer og politi. GPR oppdager eventuelle store forstyrrelser i jorda ned til en normal effektiv dybde på fire eller fem meter.

I seks dager i oktober 1999 undersøkte teamet nøye hele Treblinka-området, spesielt den påståtte «massegrav»-delen, og utførte kontrollundersøkelser av omkringliggende områder. Kreges team fortok også visuelle jordinspeksjoner og brukte et vribor til å ta mange jordprøver. De fant ingen jorduregelmessigheter som passer til gravlegging av hundretusener av lik, og heller ikke bevis på at bakken noensinne hadde blitt påvirket. I tillegg fant teamet ingen bevis på individuelle graver, beinrester, menneskelig aske eller aske fra trevirke. Richard Krege konkluderte fra sin undersøkelse av stedet at Treblinka aldri var en utryddelsesleir.[20]

Oppsiktsvekkende bevis ble også avslørt i 1989 da sovjeterne ga ut noen av Auschwitz-dødsregistervolumene som falt i sovjetiske hender i januar 1945 da Den røde armé erobret Auschwitz. Dødsattestene i disse bindene var offisielle tyske dokumenter utstedt av Auschwitz-leirleger når en innsatt døde. Hver dødsattest omfatter den avdødes fulle navn, yrke og religion, dato og fødested, bosted før Auschwitz, foreldrenes navn, dødstidspunktet, dødsårsaken og en leirleges signatur. Dødsregistervolumene protokollerte dødsfallene til rundt 69 000 Auschwitz-innsatte, hvorav rundt 30 000 var jødiske. De fleste dødsfallene var forårsaket av sykdom, selv om noen dødsattester registrerte henrettelser ved skyting eller henging. Ingen av dødsattestene registrerte død ved gassing.[21]

Auschwitz’ dødsregistervolumer reiser spørsmålet om det fantes gasskamre. Hvorfor skulle tyske myndigheter registrere henrettelser foretatt ved skyting eller henging og ikke registrere noen ved ihjelgassinger? Og hvorfor undertrykte sovjeterne utgivelsen av disse volumene i 44 år? Auschwitz-dødsregistervolumene er helt uforenlige med at Auschwitz var et senter for masseutryddelse ved hjelp av gasskamre.[22]

Et annet viktig bevis som argumenterer mot at det fantes gasskamre, er at britene brøt den ultrahemmelige Enigma-koden som tyskerne brukte til å kode radiotransmisjoner. I løpet av 1942 og 1943 fanget britisk etterretning opp daglige kodede meldinger fra Auschwitz, Buchenwald, Dachau og syv andre leirer. Hver dag registrerte tyskerne antall døde og dødsårsakene i hver leir. Overføringene fra Auschwitz nevnte sykdom som den primære dødsårsaken, men rapporterte også dødsfall som kan tilskrives skyting og henging. Det var ingen referanse til gassing som dødsårsak i noen av de kodede meldingene.[23]

Antallet døde i de dekodede meldingene fra Auschwitz korrelerer grovt sett med antallet døde registrert i Auschwitz’ dødsregistervolumer. Siden tyskerne gjorde sine rapporter i overføringene ved hjelp av en angivelig uforståelig kode, hvorfor skulle de rapportere dødsfall fra skyting og henging, men ikke fra gassinger? Tyskerne ville ikke ha noen grunn til å skjule dødsfall ved gassinger i sine kodede meldinger hvis slike dødsfall faktisk hadde funnet sted.

David Cole, en jødisk amerikaner, har også produsert en svært avslørende video basert på sitt besøk i Auschwitz i september 1992. Iført en yarmulke og å ved å være en «rettferdig» jøde som ønsker å svare dem som stiller spørsmål ved holocaust-historien, betalte Cole ekstra for sin personlige engelskspråklige turguide. Videoen viser mange svakheter i det påståtte gasskammeret i Auschwitz: 1) åpenbare merker på tak og gulv og hvor tilsynelatende vegger var blitt revet ned; 2) like åpenbare hull i gulvet der badefasiliteter hadde vært; 3) en spinkel tredør med en stor glassrute; 4) en døråpning uten dør og ingen beslag for en dør som fører til krematorieovner; 5) et stort kumlokk midt i gasskammeret; og 6) ingen Zyklon B-farging i veggene. Enhver fornuftig person kan se at det påståtte gasskammeret vist i videoen, ikke kunne ha fungert som et henrettelsesgasskammer.

Som svar på David Coles spørsmål sier turguiden hans gjentatte ganger at gasskammeret i Auschwitz var i sin opprinnelige tilstand. Coles turguide kunne ikke svare på alle Coles spørsmål og hentet en kvinne som ble introdusert som veileder for guider for Auschwitz State Museum. Som svar på Coles spørsmål sier Auschwitz-guidelederen at hullene i taket på det påståtte gasskammeret i Auschwitz ble gjenopprettet etter krigen. I motsetning til uttalelser fra Coles turguide, erkjenner Auschwitz-guidelederen at det påståtte gasskammeret i Auschwitz ikke var i sin opprinnelige tilstand.

David Cole intervjuet deretter Dr. Franciszek Piper, arkivsjef og seniorkurator for Auschwitz State Museum. Dr. Piper forklarte i det videofilmede intervjuet at gasskammeret vist til turister i Auschwitz ligner på det som fantes i 1941–1942, men ikke alle detaljer er de samme, slik at det for eksempel ikke er gasstette dører. Med andre ord er gasskammeret ikke i sin opprinnelige tilstand, men er snarere en etterkrigsrekonstruksjon. Coles video dokumenterer at museumsfunksjonærene bedrar turister ved å forsikre om at gasskammeret i Auschwitz er i sin opprinnelige tilstand, selv om museumsfunksjonærene vet bedre. Etterkrigsrekonstruksjonen de viser turister i Auschwitz er verdiløse som bevis på noe som helst. Det finnes heller ikke et eneste krigsdokument eller fotografi for å bekrefte hvordan det påståtte gasskammeret i Auschwitz så ut.[24]

Forsvarere av holocaust-historien har noen ganger gjort innrømmelser til revisjonistiske forskere. I boken «Auschwitz: 1270 to Present» av Robert Jan van Pelt og Deborah Dwork, innrømmer de to jødiske forfatterne at gasskammeret som vises turister i hovedleiren Auschwitz i stor grad er en gjenoppbygging etter krigen bygget av den polske regjeringen. Forfatterne hevder imidlertid fortsatt at det var gasskamre i Birkenau.[25]

Det har også vært en tendens til å redusere betydningen av gasskamrene i holocaust-historien. I sin bok «Why Did the Heavens Not Darken?: The ‘Final Solution’ in History», skrev Princeton University-professor Arno J. Mayer[26]:

Fra 1942 til 1945, sikkert i Auschwitz, men sannsynligvis generelt, ble flere jøder drept av ‘naturlige’ årsaker enn av ‘unaturlige’.

I samme bok innrømmer Dr. Mayer at «Kilder for studiet av gasskamrene også er sjeldne og upålitelige.[27]

I sin bok «Worse Than War: Genocide, Eliminationism and the Ongoing Assault on Humanity» fra 2009 skriver Daniel Jonah Goldhagen[28]:

Tyskernes utryddelse av jødene er beryktet nettopp for gasskamrene og de såkalte samlebåndsdrapene. Men uaktet slike dødsfabrikkers mulige skrekk og betydning, var disse installasjonene ikke avgjørende for massemord. Dette er så åpenbart at det er forbløffende at gasskamrene har blitt omgjort til skrekkens sentrale aspekt, til den langvarige forsømmelse og utelukkelse av så mye annet (spesielt gjerningsmennene og ofrene), som om gasskamrene og teknologien selv forårsaket drapene i stedet for å være tilfeldige redskaper for folk som ønsket å drepe. Moderne teknologi var unødvendig, og tyskerne visste dette. De drepte sine ofre overveiende uten gassing …

Siden gasskamrenes eksistens i de tyske konsentrasjonsleirene har blitt vitenskapelig motbevist er det forståelig at Goldhagen og Mayer ønsker å minimere betydningen av gasskamre i den store planen for det påståtte folkemordet på europeisk jødedom.

Konklusjon

Dr. Robert Faurisson var trolig den første personen til å påpeke at hver studie av de påståtte tyske henrettelsesgasskamrene som bruker Zyklon B skulle starte med en studie av de amerikanske henrettelsesgasskamrene. Faurisson begynte sin forskning i 1977 ved å skaffe informasjon fra seks amerikanske fengsler: San Quentin, California; Jefferson City, Missouri; Santa Fe, New Mexico; Raleigh, Nord-Carolina; Baltimore, Maryland; Firenze, Arizona. I løpet av de neste årene refererte Faurissons i mange publiserte artikler alltid til de amerikanske gasskamrene. Faurisson besøkte også gasskammeret i Baltimore, Maryland i september 1979, og fikk åtte fotografier av kammeret og ytterligere dokumentasjon.[29]

Ernst Zündel implementerte Faurissons ideer i sin straffesak i Toronto i 1988 for å gjennomføre en rettsmedisinsk undersøkelse av Auschwitz, Birkenau og Majdanek. Leuchter konkluderer i «Leuchter-rapporten» med at det ikke var noen gasskamre på noen av disse stedene. Ytterligere rapporter, artikler, vitnesbyrd og videoer fra Walter Lüftl, Germar Rudolf, Friedrich Paul Berg, Dr. William B. Lindsey, Carlo Mattogno, John C. Ball, Richard Krege og David Cole har endelig vist at det ikke skjedde noen forsettlige, systematiske og forhåndsplanlagte drap i noen tyske leirer under andre verdenskrig.

/John Wear
Opprinnelig publisert på Inconvenient History under tittelen «Did German Homicidal Gas Chambers Exist?».

Les mer på Frihetskamps samleside om «holocaust»

Kilder

[1] Rudolf, Germar, «Some Technical and Chemical Considerations about the ‘Gas Chambers’ of Auschwitz and Birkenau,» i Gauss, Ernst (red.), Dissecting the Holocaust: The Growing Critique of Truth and Memory, Capshaw, Ala.: Theses and Dissertations Press, 2000, side 337.

[2] Leuchter, Fred A., Faurisson, Robert, Rudolf, Germar, The Leuchter Reports: Critical Edition, 5. utgave, Uckfield, UK: Castle Hill Publishers, 2017, sidene 13–14.

[3] Ibid., sidene 9–10

[4] Leuchter, Fred A., Faurisson, Robert, Rudolf, Germar, The Leuchter Reports: Critical Edition, 5. utgave, Uckfield, UK: Castle Hill Publishers, 2017, sidene 13–14.

[5] Leuchter, Fred A., Faurisson, Robert, Rudolf, Germar, The Leuchter Reports: Critical Edition, 5. utgave, Uckfield, UK: Castle Hill Publishers, 2017, side 56.

[6] Rudolf, Germar, «A Brief History of Forensic Examinations of Auschwitz,» The Journal of Historical Review, Vol. 20, Nr. 2, mars/april 2001, side 7.

[7] Leuchter, Fred A., «The Leuchter Report: The How and the Why,» The Journal of Historical Review, Vol. 9, Nr. 2, sommer 1989, side 139.

[8] Rudolf, Germar, «Some Technical and Chemical Considerations about the ‘Gas Chambers’ of Auschwitz and Birkenau,» i Gauss, Ernst (red.), Dissecting the Holocaust: The Growing Critique of Truth and Memory, Capshaw, Ala.: Theses and Dissertations Press, 2000, sidene 363–371.

[9] Lüftl, Walter, «The Lüftl Report,» The Journal of Historical Review, Vol. 12, Nr. 4, vinter 1992–1993, sidene 395-401.

[10] Ibid, sidene 403–406, 419.

[11] Berg, Friedrich Paul, «The Diesel Gas Chamber: Ideal for Torture—Absurd for Murder,» i Gauss, Ernst (red.), Dissecting the Holocaust: The Growing Critique of Truth and Memory, Capshaw, Ala.: Theses and Dissertations Press, 2000, sidene 454–456.

[12] The Globe and Mail, Toronto, feb. 12, 1986, side M3.

[13] Pressac, Jean-Claude, Auschwitz: Technique and Operation of the Gas Chambers, New York: Beate Klarsfeld Foundation, 1989, side 264.

[14] Faurisson, Robert, «Auschwitz: Technique & Operation of the Gas Chambers—Part I», The Journal of Historical Review, Vol. 11, Nr. 1, vår 1991, side 29.

[15] Rudolf, Germar, «A Brief History of Forensic Examinations of Auschwitz,» The Journal of Historical Review, Vol. 20, Nr. 2, mars/april 2001, side 9.

[16] Rudolf, Germar, «Some Technical and Chemical Considerations about the ‘Gas Chambers’ of Auschwitz and Birkenau,» i Gauss, Ernst (red.), Dissecting the Holocaust: The Growing Critique of Truth and Memory, Capshaw, Ala.: Theses and Dissertations Press, 2000, side 369.

[17] Mattogno, Carlo, Auschwitz: The End of a Legend, Newport Beach, Cal.: The Institute for Historical Review, 1994, side 32.

[18] Weber, Mark and Allen, Andrew, «Treblinka,» The Journal of Historical Review, Vol. 12, Nr. 2, sommer 1992, side 134.

[19] Ball, John Clive, «Air Photo Evidence,» i Gauss, Ernst (red.), Dissecting the Holocaust: The Growing Critique of Truth and Memory, Capshaw, Ala.: Theses and Dissertations Press, 2000, side 284.

[20] The Journal of Historical Review, Vol. 19, Nr. 3, mai/juni 2000, side 20.

[21] Weber, Mark, «Pages from the Auschwitz Death Registry Volumes,» The Journal of Historical Review, Vol. 12, Nr. 3, høst 1992, sidene 265–267.

[22] Duke, David, Jewish Supremacism: My Awakening to the Jewish Question, 2. utgave, Mandeville, La.: Free Speech Press, 2007, side 288.

[23] Hinsley, Frank H., British Intelligence in the Second World War: Its Influence on Strategy and Operations, New York: Cambridge University Press, 1984, Vol. 2, Vedlegg 5, «The German Police Cyphers,» side 673.

[24] David Cole Interviews Dr. Franciszek Piper, Director, Auschwitz State Museum. Newport Beach, Cal.: Institute for Historical Review, 1992.

[25] Van Pelt, Robert Jan and Dwork, Deborah, Auschwitz: 1270 to Present, New York and London: W.W. Norton & Company, 1996, sidene 363–364.

[26] Mayer, Arno J., Why Did the Heavens Not Darken?: The ‘Final Solution’ in History, New York: Pantheon Books, 1988, side 365.

[27] Ibid., side 362.

[28] Goldhagen, Daniel Jonah, Worse Than War: Genocide, Eliminationism, and the Ongoing Assault on Humanity, New York: Public Affairs, 2009, side 123.

[29] Leuchter, Fred A., Faurisson, Robert, Rudolf, Germar, The Leuchter Reports: Critical Edition: 5th edition, Uckfield, UK: Castle Hill Publishers, 2017, side 15.

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
3 Comments
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
Katrine
Katrine
8 måneder siden

Veldig informativ artikkel. Burde deles med folk man kjenner (spesielt de som kan faktisk være mottakelig for informasjonen) så mye som mulig.

Robert
Robert
8 måneder siden

tldr;

Nei, det fantes ingen «gasskammer» og ingen jøder i tyske konsentrasjonsleire ble gasset ihjel. Ingen konkrete bevis på dette er fremlagt, kun indisier og påståtte skildringer av jødiske vitner med egeninteresse av å fremme krigspropaganda.

Påståtte tilståelser ble gjort etter langvarig og særedels grov tortur og Nürnbergprosessen er det største justismordet i nyere tid.

Judea erklærte krig mot Tyskland allerede i 1933 og den krigen føres mot det hvite Europa den dag i dag.

Jøden vant krigen og resultatet ser vi. Våkn opp!

Arno
Arno
Svar til  Robert
8 måneder siden

Joda, Robert, det var ‘gasskamre’ i alle leirene, men de var ikke til for å avlive jøder, eller noen andre. Tvert imot så var de til for å redde livet til de internerte – fordi deres arbeidskraft var uunnværelig dersom Tyskland skulle klare å vinne krigen. De ble kalt avlusningsrom og avlusningskamre, og ble, som navnet antyder, brukt til å drepe enorme mengder lus og lopper i klær og tepper. Lus og lopper er smittespredere, og avkrefter dem som får dem på seg selv når de ikke har smitte. Nei, der finnes ingen indisier på at noen internerte ble gasset… Les mer »