GÖTEBORG En av Motstandsbevegelsens skjoldbærere forteller her om hvordan han opplevde den høyprofilerte demonstrasjonen den 30. september.
Etter å ha stått på samlingsplassen i hva som føltes lenge nok, var til slutt demonstrasjonstoget klart for å marsjere mot Göteborg sentrum. De forskjellige funksjonærgruppene hadde gått igjennom dagens oppgaver og marsjrute, samt rukket å snakket sammen ytterligere en smule før det var tid for å forlate Mölndal. Vi hadde også blitt tilbudt flyveblader fra politiet – som de hadde laget helt selv – som formidlet at hva som helst kan være ulovlig for den som er nasjonalsosialist.
Marsjen inn mot Göteborg var avslappet og kontrollert. Bortsett fra noen landsbydårer med spedbarn som skammet seg allerede på parkeringsplassen så fantes det ingen bedrøvelige skrikhalser å se eller høre før ved Lisebergs søndre parkering, hvor vi to uker tidligere hadde startet og avsluttet vår såkalte fordemonstrasjon.
Toget rakk så vidt å runde Liseberg og krysse Örgrytevägen før politiet viste seg å leve opp til sitt flyveblad. En håndfull røde slyngler fikk stå helt inntil Fokushuset og kaste fritt mot vårt demonstrasjonstog. Med tilsynelatende forvirret politi rykket skjoldstyrkene i fronten fremover til venstre for å sette stopp for disse urolighetene. Skjoldstyrkene ble fulgt av desto flere kamerater og det drøyde ikke lenge til også politiet våknet til med tanke på at det nå var Motstandsbevegelsen som hadde tatt over roret.
Deretter kjørte politiet raskt inn flere busser rett ved hjørnet av Fokushuset, hvilken skilte en del av togets front fra resten. Da bussene hadde laget en smal flaskehals ble tomrommet mellom den avskilte gruppen og de øvrige snart fylt med en rikelig mengde opprørspoliti. Vi presset oss da fremover temmelig suksessfullt med skjold i front, men fremgangen ble kvelt ved å fullstendig dusje oss med pepperspray – noe som rammet hardt da noen av oss hadde mistet beskyttelsen mot dette i bråket.
I oppholdet som situasjonen nå var i sto vi alle og hostet og holdt imot for å unngå ytterligere pågripelser. Bakfra kom helsepersonell for å skylle øynene på dem som manglet briller eller visir. Politiet begynte da å så som om livet sto på spill, men vi rørte oss ikke før vi ble bedt av egne ledere om å lage en skjoldmur noen meter lenger bak.
Deretter var det ytterligere opphold en stund. Politiet bestemte at Pär Öberg og Pär Sjögren, i motsetning til det øvrige tyvetallet, ikke var mistenkt for voldelige opptøyer slik at de skulle kunne forhandle med politiet. Simon Lindberg var blant de pågrepne. Både politiet og Motstandsbevegelsen tok av sine hjelmer for at situasjonen skulle kjølne, men det tok ikke lang tid før, uvitende om hvordan forhandlingene gikk, vi ble bedt om å bevege oss to skritt fremover. En stund senere ytterligere et steg fremover. Kanskje skulle det smelle igjen?
Etter en stund ble de forskjellige skjoldstyrkene bedt om å spre seg til utkantene av området hvor alle demonstrasjonsdeltakerne befant seg og litt senere flyttet vi oss til dette områdets søndre kant, hvor vi ble stående under de to talene som ble holdt. Like før den planlagte allsangen skulle begynne hadde uønskede journalister fra jødisk og statelig media krøpet litt vel nærme innpå demonstrasjonsdeltakerne, noe som ikke kunne tillates. Flere skjoldstyrker stilte seg da istedet mot den siden hvor Liseberg-stasjonen var og begynte å be om media-akkreditering fra samtlige journalister. I det området hvor jeg selv sto rakk ikke mer enn én journalist å vise kortet sitt (hvilket ikke kom fra en godkjent avis), før bråk igjen utbrøt. En arabisk sivilpolitimann slo da vilt etter beina til en kamerat og det tok ikke lang tid før hans hvilende, uniformerte kolleger kom slående minst like sansløst.
Det føltes nesten litt kinematisk da allsangen rakk å lyde omtrent halvparten av det første verset av «Til kamp» mens rabiat opprørspoliti slo som om det var liv eller død. Lovens voktere, eller kanskje snarere Talmuds voktere, forsøkte til og med å rive av våre hjelmer og skjold for å kunne mishandle oss på riktig. En storvokst politimann hadde tatt et tohåndsgrep på sin teleskopbatong og hoppet samtidig som han samlet kraft i slaget ovenfra hodet. Heldigvis hadde jeg fortsatt min hjelm og unngikk på den måten en sprukket – eller delt – skalle. Slagets kraft spredte seg ut i hele hjelmen. Ved siden av meg fikk en kamerat sitt skjold slått i stykker av politimenn som antakeligvis gikk på samme type skrekkmedikamenter som sine kolleger.
Det ble litt rørete med politimenn som oppførte seg som om de var rammet av synkronisert panikk. Vi forsøkte å holde sammen for å beskytte de øvrige demonstrasjonsdeltakerne fra de reflekskledde galningene.
Deretter ble det igjen stilt opp to fronter parallelt med hverandre og bråket opphørte. En opprørspolitimann gjorde da dagens, i mine øyne, mest pinlige opptreden da han steg frem fra sine kolleger, dro frem sin pepperspray og sprutet en minimal, liten trøtt stråle før den til slutt var helt tom. Deretter ruslet han flau tilbake til resten av gjengen. At politiet kun skal bruke pepperspray i nødssituasjoner gjør bare denne politimannens djerve handling enda mer latterlig.
Etter en stund med opphold begynte tilbaketuren til samlingsplassen med løfte om at Den nordiske motstandsbevegelsens ledere straks skulle løslates, hvilket senere viste seg å være ren og skjær løgn. Uansett var demonstrasjonen over, selv om mange nå skulle videre til ettersamlingen hvor mat og samkvem ventet.
Dagen hadde bydd på hard motstand og gode muligheter for å vise sin dyktighet i kampen for vårt folk. Vi kommer alle til å gjøre alt for å flytte frem våre posisjoner ytterligere, men den 21. oktober må vi flytte dem frem enda lenger – og det i Tammerfors!
