Hjem Artikler Kommentar Er vi fiender av demokratiet som bør forbys av staten?

Er vi fiender av demokratiet som bør forbys av staten?

5

IDEOLOGI I denne artikkelen tar Martin Saxlind opp påstanden om at Den nordiske motstandsbevegelsen er antidemokratisk og derfor bør forbys av den «demokratiske» staten.

«Den nordiske motstandsbevegelsen er fiendtlig mot demokratiet0 og bør derfor forbys av den norske staten». Dette er et resonnement som vanligvis fremsettes i aviser og på sosiale medier etter at en politisk korrekt person har blitt fornærmet og forarget over å se Motstandsbevegelsens aktivister dele ut løpesedler i hjembyen. Begrunnelsen blir noen ganger presentert av veldig politisk primitive amatørkommentatorer, og iblant av redaksjonsskribenter og andre profesjonelle kommentatorer.

«Du ville ikke latt oss gjøre dette i ditt samfunn, derfor skal du ikke få lov til det i vårt samfunn», er et enkelt resonnement å forstå uavhengig av politisk utdanningsnivå. At det ikke er særlig gjennomtenkt er en annen sak. Det kan for eksempel slås fast at våre kritikere her ikke hevder å stå over oss moralsk, men det er «øye for øye, tann for tann» som gjelder; våre fiender ønsker å undertrykke oss mens de anklager oss for å være potensielle undertrykkere. Det er hykleri og en dobbeltmoral i seg selv. Så til å begynne med kan vi slå fast at alle våre fiender som vil forby oss i hvert fall ikke er over oss moralsk sett.

«Demokrati» finnes ikke

Jeg mener videre at det ikke er mulig å være en «demokratiets fiende» ettersom demokrati er et begrep som kan bety hva som helst. Det finnes ikke noe generelt og enhetlig demokrati som man kan være for eller imot. Seriøse og nyanserte holdninger kan kun tas vedrørende klart spesifiserte fenomener.

Her er noen få eksempler som viser at demokrati i bunn og grunn kan bety hva som helst:

  • Både Nord-Korea og USA kaller seg i dag demokratier.
  • Demokratiets vugge sies å være det gamle Hellas, hvor verken kvinner eller utlendinger hadde stemmerett. Det ville neppe blitt sett på som demokratisk i for eksempel dagens Norge.
  • Storbritannia sies å være det første parlamentariske demokratiet, og samtidig som landet ble styrt demokratisk var det verdens mest imperialistiske samfunn. Både Storbritannia og USA hevder å ha spredt demokrati og sivilisasjon gjennom sin tidligere og nåværende imperialisme. Samtidig har antiimperialistiske bevegelser henvist til demokrati når de har motarbeidet disse statene.
  • Når det gjelder rase, har demokratisk styrte stater som USA, Israel og Sør-Afrika hatt lover som opprettholdt raseskille. Og i Norge i dag er det ifølge noen udemokratisk å være mot innvandring.
Deutsche Demokratische Republik (DDR) – et av mange «demokratiske» samfunn som vi har sett opp gjennom historien.

Åpenbart er «demokrati» noe veldig foranderlig og fleksibelt. Å prøve å tvinge motstanden til å ta stilling til et slikt ubestemmelig fenomen er intellektuelt uærlig. Det er enkel populisme der våre fiender vet at de fleste i Norge er positive til demokratibegrepet og derfor vil bli skeptiske til vår organisasjon dersom vi blir malt ut som «antidemokratiske».

Demokrati som nihilisme

Egentlig er demokrati bare en måte å ta beslutninger på, det handler om en beslutningsprosess og resultatet av den prosessen kan i prinsippet bli hva som helst. Og den gode demokrat må alltid følge beslutningene som tas av flertallet.

Ettersom et flertall, i teorien, helt i samsvar med demokratiske prinsipper kan undertrykke en minoritet, har kritikere av demokratiet ofte kalt demokratiet «flertallets tyranni». For å hindre at majoriteten undertrykker minoriteter, har stater gjennom historien innført restriksjoner på demokratiet. Dette har blant annet skjedd ved å innføre grunnlover som beskytter enkeltmenneskets rettigheter og hindrer den demokratisk styrte staten i å krenke disse rettighetene.

Jeg personlig har ingen religiøs tro på det demokratiske flertallsprinsippet (at flertallets mening alltid er den beste meningen). Jeg mener tvert imot at majoriteter ofte har tatt feil, og jeg synes det er problematisk når ingen enkeltpolitiker kan holdes fullt ut ansvarlig for en beslutning som er tatt i fellesskap av en gruppe.

Å blindt tro på og akseptere en skadelig politikk bare fordi den har støtte fra et flertall av de stemmeberettigede er forkastelig. Slik overtro på demokratiet blir en slags nihilisme hvor man aksepterer eventuelle negative konsekvenser så lenge det er et flertall som har tatt de skadelige beslutningene. Rett er helt enkelt rett og galt er galt, dette selv om et flertall hevder at galt er rett og at rett er galt.

Derfor har Motstandsbevegelsen rett til å kjempe mot for eksempel masseinnvandring, selv om et flertall av det norske folket ville vært positive til «multikulturalisme». Det handler om hva som er rett og galt, ikke hvem som har flest velgere i ryggen.

«Verdidemokrati» truer ytringsfriheten

I den vestlige verden i dag har kulturmarxister vridd begrepet demokrati til å være synonymt med sine egne verdier, og det er derfor folk som er politisk ukorrekte kan stemples som «udemokratiske» selv om et «ekte demokrati» burde tolerere alle meninger.

Et eksempel på dette er hvordan det nå blir sett på som et «demokratiproblem» at det ikke er total «likhet» på arbeidsplassen, hjemme eller i politikken. Alle kjønn, etnisiteter og seksuelle legninger skal ikke bare ha de samme rettighetene, de skal også oppnå de samme resultatene overalt. Når realiteten er at disse gruppene faktisk er ulike, tar venstresiden til orde for tvangspolitiske tiltak som kvotering for å fremtvinge en unaturlig likestilling.

Dagens «demokratiske verdier» utgjør en trussel mot ytringsfriheten.

I demokratiets navn jakter venstreekstremister på annerledestenkende på samme måte som kirken en gang jaktet kjettere. Har du politiske kontroversielle meninger skal du ikke få være anonym, du skal bli hengt ut, trakassert, diskriminert på arbeidsmarkedet, og blir du angrepet av politisk «rettenkende» terrorister, har du deg selv å skylde på (som Fredrik Reinfeldt sa, i sin tid som svensk statsminister, om Sverigedemokrater som har blitt fysisk angrepet på grunn av deres synspunkter).

De dissidenter som ikke lar seg skremme av den ekstreme venstresiden og deres allierte i de etablerte partiene og i de liberale avisredaksjonene blir ofte i stedet tvunget til å kjempe mot hele statsmakten. Sensurlover som rasismeparagrafen i Norge og lover som forbyr holocaust-revisjonisme i andre land, kveler folkets røst eller fengsler mennesker med «feil» synspunkter. Forbudsiveren mot politiske organisasjoner som Den nordiske motstandsbevegelsen og Gyllent daggry er nok et eksempel på den opinionsundertrykkelse som brer seg i den vestlige verden.

Jeg tar avstand fra denne typen «verdibasert demokrati», ikke bare fordi den underliggende ideen og den praktiske gjennomføringen er «udemokratisk» – men hovedsakelig fordi de kulturmarxistiske verdiene som her opphøyes til ikke-omsettelige normer er vanvittige og usunn. At samfunnet vårt har en syk politikk er i mine øyne verre enn at politikken presses gjennom med udemokratiske metoder. Men alle de som virkelig brenner for ekte demokrati, burde hate venstresiden for dens forsøk på å pervertere begrepet demokrati. Man kan ikke si at Norge til eksempel er et demokrati med ytringsfrihet hvis man både forbyr kontroversielle meninger å komme til uttrykk og forbyr politiske partier som Den nordiske motstandsbevegelsen.

Egentlig er ordet «verdibasert demokrati» et helt feil ord å bruke for å beskrive dette fenomenet. Det vi ser er snarere et «verdibasert diktatur», der det demokratiske elementet kun er et snevert regissert politisk teaterstykke der mennesker og partier med de rette verdiene later som de konkurrerer om folkets støtte, mens de reelle meningsmotstandere undertrykkes av udemokratiske midler og stadig blir hindret fra å være en del av den demokratiske prosessen. Eksempelvis får representanter for Motstandsbevegelsen aldri lov til å delta i direktesendt TV- eller radiodebatter for å forsvare oss, hvorpå da vår politikk i offentligheten hele tiden blir definert av våre fiender.

Demokrati og nasjonalsosialisme

Nasjonalsosialismen har et ambivalent forhold til demokrati. I Tyskland lyktes NSDAP å erobre makten gjennom demokratiske valg. Etter maktovertagelsen hadde Adolf Hitler også en direkte dialog med det tyske folk, hvor han erklærte at han ønsket så og så mange år på å løse problemet med arbeidsledigheten og gjennomføre andre sosiale reformer, hvilket er mer enn man kan si om dagens demokratiske politikere som hele tiden lover gull og grønne skoger under valgkampene, bare for å bryte alle valgløftene deres når de først kommer til makten, og det uten noen som helst konsekvenser. Det tredje riket holdt også folkeavstemninger om viktige spørsmål, og visse nasjonalsosialister beskrev samfunnet som et germansk demokrati med elementer av folkestyre.

Videre kan det nevnes at våpenlovgivningen i det tredje riket var svært libertær. Den nasjonalsosialistiske staten ønsket i utgangspunktet et sterkt og fritt folk, slik grunnleggerne av USA resonnerte da de godkjente Second Amendment (retten til å bære våpen) til den amerikanske grunnloven. (Dette kan sammenlignes med dagens Norden hvor vi har restriktive våpenlover fordi staten ønsker et ufritt og undertrykt folk som ikke kan gjøre motstand mot forræderske politikere).

De antidemokratiske elementene i Det tredje riket må også veies opp mot den historiske konteksten samfunnet eksisterte i. Tyskland sto på denne tiden i fare for å bli utsatt for en blodig bolsjevikisk revolusjon i stil med den «russiske» revolusjonen (som virkelig burde kalles «den jødiske revolusjonen i Russland»). Å innskrenke kommunistenes politiske rettigheter i Tyskland, for å redde det tyske folket fra denne skjebnen, bør anses som rimelig.

Samtidig stod det klart at første verdenskrig ikke hadde lyktes med å løse konflikten mellom vestmaktene, og de nye grensetegningene etter krigen la grunnlaget for nye konflikter i Europa. I øst var det også trusselen fra Sovjetunionen som var klare til å gå til krig for den kommunistiske verdensrevolusjonen. Selv tenkere som den tyske forfatteren Oswald Spengler, som ikke var helt positiv til NSDAP, forutså en andre verdenskrig som ville bli mer avgjørende og blodigere enn den første. Så det var ikke rart at Tyskland og mange andre europeiske stater i denne konfliktfylte tiden før andre verdenskrig utviklet seg i en mer totalitær retning. I denne perioden forbød også demokratier som Sverige, USA og Storbritannia ulike opposisjonsgrupper og satte dissidenter som truet den etablerte orden i fengsel eller konsentrasjonsleirer.

Under fredeligere forhold kunne et nasjonalsosialistisk samfunn være betydelig mindre hierarkisk og autoritært. Essensen av nasjonalsosialismen er ikke en bestemt stat eller politisk program som må følges slavisk. Det grunnleggende i nasjonalsosialismen er rasebevissthet; å sette sitt eget folk først og skape et samfunn i harmoni med naturlovene.

Nasjonalsosialismen er heller ikke en oligarkisk bevegelse som har som mål å installere en diktatorisk elite for å herske over folket og holde alle andre individer og grupper utenfor makten. Den oppførselen er derimot gjenkjennelig fra både kommunistiske stater og liberale demokratier. Nasjonalsosialismen er positiv til meritokrati og sosial mobilitet, at alle uavhengig av økonomisk bakgrunn skal kunne oppnå sitt fulle potensial for å kunne leve et så godt liv som mulig og være til størst mulig nytte for samfunnet. Dette gjelder også i politikken og betyr at den nasjonalsosialistiske staten vil ønske innbyggerne velkommen til å engasjere seg politisk dersom de ønsker samfunnets beste og har talent for politikk. Politikere må tjene folket, ikke styre for egen vinning.

En politisk satsing trenger imidlertid ikke nødvendigvis skje ved å melde seg inn i et av flere ulike konkurrerende politiske partier som i dagens representative parlamentariske demokrati. Enkeltpersoner kan i stedet stille opp for lokale eller nasjonale parlamenter og bli valgt inn på deres personlige meritter. Dette ville vært mer demokratisk enn hva partiregjeringen i Norge er i dag, for i dag kan den enkelte velger nesten aldri påvirke hvilken politiker som skal representere ham eller henne i for eksempel Stortinget. I dag tvinges velgerne til å stemme på et av de store etablerte partiene, som igjen har rett til å bestemme hvilke konkrete personer som skal «velges». Med et mer personlig politisk engasjement blir politikerne også mer personlig ansvarlige overfor sine velgere og kan ikke lenger gjemme seg bak et partimerke.

De politiske partiene fungerer altså i dag som et unødvendig filter mellom folket og politikken. Partiene er også organisasjoner med egne økonomiske interesser som er vanskelig å overvåke for den enkelte velger. Det ville vært mye lettere for velgerne å overvåke enkeltpolitikere i et system der alle politikere er pålagt å være transparente med sin privatøkonomi. Om man fjerner partiene fra den politiske ligningen, ville politikerne også blitt mer interessert i å gå på akkord for å oppnå positive politiske resultater, i stedet for at politikken, som i dag, forblir et skittent spill mellom ulike politiske lag som driver med intriger, uærlige posisjoneringer og spilleteoretisk tenkende for at nettopp deres komplekse koalisjon skal kunne vinne neste valg.

I dagens flerkulturelle og politisk delte samfunn kreves det politiske sensurlover, omfattende overvåking og kraftig sosial undertrykkelse for å holde samfunnet sammen. Kritikere av nasjonalsosialismen mener derfor at vi nasjonalsosialister ville være i behov av en enda mer undertrykkende samfunnsorden for å tvinge alle som bor i Norge i dag til å akseptere vår politikk. Men dette stemmer ikke ettersom vi ved å stoppe masseinnvandringen og humant repatriere mennesker som ikke hører hjemme her, ville skape et etnisk homogent samfunn gjennomsyret av folkefellesskap. I vårt homogene samfunn ville det automatisk bli færre konflikter og motsetninger, det ville i stedet bli en naturlig politisk enhet som organisk vokser ut av folket. I det nasjonalsosialistiske samfunnet ville målene for politikken vært mer åpenbare og statiske enn i dagens samfunn hvor det mangler høyere mål som alle forstår og streber etter, og taket ville vært høyere for debatter om hvilke måter og midler som best fører til vårt mål.

Enhver som vil vite mer detaljert hvordan Den nordiske motstandsbevegelsen ønsker at samfunnet vårt skal fungere i fremtiden, kan lese «Vår vei». Hvis du ikke engang har lest partiprogrammet vårt, har du heller ingen rett til å fordømme oss og hevde at vi bør forbys.

Oppsummert vil jeg her si at nasjonalsosialismen verken er for eller mot demokrati. Nasjonalsosialisme er en verdensanskuelse som gir livet mål og mening; dagens demokrati (parlamentarisk demokrati) er et politisk system som bestemmer hvordan politiske beslutninger skal tas. Nasjonalsosialismen setter målet først (det beste for sitt eget folk) og kan bruke visse elementer av parlamentarisme og folkestyre i streben etter det målet.

Denne ambivalente og ikke-dogmatiske tilnærmingen til demokrati er ikke unik for nasjonalsosialismen. Mange andre livssyn, ideologier og religioner har et lignende forhold til demokrati. For eksempel har marxismen eksistert i både demokratiske og udemokratiske former, og kristendommen har gått fra å ideologisk støtte absolutte monarkier til å akseptere dagens demokratiske orden.

Demokrati og revolusjon

Historisk sett ble det moderne demokratiet gradvis innført gjennom blodige revolusjoner mot den gamle og monarkistiske orden. Demokratene var radikale og mente at endringene de kjempet for betydde forbedring og fremgang. De som var imot demokratiske reformer eller revolusjoner ble ansett som konservative og reaksjonære.

I dag har det blitt motsatt. En enorm selvtilfredshet og konservatisme har oppstått i den vestlige verden rundt det liberale demokratiet. Gårsdagens revolusjonære ildsjeler for forandring sier i dag at vi har nådd «historiens ende» og at store politiske endringer ikke lenger er ønskelig eller mulig.

Jeg anser den holdningen som absurd og historieløs. Alle politiske systemer kan forbedres og dagens liberale demokrati fungerer svært dårlig fra mange synsvinkler. Det liberale demokratiet har historisk eksistert i svært kort tid, men til tross for dette har det politiske systemet allerede latt store problemer som masseinnvandring og ulike miljøkriser oppstå. På mindre enn 50 år har det liberale demokratiet lykkes i å transformere Norge fra et relativt velfungerende og etnisk homogent folkehjem til et flerkulturelt verdibasert diktatur med åpne grenser og generelt kaos.

I Norge og andre liberale demokratier hevdes det imidlertid at ytringsfriheten fortsatt råder. Men poenget med ytringsfrihet er ikke at folkelige meninger skal uttrykkes, reell ytringsfrihet er når systemet tolererer selv kontroversielle og upopulære meninger. Norges ytringsfrihet har lenge vært begrenset og sterkt truet, men det er ennå ikke ulovlig å uttrykke «antidemokratiske» meninger i vårt land.

Det er også mulig å endre grunnloven og Nordens stater gjennom demokratiske valg og vedtak i parlamentene – dette ble for eksempel gjort i 2010 da et flertall i den svenske Riksdagen, absolutt uten å konsultere det svenske folket i saken, bestemte at Sverige skal forbli et multikulturelt samfunn. Dermed er det i henhold til demokratiets egne regler tillatt å gå inn for radikale politiske endringer, og det er mulig å håndheve endringene juridisk dersom man vinner stor nok oppslutning fra et lands velgere. Det er altså ingenting som betyr at «antidemokratiske» synspunkter er kriminelle eller automatisk fører til kriminalitet, og derfor bør politikere og andre opinionsdannere slutte å agitere for et forbud mot Den nordiske motstandsbevegelsen og andre juridiske organisasjoner som er stemplet som «udemokratiske».

Man kan kritisere Norges stat, og det er rimelig. Hvis vårt liberale demokrati ikke tolererte kritikk og ikke ønsket politiske forbedringer velkommen, ville det i seg selv vært totalitært og udemokratisk.

Anser man at dagens demokrati virkelig er det optimale samfunnssystemet og noe som et flertall av folk i Norge forstår og brenner for, så skal man ikke frykte konkurranse og kritikk fra bevegelser som går inn for et annet samfunn. Ethvert land som forbyr Den nordiske motstandsbevegelsen eller lignende bevegelser erkjenner med dette at de ikke lenger tror på det liberale demokratiets overlegenhet.

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
5 Comments
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
Straight Pride
Straight Pride
13 dager siden

Demokratiet blir brukt til å sette motstandere av det sionistiske/jødiske establissementet i bås, som: -‘Enten Høyre eller Venstre’. Enhver judeo-kritiker blir satt i Høyre bås, og enhver kritiske liberalist blir satt i Venstre bås. Er det virkelig slik vi vil ha det? Alle og enhver som kritiserer (((dem))) settes i ene eller andre båsen, det er altså dette som er Demokrati. Hitler fokuserte ikke på Høyre eller Venstre, Hitler slo med BEGGE knyttnever i bordet når han talte, ikke kun med Høyre knyttneve. Det er slik en får med seg folket. Folket må slutte å la seg kue inn i… Les mer »

Straight Pride
Straight Pride
13 dager siden
Roger M
Roger M
13 dager siden

Mange gode poenger her, bra skrevet av Saxlind

proverbs 26:11
proverbs 26:11
12 dager siden

Mange gode, korrekte poenger i denne artikkelen. Min største innvending mot «demokratiet» er forestillingen om at folket, dvs alle med stemmerett, er i stand til å velge til nasjonens beste. Dertil er flertallet for lite opplyst og interessert i politikk, samt så «dumme» at de ofte stemmer til egen skade og ødeleggelse. Vi har i realiteten, gjennom partivesenet og parlamentarismen, et partidiktatur, og velgerne får bare «bestemme» hvilket partidiktatur som skal styre, som i realiteten kan være hipp som happ, i og med at AP og Høyre fører omtrent samme politikk. I Norge er det et kvelende konsensus om det… Les mer »

Straight Pride
Straight Pride
Svar til  proverbs 26:11
12 dager siden

Hele kaka er gjennomsyret korrupt helt fra ytre Høyre til ytre Venstre. Det spiller ikke lenger noen rolle hvem en stemmer på eller hvem som vinner valget da alle partiene og politikerne tjenere den samme globale Eliten og pisser hele Norges etniske befolkning oppetter ryggen.

Satt i perspektiv er alle på Stortinget ène og sammè klubben.