Hjem Verdensanskuelse Nasjonalsosialisme Evig front #13: Lidelse

Evig front #13: Lidelse

2
DEL

EVIG FRONT Lidelse er en del av livet, men en nasjonalsosialist fråtser ikke i sin smerte. Verden blir ikke en bedre plass av at vi lider og synes synd på oss selv. Kun gjennom en seiersrik kamp kan vi skape en bedre verden.

Lidelse kan man ikke fornekte at eksisterer og heller ikke fjerne fra verden. Men vår innstilling til lidelse kan bli svært anderledes enn den innstilling som har rådet før.

Også mot lidelse må den nasjonalsosialistiske verdensanskuelsen bevise seg. En vanskelig sykdom, tapet av en eller flere elskede personer, en stor sjelelig sorg, kan plutselig ramme ethvert menneske.

En orientalsk fatalistisk verden sier: Lidelse er for ethvert menneske forutbestemt. Man kan ikke unnslippe det. Man må bare akseptere lidelsen som sin skjebne. Man må tålmodig bære sitt kors, man må bøye seg fremfor sitt kors. Rolige, oppgitte, tålmodig lidende, selvfornektende og underkastende korsbærere – er et bra eksempel på denne fatalistiske holdningen. Disse mennesker senker seg ned i sin lidelse, de gir hengir seg til sin lidelse og blir med tiden helt kuet av den. Lidelse blir det sentrale i deres liv. De blir helt besatt av dette. De kan ikke lenger bli befridd fra sin lidelse, og overalt forteller de om sin lidelse. Hvorhen de går legger de ut om lidelsens dystre skygger og alltid med klagesang.

Det finnes en annen variant av denne orientalske holdning. Ifølge denne er lidelsen nødvendig for menneskene som forsoning for sine synder. Dette synet drives så langt at lidelsen fremstår nesten som ønskelig, slik at man om mulig kan sone flere synder. Og når man anser at man selv ikke lenger har flere synder igjen å betale for, da soner man syndene for noen annen. Med en indre skadeglede maler man opp sine medmenneskers forskrekkelige synder og innbiller seg senere at man gjennom sin lidelse soner for disse syndene. Man soner for levende og døde, for venner og fiender, og med ekstra velbehag for politiske lederes og kjendisers alvorlige synder. Det lidende og sonende mennesket blir til et ideal for det menneskelige livet. Munterhet og glede blir fordømt som lettsindighet og hensynsløshet. Lidelse betyr at man er utvalgt, som et tegn på at man er nær Gud. Gleden gjelder som fristelse, som et dårlig tegn på djevelens truende makt.

Andre tror på en misforstått fromhet. Disse forsøker å etterligne Jesus og fremfor alt vil de herme ham gjennom å leve et liv fylt med lidelse. De vil hele sitt liv være korsbærere. Denne holdningen kan for mennesker med en spesiell legning gå så lang at de i hele sitt sinn og i sine tanker, i hele sin oppfatning og sine handlinger, står trollbundet ved Jesus. Hundrevis av slike, som oftest hysterisk anlagte, mennesker finnes i kirkens historie.

Det nordiske mennesket vet at i tillegg til solen, eksisterer også formørkelse. Ved siden av gleden, eksisterer sorg. Han vet dog at ingen rammes av sorg for at man skal bli en lydig slave av sorgen, men for å overvinne sin sorg. Den kampglade holdningen er et karakteristisk kjennetegn på den nasjonalsosialistiske verdensanskuelsen. Det nordiske mennesket vet at allmektige har skapt krefter i naturen, ikke for at mennesket skal gi opp når det er i tvil, men for at de skal utforskes, brukes og dras nytte av. Slik ser også det nordiske mennesket klart og rolig, sikkert og saklig på sorgen, og vet at sorg er an kraftprøvelse. Den som i kampen bare overlater seg til skjebnen er fortapt. Den som rolig og stille hengir seg til sin lidelse, blir aldri kvitt sin lidelse. Det nordiske mennesket ser alltid på fremtiden full av tillitt, selv om nåtiden ser både dyster og sorgfull ut. Han har i alle sine livsspørsmål, også i den vanskeligste lidelse, en urokkelig tro på framtiden.

Mange mennesker slynges mellom lettsindig overfladiskhet, lidelse av nedstemthet. Det saklige blikket på det vanskelige og harde i livet, og den urokkelige troen på fremtiden, den alltid kampglade og samtidig tillitsfulle og optimistiske holdningen beskytter det nordiske mennesket både fra lettsindighet og overfladiskhet, samt mot nedstemthet, motløsthet og den passive defaitismen. Hjelp deg selv, så hjelper Gud deg. Dette gamle ordtaket gjelder også mot lidelse. Man skal ikke lengte etter lidelse, men hengi seg til gleden. Lidelsen kommer av seg selv, men da skal man sterkt og sikkert konfrontere den. Det finnes stunder i livet, da enhver forhåpning fremstår som meningsløs, og hvor selvmord ser ut som den eneste utvei. Selv da handler det mest om feighet, og faneflukt. Det er nettopp i slike stunder av stor lidelse og nød at en nasjonalsosialist får prøve seg selv. Nettopp da må han overvinne lidelsen og nøden, selv om han helt og holdent må bygge opp sitt liv på nytt. Det kommer alltid dager og år i livet, da man er lykkelig over at man har overvunnet lidelsen, da lidelse og smerter i fortiden fremstår som små og ubetydelige.

Løsningen for det nordiske mennesket er ikke å ta på seg lidelsen, men i stedet å overvinne lidelsen. Han vet livet ikke bare handler om han selv, men at han er en lenke i en levende organisme som hans folks store fellesskap danner. Og der han trues av å som ensom bli for svak, da holder det faste bånd med de millioner av mennesker han er forbundet med ham oppe. Der han ensom vil gi opp i sin lidelse, da reiser hans folks marsjsteg ham opp. Der han vil kaste bort sitt liv, da roper forpliktelsene mot hans folk ham tilbake til livet. Når hele folket er oppfylt av denne glade troen på framtiden, av denne hellige vilje til å overvinne enhver lidelse, da kan det komme hva som helst over den enkelte eller over hele riket. Den som derimot predikerer oppgitthet, den som predikerer svakhet – han er ikke nordisk, han er vår fiende.

Les også:

2
Delta i debatten

avatar
2 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
1 Comment authors
Proverbs 26:11 Recent comment authors
  Subscribe  
nyeste eldste flest stemmer
Bli varslet om
Proverbs 26:11
Proverbs 26:11

De gamle romerne hadde gjerne en stoisk holdning til livets smerte og prøvelser, som ikke tillot overgivelse til selvmedlidenhet. Det tiltaler meg, og vi må alltid veie empati mot sunn egeninteresse, for vårt folk. Livet er kort, og fylt av både glede og sorg, men individet er kun et ledd i en kjede. Denne kjeden kan bli brutt ved å avstå fra avkom, altså barn, som er det eneste som gir oss «evig liv» ved at våre og våre forfedres gener blir videreført. Vi ser dessverre at stadig flere kvinner i Norden og Europa ikke blir mødre eller får få… Les mer »

trackback

[…] Evig front #13: Lidelse […]