Hjem Verdensanskuelse Nasjonalsosialisme Evig front #14: Festivaler og feiringer

Evig front #14: Festivaler og feiringer

0
DEL

EVIG FRONT Fester og feiringer er en naturlig del av livet. Her beskrives tre av vårt folks ulike feiringer.

Menneskets liv utspiller seg ikke som en rett linje – kjedsommelig og monotont. Det formes av stadige opp- og nedganger, av glade så vel som alvorlige tider. Gjennom en syklus av flere årlige fester vokser livsrytmen frem for det naturlige nordiske mennesket.

Det nordiske mennesket lever nær den voldsomme naturen. I alle tider har han derfor feiret både vinter- og sommersolverv, samt vår- og høstfester. Under vintersolvervets hellige natt feires sollysets evige tilbakekomst. Denne dag blir en festival tilegnet det evig fornyende livet. I juletreet fylt med lys forenes livets symboler. Den evig grønne granen og lysene som utstråler kraft, hellighet og varme. Vårfestivalen er en festival for ungdommelighet og glede, av muntert arbeide og fellesskap. Den feieres med munter lek og glad dans. Midtsommerfesten, midt på den strålende og hete sommeren, maner til ettertanke, og påminner oss om livets stadige opp- og nedganger, men også til troen på vår idés urokkelige kraft. Høstfestivalen er en glad fest hvor vi feirer alt vi har høstet.

Alle disse naturfestivalene iser det nordiske menneskets dype inderlighet. Hans nære bånd til skaperen uttrykkes i båndene til naturen.

En annen syklus av festivaler inkluderer familiefeiringer. Målet med ethvert ekteskap er barn. Når et avkom har kommet til verden i en familie, da blir denne lykkelige hendelse feiret. Omgitt av sine slektninger blir barnet høytidelig opptatt i familien, det får sitt navn og tar i mot de beste lykkeønsker for sin livsreise. Faren eller den eldste i slekten taler holder tale på vegne av hele slekten.

Når et ungt par har bestemt seg for å sammen vandre gjennom livet, inngår de et høytidelig ekteskap fremfor statens representanter. Også denne akt blir til en fest for hele slekten. Slektninger, kollegaer, kamerater i kampen og venner former denne dag til en opplevelse for resten av livet.

Når et menneske har gått bort, da forbereder hans slektninger, venner, kollegaer og ledere en ærefull avskjed fra denne verden i form av en verdig begravelse. Naturlighet og en indre ærlighet er de viktigste forutsetningene for disse feiringene. Til tross for den grunnleggende ideen om hvordan folket skal utforme sine feiringer enhetlig, så kommer akkurat denne typen av markeringer til å variere med tanke på den avdøde og de kretser han har tilhørt opp i gjennom livet. Familien og slekten vil alltid stå i sentrum. I årtusener har våre forfedre verdig, naturlig og ærlig utformet disse markeringene. Vår tid kommer atter igjen å finne tilbake til denne naturligheten.

De nasjonale feiringene og vårt folks minnedager tilhører den tredje syklusen av festivaler.

Storslagne historiske minnedager, minnedager for de døde, feiringer av en stor seier, lederens fødselsdag, dager da parader holdes for politiske, militære og kulturelle soldater av folket, store markedsdager og lignende arrangement blir festdager for hele folket. Alle tilgjengelige midler brukes da for å smi sammen hele folkefellesskapet til en indre enighet, og la den sveise folket sammen om én idé i en felles opplevelse. Det er en vakker og stor oppgave å få ta del av utformingen av slike dager.

Denne trefoldige syklusen er til for ethvert menneske som lar livets naturlover gjenspeiles i den årlige syklusen av festivaler. en syklus hvor festivalene liver opp og inspirerer i hverdagen og blir til en selvsagt livsrytme. I denne syklusen forenes menneskene, familiene og slektene i et større folkefellesskap.

Visse krefter har opp i gjennom tidene forsøkt å erstatte disse naturlige festivaler og feiringer med sine egne helligdager. Derigjennom blir folkefellesskapet sønderslitt og splittet.

Flere en tre hundre ulike kirker og trossamfunn har forsøkt å få sine egne feiringer å fremstå som de mest hellige festene. Adventister, baptister, mormonere, metodiser, Mazdaznan-bevegelsen eller Weissenbergsekten, katolikker og protestanter feirer alle sine egne festivaler på sine egne måter. Den som ikke er katolikk får ikke bli begravd på en katolsk kirkegård, og de som ikke er protestanter får ikke bli begravd på en protestantisk kirkegård. Den katolske folkekameraten må inngå sitt ekteskap i henhold til latinske kirkeregler, og den protestantiske etter hebraiske sanger som har blitt oversatt til vårt språk. De har brukt de viktigste delene av våre festivalers skikker og tradisjoner og brukt dem for å utsmykke Det gamle testamentets høytider. De har skapt en hel årssyklus av festivaler som har blandet sammen fra mange deler av verden, men fremfor alt Midtøsten, Hellas, Rom, Nord-Afrika, Gallia og Germania.

Akkurat som Det tredje rikets bygninger reiser seg i skyen og bevitner at et folk atter igjen har funnet sin vei tilbake til den enkle storheten i alt naturlig, så har også de tre naturlige festivalsyklusene hevet seg selv over de nylig kunstig skapte festivalene og feiringene.

Disse festivaldager burde være dager av åpent, stort, indre og ytre feiring. De burde skjenke styrke og enighet, samt gjøre vre indre liv rikere. De burde angi livets retningslinjer, folkets store mål, samt vise betydningene av både naturen og historien. menneskene, husene, gatene og torgene skal pyntes til fest under disse dagene. Storslagen kunst fyller folkesjelen. Ideer som omfatter årtusener kommer til menneskets bevissthet, og festivalene selv blir til hellige gudstjenester.

Den som vil måle sin indre verdi og sin åndelige rikdom med en målestokk, bør tenke på hvordan han feirer sine festivaler. Den som leder mennesker må ha det klart for seg at feiringer er like viktig for lederskapet, som det det å være et forbilde i arbeidet og livet.

Les også:

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om