HISTORIE Den 16. juni 1953 samlet titusener av protesterende arbeidere seg utenfor Øst-Tysklands regjeringskontor i Berlin. Folkeoppstanden ble raskt beskutt av sovjetiske tropper og det østtyske «Volkspolizei».
De store protestene mot Den tyske demokratiske republikk (DDR) startet den 16. juni 1953, da arbeidere protesterte utenfor regjeringsbygget på Leipziger strasse i Berlin. Minst 10 000 tyskere skal ha deltatt i disse første demonstrasjonene.
Bakgrunnen var at regimet hadde økt «arbeidskvotene» og krevde at alle arbeidere skulle produsere 10 prosent mer uten høyere lønn, hvis ikke ville de straffes med å miste en tredjedel av sin lønn. Arbeidernes lønner var allerede veldig lave og levestandarden ekstremt dårlig.
Det var knapt mulig å få tak i mat, eller den var dyr, ettersom det østtyske regimet i stedet la alle ressurser på tungindustrien. Elektrisiteten ble avslått på alle fabrikker og offentlige steder om kvelden. Industri, men også jordbruk og småforretninger, hadde blitt nasjonalisert etter sovjetisk modell. De som kritiserte det kommunistiske/sosialdemokratiske slavesystemet i Øst-Tyskland ble arrestert og fengslet. Eller henrettet i hemmelighet, som studenten Herbert Belter. Allerede på våren hadde det vært uroligheter på tyske arbeidsplasser, og flere mindre streiker hadde funnet sted. Så kom beslutningen om de nye arbeidskvotene. De skulle tre i kraft den 30. juni 1953 på generalsekretæren Walter Ulbrichts fødselsdag. Pakken inneholdt i tillegg til 10 prosent høyere produksjon for samme lønn, også høyere skatter og priser. Arbeiderne oppfattet dette som ytterligere en provokasjon og et slag i ansiktet.
Morgenen den 16. juni fikk 300 bygningsarbeidere nok og valgte å forlate sine byggeplasser ved Stalin-Allee etter at deres sjefer hadde truet med lønnsreduksjon hvis de ikke nådde opp til den nye kvoten. De marsjerte mot regjeringsbygget med undertegnede brev som skulle overleveres den østtyske regjeringen. På veien sluttet massevis av andre arbeidere opp og de ropte slagord som «Vi er arbeidere og ikke slaver!»
Ved regjeringsbygget klokken 13.00 hadde disse 300 personene økt til 10 000 (ifølge enkelte kilder 20 000). De ropte at de skulle erklære generalstreik hvis de ikke fikk snakke med Walter Ulbricht, men den østtyske regjeringssjefen holdt seg tilbake.
Politibyrået holdt i stedet et møte om natten med en representant for den sovjetiske ledelsen og de sovjetiske troppenes øverstkommanderende i Øst-Tyskland. Sovjetiske tropper var nå på vei mot Berlin.
Ved nitiden på morgenen den 17. juni samlet 25 000 tyskere seg i Berlin – et nummer som i løpet av dagen økte til 100 000. Like etter annonserte den østtyske ledelsen at ved 13-tiden ville det erklæres unntakstilstand. Unntakstilstand ble så proklamert på 167 steder.
Snart rullet sovjetiske stridsvogner på gatene og soldater skjøt rett inn i folkemassene. 20 000 sovjetiske soldater og 8 000 Volkspolizei var på gatene for å knuse opprøret. I Berlin var det sammenstøt hele kvelden og natten. Sovjetiske tropper og Volkspolizei åpnet ild ved Unter den Linden og Volkspolizei drepte mennesker ved Potsdamer Platz. Demonstranter ble også beskutt av stridsvogner.
Den 18. juni ble arbeidere massearrestert og fabrikker beleiret av sovjetiske tropper. Det var da fortsatt større og mindre demonstrasjoner i 500 tyske byer. 6 000 «provokatører» og «fascister» ble fengslet. Den første dødsdommen kom allerede den 22. juni. Ytterligere en person ble dømt til døden av en østtysk domstol og fem personer fikk dødsdommer av en sovjetisk militærdomstol.
Antallet bekreftede døde under opprøret var 55 personer, hvorav 34 var demonstranter, og 18 uvisst. Opplysninger fra Vest-Tyskland er betydelig høyere. Vest-Tyskland oppgav i tillegg til 1 838 sårede 513 døde, hvorav 116 var funksjonærer for regimet og 106 dødsdommer.
