Hjem Historie Dagens historiske Fra fordømmelse til triumftog

Fra fordømmelse til triumftog

HISTORIE Like etter maktovertakelsen returnerer Joseph Goebbels den 25. april til sin hjemby for å hedre sin mor og gi henne offentlig oppreisning.

Foto: Bundesarchiv, Bild 102-17049 / Georg Pahl / CC-BY-SA 3.0, CC BY-SA 3.0 DE, via Wikimedia Commons, redigert av Frihetskamp.

Propagandaministeren Joseph Goebbels ble født i Rheydt i Nordrhein-Westfalen. Det var i lille Rheydt og Mönchengladbach som Goebbels startet sin talerkarriere før han ble kjent innad i partiet og utpekt til å lede Berlin.

Som en konfronterende lederperson for en bevegelse som strevde etter en virkelig samfunnsforandring, var Goebbels i begynnelsen dårlig likt, og nesten hatet, av mange av datidens tyskere. NSDAP var en revolusjonær bevegelse som ikke prøvde å pynte på sannheten, men tvertimot fortalte den åpent og kraftfullt. Ettersom partiet vokste i antall og betydning trakk den også til seg hatet fra systemets representanter. Også mot småborgeren kunne bevegelsen bli tolket som en trussel, ettersom den var en stadig påminnelse om at han var passiv og derfor også en indirekte understøtter av et sykt og tyskfiendtlig system.

Fordi partiet gjennom SA satte hardt mot hardt i sin kamp mot kommunistene, samtidig som de ytret en rekke systemkritiske uttalelser, ble NSDAP forbudt i Berlin i 1927. Dette fikk de intellektuelle kretsene i den nasjonale bevegelsen til å med skadefryd lufte sine meninger om deres syn på riktig type «taktikk». Goebbels tenkte mer langsiktig og skrev i sin dagbok:

Man kan si at den forsiktige og nøkterne skrivebordsoldaten for øyeblikket har rett, men selv om våre metoder har resultert i et forbud har de allerede hatt en effekt – at hver ungdom i Berlin nå kjenner til det nasjonalsosialistiske partiet. Vi har kanskje ikke vunnet kjærligheten til denne byen på fire millioner, men vi har fortjent dets hat, og hat kan snus til kjærlighet.

Goebbels profeterte at når hatet har blitt snudd til kjærlighet «kommer vi, den ansvarsfulle minoriteten, til å gjennomdrive vår vilje mot en slapp, lat, likegyldig og dum majoritet».

Goebbels skulle få rett. Noen år senere hadde det tyske folket blitt vekket og viste en helt annen holdning mot den nasjonalsosialistiske bevegelsen. Den 25. april 1933 besøkte Goebbels igjen, nå som minister, sin hjemby Rheydt hvor han noen år tidligere hadde vært hatet og fått steiner kastet mot seg. I samme by hadde også hans mor blitt trakassert uten at byens elite hadde gjort noe. Grunnen til at Goebbels igjen besøkte Rheydt var for å ære sin mor. Nå ble Goebbels hyllet i en parade av tusentalls innbyggere som hang hakekorsfaner ut gjennom vinduene. Goebbels holdt en tale på byens torg og med sin mor ved sin side lekset han opp byens borgermester. I talen sa han blant annet: «I åtte år har hun blitt spottet på mine vegne. Og hun var den eneste som forstod meg». Samme dag holdt Goebbels også en tale på sin gamle skole, hvor 16 år tidligere hadde holdt tale som avgangselev.

Denne dagen, da hat ble forvandlet til kjærlighet, og Joseph Goebbels’ mor fikk oppreisning, er også beskrevet i hans dagbok:

Jeg gikk med på en stor mottakelse i min hjemby for å hedre min mor, som ble utskjelt, spottet, fornedret og forfulgt på dette stedet i årevis, og har lidd usigelig på grunn av det. Man vet hvordan denne type ting fungerer. Å være sosialt utstøtt er som å være dødelig slått. Det er tortur for en gammel kvinne å i årevis ikke få høre annet enn medlidenhet eller avsky på grunn av en uregjerlig sønn som utkjemper krig mot kirke, stat og samfunn.

Jeg hadde selv venner og kamerater i Berlin og kunne forsvare meg. Jeg hadde pressen, jeg hadde hallene som jeg talte i og et publikum som hørte på meg; jeg var aldri helt alene. Men min mor var forsvarsløs og i volden på de onde intrigene fra et feigt og råttent borgerlig samfunn. Lange år med tortur og anger vil nå bli kompensert med denne triumf. Om dette er jeg fast bestemt.

Det er derfor jeg har kommet til Rheydt for å på denne dag vise henne at alt hun har vært tvunget til å lide for min skyld, og for vår sak, ikke har vært forgjeves. Det kan ikke finnes noen bedre rehabilitering for en enkel kvinne enn å få se tusentalls mennesker i trengsel på gatene, en forvandlet by vendt opp-ned og et hav av faner som vaier til ære for sin sønn.

https://youtu.be/2Rn99wi_jYk