Fra greske tragedier til Dr. Faustus

PALESTINA Arjuna skriver om hvordan venstresiden har overgitt Palestinaspørsmålet og mer og mer tar til orde for en normalisering av forholdet til Israel.

Palestinerne på Gazastripen markerer i disse dager ettårsdagen siden de første demonstrasjonene ved grensegjerdet til staten Israel tok til. Siden den gang har lite skjedd, noe som stort sett betyr dårlig nytt for palestinerne. En markant handling har vært USAs anerkjennelse av Golanhøydene som israelsk, og dermed en sementering av sistnevntes makt i regionen, på bekostning av stort sett alle andre. Nå har det i tillegg blitt smertelig klart for de fleste at palestinerne også er gitt opp av den europeiske venstresiden.

I tillegg til å bli gitt på båten av de fleste andre arabiske nasjoner (de fleste Sunni og Wahhabistiske, som Saudi-Arabia) så fremtrer det mer og mer tydelig at den europeiske venstresiden kun har brukt Palestina-spørsmålet som et vikarierende motiv. Moralsk sett så er det mange likhetspunkter mellom disse Wahhabistiske døds-kultene og den europeiske venstresiden, i det de er essensielt opportunistiske, men gir inntrykk av å være kompromissløse konsekvente. Visse historiske og politisk/religiøse koblinger forplikter både arabernasjonene og den europeiske venstresiden til sympati og kamp for palestinerne, det er forventet at slik skal det være – til ergrelse for både arabere og de på den europeiske venstresiden.

Et bilde på den vestlige venstresidens iboende tendens til ryggdolking finner vi i Hellas’ statsminister, med den selverklærte tidligere Palestina-vennen på ytterste venstre, Alexis Tsipras. Mest kjent kanskje for å ha overgitt landet sitt til internasjonal kapitalmakt. Bare måneder før Tsiparas og hans parti SYRIZA kom til makten i Hellas i 2014 sto den blivende statsministeren bokstavelig talt på barrikadene med et keffiyeh, et palestinsk skjerf, og skrek ut om israelske mordere og imperialister. Dette på bakgrunn av Israels angrep på nettopp Gazastripen. Ikke mye har endret seg i forholdet Israel og Palestina på den tiden, men Tsipras og hans parti (og ideologiske svirbrødre i Vesten for øvrig) har likevel gjort helomvending. Et ekstensivt samarbeid med Israel og USA er innledet og flere felles militærøvelser er gjennomført. Og i disse dager er Tsipras, SYRIZA og den vestlige venstresiden fullstendig taus om det som skjer på de palestinske, okkuperte områdene. Her hjemme merker man det tydelig innen blant annet fagbevegelsen, som nå gjennom kritiske stemmer mer og mer problematiserer dets lange historie med solidaritetsarbeid for Palestina, og som tar til orde for en normalisering av forholdet til Israel, og hvor identitetspolitikken har tatt fullstendig over.