Hjem Frihetskamp Fra Sidi Bouzid til Paris – en evolusjonær revolusjonær ikke-voldstrategi

Fra Sidi Bouzid til Paris – en evolusjonær revolusjonær ikke-voldstrategi

1
DEL

MOTSTANDSKAMP Skribent Arjuna skriver om Saul Alinskys og Gene Sharps teorier om ikke-voldelig motstandskamp og hvordan revolusjonære bevegelser har fått regimer til å falle ved å benytte seg av slike strategier.

I sitt arsenal av våpen i moderne krigføring har Vesten, i særdeleshet, også inkludert slike som vanskelig lar seg spore tilbake til sin opprinnelige kilde. Denne forblir skjult mens de ytre og umiddelbare utslagene gir et skinn av kredibilitet og legitimitet, både før, under og etter hendelsene. Dette er selvsagt en foretrukket taktikk, og mer så nå når intervensjonskrigene har såpass store kostnader, økonomisk så vel som omdømmemessig. I tillegg kan de hindre å bli ansvarliggjort, og åpner en mulighet for å trekke seg ut på kort varsel og uten store konsekvenser (Jfr. intervensjonen i Afghanistan, hvor Vesten ikke har noe annet valg enn å stå løpet ut, selv om de nå vet at de har tapt. Bordet fanger.)

Mest kjent er krig gjennom stedfortredere, som har blitt finslipt gjennom krigen mot Syria hvor ulike Wahhabist-grupperinger er blitt understøttet av Vesten, enkelte Gulf-stater og Israel for å slåss mot Bashar al Assad. Krigen mot Syria er som kjent tilsynelatende et utslag av den arabiske våren som startet i Tunisia, i småbyen Sidi Bouzid, og som angivelig var et folkelig opprør mot gamle, korrupte og undertrykkende maktstrukturer, eller generelt dårlige livsvilkår. Kunnskap om hva som tente gnisten, hva den første årsak var, lar seg vanskelig etablere; det vil alltid være flytende og overlappende overganger. Man kjenner imidlertid til det litterære og aktivist-teoretiske grunnlaget for den arabiske våren. To bøker blir trukket frem: «Rules for Radicals» av Saul Alinsky, og «From Dictatorships to Democracy» eller «The Politics of Nonviolent Action» av Gene Sharp. Førstnevnte har av en eller annen grunn fått størst oppmerksomhet. Alinsky , som jødisk intellektuell og med et håp om å aktivisere og organisere de svarte i USA, skrev i 1971 «Rules for Radicals», basert på sin tidligere «Reveille for Radicals» (1941), med dette formålet. Her skal vi imidlertid fokusere på den andre av disse navnene, nemlig Gene Sharp. Sharp er ikke jødisk, verken av blod eller tro, men hans påvirkning fra dette holdet er såpass betydelig at til og med The New York Jewish Week betegnet det faktum at opprørerne i Egypt i 2011 leste hans bøker som «The Jewish influence on Egypt’s Glorious Revolution». Dette fordi Sharp er leder av Albert Einstein-instituttet som ble grunnlagt av jøden Peter Ackerman, en tidligere student av Sharp. Ackerman tjente millioner av dollar gjennom finanser og bidro med pengene da instituttet skulle etableres. Ackerman er også en premissleverandør for retningen til instituttet som stort sett består av «rådgivning» til ikke-voldelig motstand mot «anti-demokratiske» krefter.

Fra Solidaritets-bevegelsen i Polen til dagens Gule Vester på kontinentet og våre hjemlige bompengemotstandere på Sør-Vestlandet, alle har de anvendt seg av prinsipper som bygger på Sharp og hans arbeid. Kanskje har de ikke vært det bevisst selv, men aspekter fra «The Politics of Non-Violent Action» finner man igjen i større eller mindre grad i alle disse.

Boken er utgitt og sammensatt av tre volumer med sine respektive titler: «Power and Struggle»; «The Methods of Nonviolent Action»; og «The Dynamics of Nonviolent Action». Sharp beskriver selv innholdet i de tre slik: «Power and Struggle begins with an examination of political power. It is often assumed that power derives from violence and can be controlled only by greater violence. Actually, power derives from sources in the society which may be restricted or severed by withdrawal of cooperation by the populace. The Methods of Nonviolent Action examines in detail 198 specific methods of this technique—broadly classed as nonviolent protest and persuasion, noncooperation (social, economic and political) and nonviolent intervention. The Dynamics of Nonviolent Action examines the complex operation of this technique against a violent, repressive opponent. Groundwork which may precede the struggle is explored, as well as basic requirements for effectives. Then the focus turns to the initial impact of the nonviolent challenge. Repression is probable. Determined, yet nonviolent, continued resistance is needed to fight it. The opponent’s repression may rebound by “political jiu-jitsu,” weakening his power by loss of support and increased resistance. Three main mechanisms by which nonviolent action may produce victory are examined: conversion (the rarest), accommodation, and nonviolent coercion. Massive non-cooperation may paralyze and disintegrate even an oppressive system.

Poenget, kjernen, eller essensen av skriftet er at hvis en betydelig nok andel av befolkningen bestemmer seg for å trekke sin støtte til staten så vil den etter hvert opparbeide seg sprekker som vil få hele fundamentet til å rase. I mange tilfeller trenger man ikke engang aktivt agere mot staten, men kun forholde seg passiv, en såkalt negasjon. Hvis hele eller deler av den yrkesaktive befolkningen bestemte seg for gå-sakte aksjoner eller streik ville sammenføyningene som opprettholder systemet fort kollapse, som i Polen med Lech Walesa og Solidaritet.

I tillegg til de før nevnte eksemplene så er nok Sharp, hans «The Politics of Non-Violent Action» og ideene og taktikken som er fremlagt her, mest beryktet og berømt for å ha ansporet og gitt praktisk informasjon til bevegelsen som fikk Slobodan Milosevic fjernet i Serbia. Her ble teknikkene og taktikken brukt aktivt og bevisst. Otpor var en politisk organisasjon som mest sannsynlig startet som en genuin og oppriktig protestbevegelse, men denne ble snart overtatt av andre, eksterne krefter, med sin egen agenda. I året opp mot Milosevics avgang og arrestasjon i 2000 var Otpor nærmest et underbruk av amerikansk etterretning; finansiert av amerikanske myndigheter og (vei)ledet av CIA. Otpor tjener dermed også som advarsel i denne sammenhengen: prinsippene er nøytrale, men bevegelser som bygger på disse kan tjene alle typer interesser. Strategiene ble utarbeidet først og fremst for å etablere eller opprettholde den liberale verdensorden, som med Otpor, og begge forfatterne så nok helst at deres skrifter ikke ble benyttet blant bevegelser som de Gule Vestene.

Sharps bøker er interessante av to forhold: de gir et innblikk i taktikkbruk for regime-/samfunnsendringer med andre, ikke-voldelige midler, og det er praktiske og konkrete råd å hente for en hver her. Likevel er de nok best anvendt blant store folkebevegelser, hvor også den øvrige befolkningen kan tenkes å sympatisere og ta stor risiko for at bevegelsens krav får gjennomslag. På individnivå og blant mindre grupper med begrenset folkelig støtte er det nok mer å hente hos Alinsky.

Omstendighetene er også ulike fra samfunn til samfunn og mellom ulike tidsperioder, og gir dermed ulike forutsetninger for suksess og hvilke aspekter ved strategien som bør benyttes. I dag så kan man si at samfunnskontrakten er opphevet og du skylder staten, samfunnsinstitusjonene og de som opprettholder dette ingen ting, tvert i mot. Den og dens representanter vil helst se deg fjernet fra jordens overflate, og undergraving av det som understøtter og holder sammen denne repressive og folkemordtilbøyelige strukturen må sees på som selvforsvar. Ikke-voldelig strategi er ikke å trakte etter i seg selv, fordi de er ikke-voldelige, men fordi de har vist seg effektive under gitte omstendigheter (men da selvsagt like ubrukelige under andre omstendigheter) som kan komplettere andre strategier og dermed bør inngå i verktøyskrinet i enhver revolusjonær bevegelse.

Bringing Down a Dictator

Dokumentaren «Bringing Down a Dictator» handler om Otpors deltakelse i å styrte Slobodan Milosevic.

1
Delta i debatten

avatar
1 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
1 Comment authors
Arjuna Recent comment authors
  Subscribe  
nyeste eldste flest stemmer
Bli varslet om