Hjem Verdensanskuelse Nasjonalsosialisme Fremtiden blir hva vi vil den skal bli!

Fremtiden blir hva vi vil den skal bli!

1

IDEOLOGI Fredrik Vejdeland utvikler her tankene om hvordan bevegelsen skal nå de fremtidige målene. Er vi tvunget til å «akseptere virkeligheten» som den er, eller finnes det andre, dypere, forhold som kan avgjøre vår fremtidige skjebne?

Martin Heidegger, en av 1900-tallets fremste filosofer, fant vitenskapen begrenset, ettersom den er endimensjonal. «Vitenskapen tenker ikke», da den er avhengig av objektive fakta, og er begrenset til det vi i dag oppfatter som virkelighet.

En fordel med «metafysikken» (kontra fysikken) er at den kan ta for seg emner som ikke kan bevises, men derimot ane, kjenne, eller forestille seg. Gjennom forestillingsevnen kan man skape en ny virkelighet hvis man først visualiserer et bilde av den nye tilstanden, og deretter forener alle krefter mot dette målet. En avgjørende del i dette arbeidet, når det kommer til vår virksomhet, er naturligvis at man tar hensyn til menneskematerialet som finnes (eller kan mobiliseres) og forstår at en verdensanskuelse «skal forbli uten betydning for den praktiske utformingen av folks liv så lenge de grunnleggende idéene ei blir banner for en kampbevegelse» (Adolf Hitler). Uten innsikten om at oppgaven krever en kamporientert organisasjon risikerer saken å stoppe ved intellektualisme og teoretisk vås. En fremtidsvisjon fungerer magnetisk og som samlende faktor for en kampbevegelse, og når den er forankret i medlemmene og deres nærmeste omgivelser, selv for folket. Den nye virkeligheten man kjemper for blir til slutt en slags selvoppfyllende profeti.

manosol-640x427

Et «realistisk» individ vil ikke forstå (eller akseptere) dette, men faktum er at det er på denne måten alle store forandringer skjer. I de store slagene der en, i antall, underlegen armé står mot eller beseirer en tilsynelatende overlegen fiende, har dette enda mer vært åndens verk enn logikkens. Vitenskapen kan for eksempel ikke forklare spartanernes enorme bragder mot den mektige persiske hæren, ettersom man vitenskapelig ikke kan måle irrasjonelle saker som tro, myte eller viljestyrke.

En som tidlig også snakket om teorier om «kunsten å gjøre det umulige», men også i høy grad praktiserte dette, var Adolf Hitler. Hitler skriver i Min kamp at en politiker var avhengig av teoretikeren som beskrev fremtidsvisjonene. Uten en virkelig visjon blir politikerens fremgang til slutt midlertidig og verdiløs for ettertiden. Med andre ord er Sveriedemokraterna og andre liknende partier døde, da de mangler et grunnlag basert på en egen verdensanskuelse og en visjon om noe nytt. Hitler skriver i Min kamp:

«Med en gang teoretikeren forsøker å ta hensyn til den såkalte «egnetheten» og «virkeligheten» i stedet for den absolutte sannheten, skal arbeidet hans slutte å være en ledestjerne for de søkende menneskene og i stedet bli en hverdagslighet.»

De som var med i 1919 og kunne bedømme maktbalansen trodde nok ikke at det var realistisk at et lite parti skulle lykkes i å overta makten i 1933, og betraktet sannsynligvis Hitler som virkelighetsfjern, kanskje en drømmer. Det som NSDAP klarte på bare 14 år – en total samfunnsomveltning «fra ingenting» – virker for oss i dag nesten som et mirakel, og det er ikke rart at Hitler beskrives, av både tilhengere og fiender, som ut av denne verden. Egentlig var nasjonalsosialismens seier et resultat av at man forkastet realismen og omfavnet fornuften som hører naturlovene til. For selv om argumentasjon og resonnement hadde sin plass, da som nå, så styres også menneskene først og fremst av naturens prinsipper, noe som de tyske nasjonalsosialistene fullstendig forsto og omfavnet.

«Den som vil vinne majoriteten må ha nøkkelen som åpner døren til deres hjerte. Den heter ikke objektivitet, altså svakhet, men vilje og kraft.»

Det tyske folket våknet gjennom styrke, tro, håp, lidelse og den iboende kraften som hører mytene til. Uten dette kunne man ikke realisere de politiske målene. Denne oppskriften for en fremgangsrik kamp virker glemt i dag – eller avslått på grunn av de ofre dette innebærer for det enkelte individ.

Når Motstandsbevegelsen maler opp vår visjon om et forent Norden blir svaret ofte: «urealistisk». Alt nå har deler av denne planen blitt realisert ved at ideen har fått feste i de tre nordiske landene, der man kontinuerlig arbeider mot dette målet. Det kritikerne mener er at ettersom det er vanskelig å få folk til å begripe det som skjer mot vårt folk akkurat nå, så vil dette ytterlige aspektet av kampen føre til forvirring. Man anser at vi i stedet må «fokusere på her og nå». Hva disse kritikerne ikke forstår er at kampen for en ny storslagen idé er selve forutsetningen for å kunne løse problemene vi står ovenfor i dag.

«Jo større en idé er og jo mer revolusjonerende i sitt innhold, desto større kommer medlemmenes aktivitet til å være, for med lærens subversive kraft kommer et faremoment for dem som slutter seg til den, hvilket synes egnet for å holde feige kremmere på avstand.»

Og videre

«Det som i dag for mange kan virke som en ubeleilig omstendighet, er derfor selve forutsetningen for vår seier. Kun i storheten til vår oppgave ligger sannsynligheten at bare de beste krigerne skulle slutte seg til kampen. I denne gruppen ligger akkurat garantien for fremgangen.»

I den nasjonale bevegelsen i dag finnes det to typer tilhengere av «virkeligheten». Den ene mangler både en fast verdensanskuelse og en visjon for fremtiden, og blir derfor, enten man vil eller ikke, en slags bevarer av den nåværende tilstanden. Da de har gitt opp tanken om å lage noe nytt så er det eneste alternative å forsvare noe eksisterende, som blir angrepet. Om man bare vil angripe innvandring og gå tilbake til det gamle (mer moral, mer «tradisjonelle» verdier, trygget osv.) så utgjør man kanskje et irritasjonsmoment for systemet, men iallfall ingen direkte trussel siden folket ikke kommer til å kjempe til døden for en tid som var – spesielt ikke når den ideelle epoken var borgerlig og uten virkelig folkelig dybde. Dermed fortsetter innvandringen, men den kan justeres til et antall som blir betraktet som «rimelig». Det konservative idégodset bør heller ikke utgjøre et problem for den nye verdensordningen; det har fungert utmerket med republikanere og ny-konservative i USA under sionistisk innflytelse.

Det positive med gruppen som beskrives er at mange av dem er fornuftige og kan forhåpentligvis overtales til å føle håp for en fremdtid som vi selv bestemmer. Det man må innse er at politikk alene ikke leder noe sted, men må kombineres med en kamporganisasjon basert på en verdensanskuelse. Den sistnevnte er hardere å bygge ettersom den stiller høye krav til individet, hvilket er grunnen til at dette arbeidet må starte allerede nå.

Verre er det med de som har resonnert seg frem til at det overhodet ikke finnes noe å kjempe for, nemlig defaitistene. Overalt i den nasjonale bevegelsen finnes det ulykkelige sjeler som snakker om at «løpet er kjørt», «folket er alt for indoktrinert» osv. Disse lar aldri en sjanse for å være negativ gå til spille, men vegres mot å engasjere seg for å forbedre den nasjonale bevegelsen. Unnskyldningen er ironisk nok at bevegelsen ikke er dyktig nok til å bli beæret med disse individenes fantastiske evner. Om det ikke er fordi «det mangler lederskap» så er grunnen at «bevegelsen er splittet». Derimot, lover man, at man skal gå lengst frem når alt braker løs. Frem til det skal skal man bare samle kreftene ved å leve presis som alle andre «Ola Normann». I blant kan man se slike uttalelser på diverse fora, og det er vanskelig å avgjøre om det er «troll» eller ikke. At det skulle være på vegne av systemet er ikke usannsynlig i det hele tatt. Det ligger nemlig i systemets interesse å få oss til å «akseptere virkeligheten» og ikke tro på våre egne talenter.

Optimismen var det som førte Hitler til makten, og optimismen og troen på fremtiden må være vår ledestjerne også i dag. Som nasjonalsosialister ser vi positivt på livet, da nasjonalsosialismen er «basert på en uendelig kjærlighet til skapelsen i all sitt mangfold, en dyp, ubetinget respekt for naturens visdom og intense vilje til å bevare livet som har vokst ut fra denne visdommen …» (Povl Riis Knudsen). Dette betyr ikke at vi ser positivt på den tilværelsen som systemet har skapt, men det er viktig å skille mellom det naturen har skapt og den vranglæren som et naturfientlig vesen har tvunget på oss.

Vi ser tilogmed positivt på kampen, til tross for motgangen det å kjempe fører til, og er stolte og beæret over å være del av tiden der alt snur. Vi håper at morgendagens historiebøker vil beskrive oss som dem som startet folkets vekst og viste at det forsatt fantes krefter igjen hos de nordiske menneskene. Det må være vår tro at morgendagens nordiske menn og kvinner vil huske de som i dag kjempet for og sikret deres overlevelse. Jeg ser for meg følgende sitat fra en fremtidig historiebok.

«Bevegelsen» som fra begynnelsen ble betraktet som paria vokste i omfang til en folkearmé etterhvert som man gav nytt håp hos folket. De lot seg ikke knekke av en ujevn maktbalanse og kompromitterte derfor ikke budskapet for å passe inn. De søkte heller ikke til ren intellektualisme, men urkraften som hører til vår rase. De gav folket en fanatisk tro på seg selv og brukte denne fanatismen for å bekjempe en like fanatisk fiende som til å begynne med virket uovervinnelig. Denne revolusjonære kraft gav aldri opp for at noen visket at kampen var urealistisk. Ett av bevegelsens motto var: «Fremtiden blir hva vi vil den skal bli!»

(Opprinnelig publisert 2012)

Engasjer deg du også! Søk medlemskap i Den nordiske motstandsbevegelsen HER.

1
Delta i debatten

avatar
1 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
1 Comment authors
Heimdal Recent comment authors
  Subscribe  
nyeste eldste flest stemmer
Bli varslet om
Heimdal
Heimdal

Bra artikkel og godt skrevet, Vejdeland!