Hjem Artikler Kronikk Fremtidens aristokrati

Fremtidens aristokrati

3

KRONIKK Nestor fra podkasten Aristogenesis skriver om det aristokratiske konseptet og hvordan et nytt aristokrati kan vokse frem blant dagens politiske kjemper.

En nasjons vilje til å leve og kjempe har aldri vært en bekymring for folket, tross de uhistoriske, villedende og hysteriske skrikene fra marxistene på alle nivåer, og i alle forkledninger og nyanser. De hevder at sosiale og politiske forandringer kommer rett fra massene og av tilfeldig og løst sammensatte grupper av borgere, som på en eller annen måte lykkes med å overvinne sin instinktive individualisme og finne evnen til å danne en kraft som kan forandre historiens flyt. Dette er en feilaktig forestilling og en av demokratiets grunnmyter skreddersydd utelukkende for å stryke massen etter hårene og stimulere individets iboende egosentrisme og dets naturlige tendens til selvopptatthet.

Historiens krefter som former den stadig skiftende verdenen omkring oss gjennom å skape den, opprettholde den og erodere den, legemliggjøres på menneskelig nivå utelukkende av en gruppe menn som forstår hvordan spillet spilles – og et spill er det, sett ut ifra et metafysisk perspektiv. Menn som besitter instinktet og evnen til å observere verden fra en «høyere» synsvinkel som strekker seg bortenfor her og nå. Menn som kan se den virkelige årsaken bak den tynne og skjøre overflaten av forespeilinger som omgir handlinger og fenomener. Menn med skarp innsikt som tydelig skiller ut de utallige refleksjonene av krefter og idéer når de stiger, kolliderer og faller i vår bekymringsløse virkelighet. Menn som har utviklet «ryggrad», som hjelper dem å stå oppreist mot de stadig skiftende og kraftfulle strømningene av historiske trender, og hvis indre kompass leder dem til det som er rett ifølge deres karakter, type og plikt. Kun disse menns handlinger har den nødvendige kraften og momentumet for å styre verden mot deres visjon.

Disse menn er de sanne aristokratene – de utmerkede – hvis handlinger høyner dem over massene ved hjelp av det guddommelige forsynet og med den allmektige historiske skjebnens velsignelser. Man kan vokse til å bli en slik mann, men egenskapen må være medfødt!

Hver nasjon som vil leve må kjempe. Dette er et aksiom og en grunnleggende naturlov, og hver nasjons eneste sjanse til å lykkes i denne kampen ligger på dens evne til å oppdage, underlette og bemyndige disse menn med tøylene i nasjonens organiserte form, staten. Statens styre bør utelukkende overlates til disse menn, aristokratene. Den tidligere og enkleste definisjonen av aristokrati er: «den best fødte og best utdannede». Men under de dramatiske historiske hendelsene som drastisk har forandret vår verden til ugjenkjennelighet de siste 150 årene, har de genetiske bassengene (klaner og familier) som pleide å forsørge de «best fødte» nesten blitt utryddet. Dessuten eksisterer ikke systemet på plass som skulle underlette den «beste utdannelsen» for de «best fødte». Det er blitt jevnet ut med likeverdsdoktrinen, som vilkårlig og bedragersk gjør menn like fra fødselen til dødssengen uansett kvalitet, karakter eller innsats; til og med medfødte og permanente variasjoner, som kjønn og rase, fornektes. Læren om likeverd er like marxistisk som kristen, og den har alltid vært et kraftfullt verktøy i hendene på grupper som verken tilhører artistokratene eller massene, men utstøtte som vil tilrane seg autoritet og utøve psykologisk manipulasjon og bedrageri.

Spørsmålet som oppstår er hvordan vi skal oppdage de nye aristokratene og sikre våre nasjoners tøyler i deres hender?

Kilden til det nye aristokratiet kommer definitivt ikke til å være de gamle blåblodete familiene som overlevde de siste årenes sosiale opprør og verdenskriger. Det som finnes igjen av disse dekadente rester av en en gang mektig og livlig europeisk adel har for lenge siden tapt all rett til å hevde sin gamle status, rolle og rett til privilegier. Deres forfedre hadde ikke selvtilliten og hensynsløsheten til å forsvare seg når de ble stilt spørsmål ved og angrepet, og deres avkom har blitt komiske karikaturer som desperat holder fast ved meningsløse titler for å bevare et luksuriøst liv de ikke har rett til. De overlevende pseudokongene, -dronningene og kongefamiliene symboliserer ikke sjelen eller den ideelle mennesketypen av nasjonene, men de er tvert imot menneskelige troféer som paraderes rundt av de sanne seierherrene fra 1900-tallets blodsutgytelse hvis eneste oppgave er å drive våre fienders agenda kamuflert under en mantel av tradisjon og autoritet. Om disse «kongeligheter» skulle ha noen anstendighet igjen, skulle de tilslutte seg til de få modige som motsetter seg globalisme og likeverd. Om de vil bli aristokrater igjen, må de begynne fra bunnen og fortjene denne retten med sitt blod og sin svette, som hvilken som helst soldat i våre rekker.

Bør vi lete etter de nye aristokratene inne i høyresidens intellektuelle kretser og blant fremstående tenkere? Visse kan fristes til å svare ja, men rollen som forsker og filosof har alltid vært rådgivende for aristokratene. Intelligens, kunnskap og til og med visdom i seg selv strekker ikke til for å gi et individ et så tungt ansvar, og en opplyst leder er ikke nødvendigvis den mest kyndige. Kun søkenen etter kunnskap og visdom eller talent til å forestille og artikulere abstrakte idéer, det vil si uten kultivering og forfining av andre kvaliteter, innebærer risikoen for å bli innestengt i teoretisk analyse eller kontemplasjoner uten forankring i virkeligheten. Jeg anklager ikke forskerne for å dagdrømme, men kultiveringen av sann visdom – hvilket er en grunnleggende egenskap hos aristokraten – er en livslang utviklingsprosess og krever en svært virkelig og praktisk følelse for hvordan verden fungerer, en empirisk forståelse også av de mest trivielle detaljer i livet, som ikke bare kan oppfattes teoretisk. Det krever erfaring og at man helhjertet må fordype seg i livets motganger, kompleksitet og uforutsigbarhet og gjenoppstå som gull ut av ovnen. Alle liv kan naturligvis ikke ha denne rensende og styrkende effekten for individet. Livet det er snakk om her – og det avgjørende elementet som kommer til å hjelpe oss med å finne de nye aristokratene – er livet i kamp, og spesifikt idealistens kamp ikke for seg selv og sin personlige vinning, men for idéer og mål som ikke forstås av massene.

Idealisten kjemper ikke nødvendigvis for massene eller sitt folk. Det i seg selv kan være en svært edel motivasjon, men å være en forkjemper for folket innebærer ikke nødvendigvis at man føler seg som en far for sitt folk. Det mest kraftfulle incitamentet er den overveldende følelsen av plikt! Plikten til å bli den du virkelig er og plikten til å oppfylle ditt oppdrag i livet som det guddommelige forsynet har betrodd deg med.

Skal vi søke etter det nye aristokratiet hos den soldattype som oftest i vår tid fremstår som en politisk soldat, en aktivist? Det skulle være det beste stedet å begynne og en sunn grunn å bygge videre på. Viktigheten av denne typen ligger i begrepet «soldat». En soldat er ikke en hooligan eller en barbar. Han kan kontrollere sine instinkter og sine lidenskaper. Han er disiplinert i sine rekker og respekterer hierarkiet; han kan både adlyde og lede ettersom disse to egenskapene er uatskillelige. En soldat er integrert i sin gruppe. Hans personlige følelser, bestrebelser og ønsker er blitt absorbert i det fellesskapet og den arméen han tjener. Hans «persona» er svekket og kontrollert av kraften i hans lojalitet og ære. En hooligan vil ventilere sin undertrykte aggresjon og sitt voldsomme momentum (fysisk eller psykologisk), som like plutselig som den oppstår, like raskt avtar ettersom det ikke finnes noen virkelig indre energi som opprettholder den. Denne indre energien, denne ilden, brenner uuttømmelig i soldatens hjerte ettersom den stadig får næring av krefter som ikke hører til vår verden og ikke begrenses av naturens lover om fødsel og forfall. Soldaten, i sin sanne definisjon, besitter allerede den nye aristokratens viktigste egenskaper. Han er uselvisk, og vi bør ikke undervurdere vanskeligheten med å bli uselviske; våre egoer hvisker utrettelig inn i våre sinn at vi skal ta hånd om oss selv først! Han pliktfølelse søker offer, og han æresfølelse sikrer en oppreist og dydig fremferd. Han har de egenskaper som skiller en leder fra en politiker. Heltemot, selvoppofrelse, asketisisme, edruelighet, besluttsomhet og trass mot den moderne verdens sirener og cykloper. Den tekniske kunnskapen for å administrere en stat kommer på andre og tredje plass sammenlikning med soldatens autentiske egenskaper, og ingen statsleder eller tjenestemann kan gjøre noen nytte for sitt folk uten å ha dem.

Vi søker dog ikke «bare» etter lojale og modige soldater eller intellektuelle som tror de vet hva som er rett. Vi leter etter det nye aristokratiet som vil kommer til å betro vår frihet, vår sikkerhet og vår fremtid til.

Thukydides, den store atenske generalen och historikeren på 500-tallet f.kr., skrev:

Samfunnet som skiller sine intellektuelle fra sine krigere kommer til å få sin tenkning utført av feiginger og sin krigføring av dårer.

Ikke alle intellektuelle er så klart feige, og ikke alle krigere dårer, men hans poeng er tydelig!

Vår fremtidige elite må kombinere den opplyste forskerens brede og dype forståelse og den sanne soldatens tapperhet, offervilje, uselviskhet, dyd og lojalitet. Hvor begynner vi da? Definitivt fra soldaten. De politiske soldatene på våre moderne fronter, særlig de som utrettelig utholder vanskelighetene i vår tids unikt særegne og gjennom historien aldri tidligere sette slagmark, har allerede utviklet aristokratens alle indre egenskaper. Visse i embryonal form, og andre helt manifesterte! Det er faktisk deres medfødte aristokratiske egenskaper som inspirerer og tvinger dem til å agere og gå inn i en krig som for mange virker både meningsløs og håpløs.

Det er dog av ytterste viktighet at den intellektuelle siden også får sin næring og dyrkes, av to grunner.

For det første lever vi i dag i formodentlig den mørkeste tiden i europeisk historie. Andre verdenskrigs fysiske ruiner ble fulgt av postmodernismens åndelige ruiner. Selv om mengden informasjon vi samler, bearbeider og bruker via teknologi aldri har vært så stor, har européere aldri tidligere vært avskåret i slik utstrekning fra de intellektuelle og åndelige egenskapene som veiledet og foredlet dem individuelt og som rase. Vårt utdanningssystem har sveket ungdommen for lenge siden. Våre allmenne kunnskaper om viktige emner (historie, geografi, litteratur osv.) har minsket, våre språkkunnskaper blitt forenklet og vår evne til å kritisk kombinere informasjon og nå sunne konklusjoner svekket. Våre sunne instinkter er blitt nøytralisert og vår tradisjonelle sunne fornuft nesten utryddet ettersom seierherrene i andre verdenskrig synes å ha – nesten – lykkes med å inaktivere vårt forsvar og drive oss i hvilken retning de vil med sin ubestemte strøm av nye trender, pseudoidéer, livsstiler, falske kriser og agendaer. Vår vei til visdom trenger i dag mer kunnskap, mer lesing, mer søken og mer fordypning i de evner vi velger å studere, samtidig som vi minimerer forstyrrelser og nøye filtrerer systempåvirkninger, både åpenbare og kamuflerte. For det andre, visdom går foran og er overlegen handling, slik ånd går foran og er overlegen materie. Dette betyr ikke at vi skal absorberes av ideologiske og filosofiske oppdrag mens huset vårt brenner, men at alle våre handlinger må være inspirert av visdom. De må ha en høyere mening som foredler, rettferdiggjør og validerer dem i overensstemmelse med vårt indre kompass (nasjonalt eller rasemessig definert), de hellige naturlovene og den universelle ordenen. Dette er definisjonen av sann politikk, og ikke administrasjonen av skatteinntekter og hverdagslige trivialiteter.

Disse to grunnleggende karakterer hos den sanne aristokraten – handling og visdom, eller den platonske «krigerfilosofen» – er dynamiske, og deres gjensidige balanse forandres gjennom å reagere på ytre forhold. Deres balanse må aktivt bevares til det punkt av høyeste effektivitet der deres interaksjon er mest harmonisk. Ettersom det ikke finnes noe etablert politisk utdanningssystem som kan bidra til å justere og opprettholde balansen, er ansvaret for tilfellet utelukkende individuelt. Med utrettelig selvransakelse må vi observere oss selv og oppmuntre den ene mens vi kontrollere den andre, når den dynamiske likningen er ute av balanse.

Det er dog lettere for en soldat, en kjempe med alle de egenskapene vi har beskrevet, å intellektuelt og åndelig forbedre og løfte seg selv enn det er for en lærd å trå inn i en slagmark! Det er derfor vi bør søke vårt fremtidige aristokrati der «bombene faller», og ikke i nærheten av enorme biblioteker og bokklubber. Dessuten er det et historisk faktum at hvert aristokrati oppstår spontant og organisk ut av selve kampen. Seierherrene erobrer og bestemmer normene, og det er bare naturlig og ønskelig at de ledere og krigere som driver kampen for befrielse eller erobring (vi gjør ingen diskriminering, begge er like naturlige som regn og torden) kommer til å styre samfunnet de skaper. Det er akkurat disse helteaktige forkjemperne som har ofret mest, utstått fienders ild og overlistet fiendens bedrag som de facto besitter den viljen og makten som utmerker opplyste herskere. Vi kan bare håpe at de velger riktig vise menn, intellektuelle eller filosofer som rådgivere.

Aristokratene er fanebærere og de levende legemliggjørelsene av rasens hellige idéer og visjoner, samme idéer som atter igjen kom til liv i den europeiske historien gjennom nasjonalsosialismens politiske bevegelse. Denne kasten er ikke en gjenspeiling av antikk folketro og tilhører ikke sagaene, men den er virkelig og påtagelig som nasjonen selv. Den stiger og faller etter de store tidssyklusene, som alt annet i livet. Det gamle aristokratiet gikk under på grunn av at det pompøse ytre skallet av seremonier, koder for opptreden, fremtreden og privilegier manglet indre mening og autoritet, og sprakk lett under ytre trykk. Naturen tillater dog aldri at et vakuum oppstår. Da den gamle kasten var døende gav den frøene til de nye håpefulle blomstene under den siste verdenskrigen som både herjet vårt kontinent men også klargjorde visjonen for fremtiden. Fremtidens aristokrati lever og ånder allerede inne i dem som plukket opp den store krigens falne faner, den smis inne på vår tids slagmark av vår rases guder, og det er forutbestemt at den kommer til å endre historiens gang atter igjen.

/Nestor

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
3 Comments
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
Ganz von Selbst
Ganz von Selbst
9 måneder siden

alle «aristokrater», også framtidige er egentlig bare latter-idioter, uten sans av det «komiske».

Roger M
Roger M
9 måneder siden

Når man ser på de alternativer som finnes i det nasjonale miljøet så er det ingen tvil om hvem som virkelig kan utfordre det anti-hvite regimet. Den nordiske motstandsbevegelsen overgår alle 1000 % i seriøsitet, disiplin, styrke, organisering, osv., osv… Det vet også det anti-hvite regimet som ikke engang gidder å løfte fingeren mot de andre, eller i verste fall hjelper dem frem da de er kontrollert opposisjon.

Proverbs 26:11
Proverbs 26:11
9 måneder siden

All den oppdemte, innestengte og nedbrytende frustrasjon/fortvilelse over «tingenes tilstand» i vår tid, der tydelig, nasjonal ledelse totalt mangler og våre politikere kun er opptatt av dagens krav og egen popularitet, vil utløse en lengsel og et krav om fasthet og perspektiv, i tjeneste for folk og fedreland. Hvem skal fronte dette? Og hvem er aristokratene, som kan rydde opp og vise vei? Soldaten og den intellektuelle i kombinasjon? Men hva med generalen, hærføreren? Og hans håndgagne menn? Finnes de, i vår tid? Jeg ser dem iallfall ikke…