Hjem Historie Georg Carl von Döbeln

Georg Carl von Döbeln

0

HISTORIE Den 29. april 1758 ble Georg Carl von Döbeln født på Torpa gård i Segerstads sogn i Vestergøtland, Sverige. Von Döbeln var en svensk friherre, generalløytnant, patriot og krigshelt.

640px-carl_von_döbeln-forside

Georg Carl von Döbeln ble født som sønn av Häradshövdingen Johan Jakob von Döbeln og Anna Maria Lindgren. Faren døda da Carl var bare åtte år gammel, og slektninger sendte ham deretter på skole i Tun, hvor han etterhvert var tenkt å bli prest. Han viste imidlertid større evne for krigskunst og ble derfor i stedet sendt til sjøkadettskolen i Karlskrona i 1773.

Da han tok offisereksamen i 1775 fikk hans slektninger ham til å i stedet jobbe med juss et par år, men da han vantrivdes søkte han som 20-åring i 1778 kong Gustav III om å få bli myndig. Myndighetsalderen på denne tiden var normalt 21, men likevel ble søknaden godkjent. Da han etter myndighetserklæringen nå kunne gjøre som han ville søkte han og fikk tjenestegjøre ved Sprengtportens regiment, hvor han etter noen uker ble forfremmet til fenrik.

Da Carl von Döbeln hørte om den amerikanske revolusjonen ville han gå i fristatenes tjeneste og reiste i 1780 til Frankrike, hvor han etter et år ble offiser i greve de La Marcks regiment, som var tenkt å kjempe på amerikanernes side, men i siste liten ble sendt til India istedet. Döbeln reiste ikke hjem på grunn av dette, men kjempet blant annet i Cuddalore hvor han ble såret. I september 1783 ble han forfremmet til kaptein i de la Marcks regiment, og tjente som hans adjutant mellom årene 1784 til 1788, hvoretter han returnerte til Sverige.

Da han kom tilbake til Sverige var det for å delta i Gustav IIIs russiske krig. I mars fikk han stilling som kaptein og overadjutant ved Savolax lette infanteriregiment, som var ledet av oberst Curt von Stedingk. I slaget ved Porrassalmi ble han truffet av et skudd i pannen, men skuddet trengte ikke inn i skallen. Han utmerket seg i selve kampen, men havnet etterpå på krigssykehus hvor han ble tatt til fange av den russiske arméen. To år etter slaget krevde skaden trepanasjon; det vil si at det hadde oppstått trykk inne i hodet slik at det var nødvendig å bore hull. Skuddet, og senere trepanasjonen, merket ham for livet, og det er derfor han alltid bar et svart silkebånd rundt hodet.

Skaden skapte problemer for ham resten av livet, og det ble plukket ut benfrakmenter fra såret i flere år fremover. Båndet måtte byttes hver dag. Etter at han ble sluppet fri ble han forfremmet til major for sin innsats ved Porrassalmi. I 1793 ble han forflyttet til Västgöta-Dals regiment, hvor han ble andre major og bosatte seg på gården Önne i Järbo sogn. Tre år senere ble han forflyttet til Skaraborgs regiment, hvorpå han ble utnevnt til sekundchef ved Nylands brigade i 1805. I disse fredsårene drev han et fremgangsrikt jordbruk og kunne derfor spare sammen en mindre formue.

Den 21. februar 1808 utbrøt finskekrigen mellom Sverige og Russland. Von Döbeln fikk befal over tredje brigadens ettertropp, og utmerket seg ved f.eks. slagene om Lahintalo, Yppäri, Viiret, Pyhäjoki, Siikajoki, Nykarleby og slaget ved Lappo. Det siste ble en stor suksess for ham, da han angrep fiendens venstre flanke og bidro sterkt til seieren. Også ved Kauhajoki hadde han suksess, da han under eget befal forårsaket et nederlag hos russerne. I slaget ved Jutas vant han igjen en overlegen seier. Etter felttoget i Finland ble han forfremmet til generalmajor og og ble tildelt sverdordenens store kors.

Monument på slagfeltet ved Jutas.
Monument på slagfeltet ved Jutas.

Etter felttoget i Finland ble von Döbeln beordret til øverstkommanderende på Åland, hvor han i mars 1809 klarte å redde den svenske garnisonen til fastlandet, fra en meget overlegen russisk angrepsstyrke, hvorpå han med den russiske øverstkommanderende forhandlet frem konvensjonen på Åland. Vilkårene han klarte å få, til tross for russernes overlegenhet, var at hverken russiske eller svenske styrker fikk innta Åland, og dermed ble en overhengende trussel fra havet mot Stockholm avverget.

Da hendelsene på Åland var over ble von Döbeln kommandant over den nordre arméen og ble innkvartert i Härnösand. Da russerne begynte å herje langs Norrlandskysten, hvor de blant annet tok til fange en oberstløytnant Furumarck, klarte han å inngå våpenhvile med fienden, hvorved Umeå ble evakuert og alle forsyninger ble reddet fra russerne. Etter dette ble von Döbeln avløst av generalmajor Sandels, og han fikk istedet befal over troppene som skulle møte en norsk hær. Döbeln klarte gjennom diplomati å få til våpenhvilen i Bleckåsen samt at de norske troppene trakk seg tilbake over grensen.

Så kom freden i Fredrikshavn den 17. september 1809, som virkelig endte Sveriges storhetstid. Sverige hadde nå mistet Finland (som på den tiden også besto av Karelen) og Åland til Russerne. På denne tiden var finnene svenskenes brødre, og de finske troppene under svensk flagg mottok med tårer i øynene von Döbelns avskjedstale på torget i Umeå:

Soldater! Jeg har samlet arméen for å meddele at den 17. september ble en foreløpig fred undertegnet mellom Sverige og Russland. Denne freden avslutter en ødeleggende krigs alle ulykker … Finner! Med denne freden mistes en tredjedel av den svenske kronens territorier, Sverige mister for alltid den stolte finske nasjonen, sin kraftigste støtte. Det er ikke nok med det. Den svenske arméen mister kjernen, den mest betydningsfulle delen av krigsmakten. Fosterlandet er knust, forsenket i sorg og savn over uerstattelige oppofringer …

Soldater! Kamerater! Brødre! Dere som under den nå avsluttende krigen, til tross for den fiendtlige hærens antall og overlegenhet i våpen fortsatt med troskap og manndom beseiret fienden ved Siikajoki, Revolax, Pulkila, Lappo, Jutas … dere som på egen hånd gjenerobret halve Finland. Dere som til slutt ble tvunget av en mangedobbelt overlegen styrke til å forlate den finske grensen. Dere har senere med standhaftighet kjempet for fosterlandets svenske jord. Dere som står her er de høyt verdsatte restene av den stolte finske nasjonen og dets tapre krigerfolk – det er til dere jeg gir kongens, riksdagens, det svenske folkets, den svenske arméens, mine overordnedes, mine brødres, min egen – ja alles oppriktige takknemlighet … Finner! Brødre! Deres bedrifter er store og for å uttrykke hva vi føler trengs en god talers fullstendige kapasitet – men jeg er soldat.

Svensker! Vær stolte over at dere har sett disse finske troppene! Husk dem! Ær dem! Se deres avmagrede kropper, deres bleke ansikter – de bærer spor av deres trofaste, men enda nytteløse anstrenginger under årene med å befri sitt fosterland. Finner! Dere returnerer til deres landsbyer med slitne klær, med gjennomskutte eller avkuttede lemmer. Vi ønsker at alle generasjoner velsigner dere – ærer dere! Jeg ber dere om at når dere kommer til stedene hvor vi beseiret våre fiender og dere ser sandhaugene som dekker våre falne kamerater – velsign deres jord – de har dødd som helter … Finner! Brødre! Kunne disse ordene forsegles med tårer av blod fra mine øyne skulle de strømme og hver eneste dråpe forsikre dere om min ærbødighet, mitt vennskap!

De finske soldatene gråt åpenlyst over denne oppdelingen av riket og tapet til russerne.

Mot slutten av 1809 ble Carl von Döbeln opphøyet til friherre, og ble i 1811 regimentsjef for Norra skånska infanteriregiment. Han hadde fortsatt et godt øye til sine finske veteraner, som han så til at ble ansatt ved regimentet. Under sin eksistens feiret regimentet sin høytidsdag den 13. september, for å minne slaget ved Jutas.

Döbeln ved Jutas (teckning av Albert Edelfelt).
Döbeln ved Jutas (teckning av Albert Edelfelt).

Da Jean-Baptiste Bernadotte – nå Karl XIV Johan, kongen av Svea Rike – bestemte seg for å gå imot sin gamle herre Napoleon og gå med i koalisjonens krig mot ham fikk von Döbeln i 1813 befalet over de svenske troppene i Mecklenburg og ble forfremmet til generalløytnant. Da han ved slaget om Hamburg etter forslag fra general Wallmoden understøttet ham mot franskmennene ble han ansett å ha gått mot øverstkommanderendes ordre og ble stilt for krigsrett hvor han ble dømt til døden ved skyting. Grunnen til at von Döbeln ble tiltalt var at Bernadotte ville holde mulighetene åpne for forhandlinger og fred med Napoleon.

Det endte med at Carl von Döbeln måtte sitte ett år i fengsel på Vaxholm festning, men han fikk beholde sin verdighet og titler. Da han ble ført til Vaxholm skrev han til en slektning hvor han ba om å på sine vegne søke om at han som frivillig skulle få tjenestegjøre med sin grad i den svenske hæren eller koalisjonens hær mot lovord om at han etter krigens slutt skulle returnere til fengselet. Av dette ble Bernadotte så rørt at von Döbeln fullstendig unnslapp straffen.

I 1815 fikk Carl von Döbeln et fylke i Pommern og ble i 1816 utnevnt til nestleder (ständig ordförande) i Krigshovrätten. Han levde imidlertid sine siste år frem til 1820 relativt fattig og glemt, og det var ikke før senere at hans bragder ble høyt hedret. Han levde under dårlige forhold på Lilla Trädgårdsgatan i Stockholm med sin kone Kristina Karolina Ullström og sønnen Napoleon.

Hans motto var «Ära, skyldighet, wilja», og dette har blitt husket av mange. Det ble senere Norra skånska regimentets valgspråk og pryder hans gravstein på St. Johannes kirkegård i Stockholm. Monumenter over Carl von Döbeln finnes blant annet i Umeå. Han ble fremfor alt kjent gjennom Johan Ludvig Runebergs epos «Fänrik Ståls sägner» med diktet «Döbeln vid Jutas».

Denne dagen minnes vi denne tapre krigeren, hans ære, pliktoppfyllelse og jernharde vilje.

640px-Döbeln_grav

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
0 Comments
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg