Hjem Historie Gulfkrigen

Gulfkrigen

3
DEL

HISTORIE Den 17. januar startet en FN-koalisjon, ledet av amerikanske styrker, et militærangrep mot Irak.

Operation Desert Storm

Bakgrunnen for krigen var Iraks invasjon og annektering av Kuwait den 2. august 1990. Kuwait har i et historisk perspektiv alltid blitt regnet for å tilhøre Irak, og etter det Ottomanske rikets fall hadde britene satt opp grenser som delte Kuwait og Irak. Den avgjørende faktoren for annekteringen var imidlertid Iraks alvorlige økonomiske problemer, som man håpet kunne løses ved å innlemme Kuwait som en provins i Irak.

Etter invasjonen var vesten redd for at Irak også skulle invadere Saudi-Arabia og dermed kontrollere halvparten av verdens oljeproduksjon. Vestens svar var å starte Operation Desert Shield den 7. august, som innebar en ansamling av tropper i Saudi-Arabia og gjennom dette forhindre en invasjon fra Irak.

Koalisjonen begynte også en maritim blokade og innførte økonomiske sanksjoner mot Irak. Den 12. august kom Irak med et forslag om å trekke seg tilbake fra Kuwait, dersom Israel avbrøt sin okkupasjon av palestinsk, syrisk og libanesisk territorium, og at Syria skulle trekke seg ut fra Libanon. Irak foreslo også å trekke seg ut av Kuwait, forutsatt at fremmende tropper forlot regionen, og at Israel og Irak kunne komme overens om å destruere alle sine masseødeleggelsesvåpen. Forslaget ble ignorert av det hvite hus.

Den amerikanske regjeringen satt også i gang en massiv propagandakampanje for å svartmale Irak og Saddam Hussein, og for å «selge» krigen ovenfor den amerikanske almenheten. Den kuwaitiske regjeringen leide inn PR-selskaper for å drive på krigshissingen. Et av de mest kjente eksemplene på løgnpropagandaen på denne tiden er det såkalte Nayirah-vitnemålet. En ung kuwaitisk kvinne vitnet ovenfor den amerikanske kongressen at irakiske styrker i Kuwait hadde tatt barn fra kuvøsene og drept dem. Noen år etter krigen skulle det vise seg at «vitnet» var datteren til den kuwaitiske Washington-ambassadøren og at hennes vitnemål var orkestrert av PR-byrået Hill & Knowlton.

Det ble satt en deadline til 15. januar 1991. Irak viste dog ingen interesse for å trekke seg tilbake i henhold til FNs krav, og nedtellingen til Operation Desert Storm hadde begynt.

Det må her også påpekes at Irak — og mange andre med dem — oppfattet den kommende krigen som regissert av Israel. Kritikere av Israel mente at jødene via sin lobbyvirksomhet presset den amerikanske regjeringen til militær intervensjon i Irak for sine egne interesser, samt for å styrke Israels posisjon i regionen. George Bush (senior) påstod dog i en tale at USA hadde egne interesser i regionen.

Scud-missiler mot Israel og Saudi-Arabia.
Scud-missiler mot Israel og Saudi-Arabia.

Iraks president, Saddam Hussein, advarte imidlertid flere ganger Israel mot et amerikansk angrep, og da amerikanske styrker vel hadde begynt sitt angrep svarte Irak med å sende Scud-missiler … på Israel.

Det oppstod da et stort problem for koalisjonen. Irak hadde et av verdens sterkeste flyvåpen, med cirka 500 moderne jagerfly som MIG-25, MIG-29, MIG-23 og Mirage F1 jagerfly. De hadde også et kraftig luftvern. Situasjonen krevde at en bakkeoffensiv skulle innledes av en luftoffensiv. Offensiven kunne deles inn i tre faser:

Fase 1: Oppnå kontroll over Irak og Kuwaits luftrom gjennom bombing av radar, luftvernbatterier, kommandosentraler og flyplasser.
Fase 2: Strategisk bombing av Iraks infrastruktur slik som kommunikasjon, oljefelt, våpenfabrikker og verksteder for å forhindre gjenoppretting.
Fase 3: Når Iraks militære kapasitet hadde blitt kraftig svekket skulle offensiven fokusere på taktisk bombing av hovedsakelig Republikanergarden og senere gi flystøtte til koalisjonens fremrykkende bakketropper.

Luftoffensiven startet én dag etter deadline, under kodenavnet Operation Desert Storm, den 17. januar 1991 klokken 02:20 irakisk tid.

F-117 Nighthawk: stealth-fly som ble brukt under offensiven.
F-117 Nighthawk: stealth-fly som ble brukt under offensiven.

Klokken 03:00 fløy flere F-117 Nighthawk inn over Bagdad for å presisjonsbombe kommando- og kontrollenheter. Den irakiske militærledelsen ble kraftig svekket av denne bombingen, og koalisjonen kunne fortsette med offensiven uten at Irak effektivt kunne slå tilbake.

Bombing fra hundrevis av koalisjonens fly ødela under offensiven militæranlegg, TV-stasjoner, regjeringsbygg, jernbane, broer, våpenfabrikker, kraftverk, våpenlagre og flyplasser.

Allerede det første døgnet ble det flydd totalt 2 775 oppdrag og cirka 700 kampfly fløy inn over Iraks luftrom den første natten. Luftoffensiven pågikk i totalt 40 dager og koalisjonen fløy sammenlagt over 100 000 oppdrag og slapp 88 500 tonn bomber.

Få forsøk ble gjort fra det irakiske flyvåpenet for å gripe inn mot koalisjonens bombinger. Irak skulle dog få én luftseier. En irakisk MIG-25 klarte den 17. januar å skyte ned et amerikansk F/A-18 Hornet og tok livet av piloten Scott Speicher. Koalisjonen skal ha mistet totalt 75 luftenheter i løpet av hele krigen, hvorav 44 i kamp fra luftvern.

Irakisk MIG-25.
Irakisk MIG-25.

Presset som offensiven skapte, tvang irakerne til å gjemme mange av sine jagerfly, bakkekjøretøy og soldater og svekket dermed mulighetene til å bygge opp større formasjoner og å gjennomføre samordnede offensiver mot de fremrykkende stridsvognene fra koalisjonen. Over 100 piloter fløy også til Iran med sine fly.

Den 13. februar begikk FN-koalisjonen en stor feil da to fly skjøt mot en bunker med såkalte «Bunker buster»-bomber. Bunkeren var et tilfluktsrom for sivile, og over 400 personer ble drept i angrepet. Bombingen førte til negative reaksjoner fra omverdenen, som fordømte massemordet. Blant annet Spania krevde at bombingen av Irak skulle opphøre, og kun rette seg mot tropper i Kuwait.

Luftoffensiven ble blodig — mellom 2 000 og 3 000 sivile i Irak døde og over 10000 soldater falt. Mange døde av napalm-bombingen av irakiske skyttergraver eller ved bombing av konvoier og øvrige stillinger. Luftoffensiven ble hovedsakelig avsluttet den 23. februar, da bakkeoffensiven startet.

Etter seks ukers intensiv bombing av Irak og deres styrker i Kuwait startet FN-koalisjonen en bakkeoffensiv mot Irak og Kuwait.

Iraks forsvarsstrategi var et såkalt dybdeforsvar etter sovjetisk modell. Irak hadde bygd et sterkt fremre forsvar med to defensive belter med befestede stillinger og et minefelt langs hele Kuwaits sørlige grense, med en mekanisert styrke i det bakre området.

Koalisjonens hovedangrep gikk via Kuwaits vestre flanke for å omgå de irakiske forsvarsstillingene, og ta seg inn i de bakre områdene med mål å knuse Republikanergarden og skjære de irakiske styrkene av fra underhold og dermed omringe dem.

Bakkeoffensiven begynte den 24. februar da USAs første og andre marinedivisjon passerte Kuwaits sørlige grense sammen med de arabiske allierte, med retning nord. Franske og flybårne amerikanske styrker utnyttet sin hurtighet til å angripe og sikre koalisjonens vestre flanke. Koalisjonen hadde luftherredømme, hvilket gjorde at irakiske styrker ikke kunne slå tilbake uten å risikere å bli bombet av koalisjonens fly.

Etter at koalisjonens styrker passerte den irakiske grensen vest for Kuwait, med øye mot Kuwait city, støttet de på Tawakalna-divisjonen i nord. En mekanisert styrke i Republikanergarden, og den 12. irakiske panserdivisjonen i innlandet og sør. Styrkene var nedgravd og godt forsvarte, og hadde også forberedt alternative posisjoner for å møte koalisjonens angrep.

En amerikansk panserstyrke angrep og overrasket flere irakiske mål og kolliderte med den irakiske panserstyrken. De slo gradvis ut over tusen irakiske panserkjøretøy. Da den amerikanske styrken hadde beseiret Republikanergarden ble de satt til å vokte den kuwaitiske grensen.

Bakkeoffensiven ble avsluttet den 28. februar etter at Irak hadde trukket seg tilbake fra Kuwait. Irak hadde under hele offensiven vanskeligheter med å gjennomføre organiserte angrep på grunn av koalisjonens luftherredømme. Koalisjonen hadde numerisk overtak og hadde en mye mer utviklet og moderne doktrine for bakkekrigføring. Den hadde også på mange måter bedre utrustning enn Irak. Da bakkeoffensiven ble avsluttet den 28. februar inngikk koalisjonen våpenhvile. Siden krigens slutt har amerikanerne hatt et sterkt militært nærvær i det strategisk viktige området rundt Persiabukten.

3
Delta i debatten

avatar
3 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
2 Comment authors
ArniAnonymsurfer Recent comment authors
  Subscribe  
nyeste eldste flest stemmer
Bli varslet om
Anonymsurfer
Anonymsurfer

Var det opp til meg så fikk Irak tilbake Kuwait imorgen.

Arni
Arni

Ja, USA – dvs. «jödene» – og Britania – dvs. «jödene» – og Tyskland – dvs. «jödene» – hadde i over ti år støttet den gale diktatoren Sadam Hussein (som led av stormannsgalskap) med våpen og annen hjelp. Først fikk de ham til å angripe Iran. De nevnte ZOG-regimene utstyrte Sadam bl.a. med giftgass som han brukte mot både kurdere og iranere. (Den som først brukte giftgass (og terrorbombing) mot kurderne var for øvrig den jödiske krigsforbryteren og massemorderen Churchill på 1920-tallet.) (Enda en relevant sidebemerkning: Oluf Palme ble oppnevnt av FN til å mekle fred mellom Irak og Iran.… Les mer »

Arni
Arni

«Den 13. februar begikk FN-koalisjonen en stor feil da to fly skjøt mot en bunker med såkalte «Bunker buster»-bomber.» – Slik lyder i alle fall (((deres))) løgnpropaganda. Man burde ikke gjengi den kritikkløst. Det var neppe en «feil». Og å snakke om en «FN-koalisjon» grenser til det latterlige. Det var US-AirForce som bombet og hadde ansvar for «feilen» som nok heller var det at de som bestemte US-AF’s bombemål, visste, eller antok, at tilfluktsrommet ble benyttet av familiene til offiserer i det irakiske forsvaret. Da var det en klar krigsforbrytelse. Beretninger om Gulf-krigen bør også nevne USA’s ‘evigvarende’ forurensning av… Les mer »