Hjem Historie Europeisk historie Heinrich Brüning – rikskansler og landsforræder

Heinrich Brüning – rikskansler og landsforræder

0

HISTORIE Den 26. november 1885 ble Heinrich Brüning født. Han var en tysk katolsk politiker som i sin politiske karrière først og fremst er kjent for å ha forsøkt å bekjempe nasjonalsosialismen.

Heinrich Brüning i midten.
Heinrich Brüning i midten.

Heinrich Brüning ble født den 26. november 1885 i Münster. Familien var dypt religiøse katolikker. Han studerte ved universitetene i Strasbourg og Bonn, og også ved London School of Economics hvor mange andre ledende politikere har studert og blitt formet både før og etter ham.

Heinrich Brüning.
Heinrich Brüning.

Etter første verdenskrig startet Brüning sin politiske karrière i kristne fagforeninger og publiserte en katolsk kristen-demokratisk avis: Der Deutsche. I 1924 ble han valgt inn i riksdagen for Det katolske sentrumspartiet.

Det katolske sentrumspartiet

Det katolske sentrumspartiet hadde blitt etablert i 1869 og representerte den politiske katolisismen i Tyskland. Da Tyskland ble samlet under Otto von Bismarck i 1871 oppsto en strid mellom tyske nasjonalister som ville styrke den tyske nasjonen og den politiske katolisismen som ble sett som en kraft som virket splittende på nasjonen og hvis fremste lojalitet lå hos paven snarere enn den tyske nasjonen.

Denne politiske striden mellom den tyske staten og katolisismen ble kalt for «kulturkampf» og dens mål var å presse tilbake katolisismens innflytelse ved å begrense dens mulighet til å virke politisk. Blant annet fikk jesuittene forbud mot å virke i Tyskland og prester ble truet med fengsel om de preket politiske budskap i kirkene.

Men angrepene mot den politiske katolisismen førte også til en motreaksjon der katolikkene sluttet seg sammen og gav Det katolske sentrumspartiet mer støtte. Da trusselen fra kommunister og sosialdemokrater vokste minsket den tyske statens angrep på den katolske kirken ettersom de konservative og borgerlige kretsene anså at den politiske katolisismen var en nødvendig alliert.

Brüning utnevnes til Rikskansler

I 1929 ble Heinrich Brüning valgt til leder for Sentrumspartiets gruppe i den tyske riksdagen. I 1930 falt den sosialdemokratiske koalisjonsregjeringen og Brüning ble utnevnt til rikskansler av rikspresident Paul von Hindenburg. På grunn av kommunistenes og nasjonalsosialistenes voksende popularitet og representasjon i riksdagen ble Brüning tvunget til å styre i minoritet gjennom diktatoriske dekret som omgikk parlamentet. Dette var noe som Brüning selv kalte for «autoritært demokrati».

Brünings regime overlevde kun gjennom rikspresident von Hindenburgs støtte og Brüning var en svoren fiende til Adolf Hitler og nasjonalsosialistene. Da parlamentet forsøkte å oppheve noen av Brünings diktatoriske dekret fikk han rikspresident von Hindenburg til å oppløse parlamentet og utlyse nyvalg. Nasjonalsosialistene gikk under valgkampen hardt til angrep på Brüning som svarte med å bruke loven for å forsøke å bekjempe dem, blant annet gjennom et forbud mot politiske uniformer og partisymboler. Men til Brünings store forferdelse vant nasjonalsosialistene en jordskredseier og gikk fra 12 mandat til 107 og ble riksdagens nest største parti.

Brüning kunne dog til tross for dette fortsette å regjere ettersom han nå fikk støtte fra sosialdemokratene da disse hadde blitt redde for nasjonalsosialistenes fremmars. Tross utallige politiske intriger og maktkamper beholdt Hitler og nasjonalsosialistene målet om å ta den fullstendige makten. I 1932 var Brünings tid som rikskansler over; da han forsøkte å få von Hindenburg til å skrive under på enda et dekret, hvilket han nektet, måtte Brüning gå av.

Brüning fryktet med all rett at Hitler skulle velges til rikspresident hvis von Hindenburg ikke stilte opp i presidentvalget i 1932 eller rett og slett døde. Han overtalte derfor en motvillig von Hindenburg til å stille opp. Hitler kom på andreplass med over 11 millioner stemmer.
Brüning fryktet med all rett at Hitler skulle velges til rikspresident hvis von Hindenburg ikke stilte opp i presidentvalget i 1932 eller rett og slett døde. Han overtalte derfor en motvillig von Hindenburg til å stille opp. Hitler kom på andreplass med over 11 millioner stemmer.

von Hindenburg utnevnte nå istedet Franz von Papen til rikskansler. von Papen hadde en fortid i Sentrumspartiets høyrenasjonale fløy. Som rikskansler oppløste von Papen riksdagen og nyvalg fulgte. I valget vant NSDAP enda en jordskredseier og ble nå det største partiet med 230 mandat. De politiske intrigene fortsatte dog og istedet for å bli tilbudt posten som rikskansler ble Hitler invitert til å bli viserikskansler under von Papens ledelse, hvilket han nektet.

Riksdagen erklærte med majoritet misstillit mot von Papen, men von Hindenburg svarte da med å oppløse riksdagen hvorpå nyvalg fulgte. I valget i november 1932 gikk nasjonalsosialistene tilbake fra 230 mandat til 196, men de var fortsatt det største partiet. von Papen måtte imidlertid avgå, men von Hindenburg ville fortsatt ikke utnevne Hitler til rikskansler; han utnevnte istedet generalen Kurt von Schleicher som hadde vært forsvarsminister under von Papen.

Som siste utvei forsøkte nå kreftene rundt von Schleicher, deriblant Sentrumspartiet og Brüning, å splitte NSDAP ved å forhandle direkte med Gregor Strasser og tilbød ham en post i regjeringen. Hitler klarte imidlertid å hindre partisplittingen og fratok Strasser all innflytelse. Da Schleicher til slutt viste seg ute av stand til å styre Tyskland og løse dets enorme problemer lå veien åpen for Hitler. Den 30. januar utnevnte rikspresident von Hindenburg Hitler til rikskansler og von Papen ble viserikskansler.

Hitler og von Papen ved maktovertakelsen.
Hitler og von Papen ved maktovertakelsen.

Hitler inngår en avtale med paven

Nasjonalsosialistene ville knuse den politiske katolisismen, som hovedsakelig hadde vært representert av Sentrumspartiet, én gang for alle. Den 8. april 1933 sendte Hitler derfor Franz von Papen, med sin katolske bakgrunn, til Roma for å forhandle direkte med Vatikanet.

Resultatet ble et konkordat der den katolske kirken gikk med på å oppløse Sentrumspartiet og heretter vie seg til religion og veldedighet innenfor Tysklands grenser. Men oppløsningsprosessen av partiet var allerede i gang; mange katolikker forlot Sentrumspartiet og gikk istedet med i NSDAP. Før konkordatet hadde blitt godkjent oppløste derfor Brüning partiet den 6. juli 1933.

I 1934 dro Brüning til Storbritannia for å neste år flytte videre til USA. I 1939 ble han belønnet av Tysklands fiender med å bli tildelt en posisjon som professor i politisk vitenskap ved Harvard. Han forsøkte også å påvirke USA og Storbritannia til å gå til krig mot Tyskland og støttet under krigen sitt eget folks fiender.

Heinrich Brüning døde den 30. mars 1970 i Vermont.

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om