Hjem Historie Europeisk historie Heinrich Harrer og hans syv år i Tibet

Heinrich Harrer og hans syv år i Tibet

0

HISTORIE Den 6. juli i 1912 ble den østerrikske fjellklatreren og SS-mannen Heinrich Harrer født. Harrer er mest kjent for å ha vært Dalai Lamas lærer i «den forbudte by» i Tibet.

harrer-löp2_ny

Heinrich Harrer ble født i den lille byen Hüttenburg i Østerrike. Mellom 1933 og 1938 var Harrer en fattig student i Graz og studerte geografi og idrett. Harrer var på 1930-tallet med på Tysklands lag under vinter-OL og var en av verdens beste utforkjørere. Han tilbragte store deler av sin barndom i Alpene, og i løpet av studietiden benyttet han all sin fritid på to lidenskaper: Om somrene klatret han i fjellene, og om vintrene stod han på ski. Til tross for at Harrer var en fremstående skiløper som elsket sportens spenning og fart, var hans søken etter nye utfordringer innen fjellklatring større. I sin bok Syv år i Tibet skrev han:

Det eneste som virkelig betydde noe for meg, var å få måle mine krefter med fjellets. Slik kom det til at jeg tilbragte måneder blant fjell og is og til slutt var så dyktig at jeg ikke anså en eneste fjellvegg for å være ubestigelig.

Eigers nordvegg.
Eigers nordvegg.

Harrer var en av de beste fjellklatrerne i verden på denne tiden. Hans drøm var å få lede en ekspedisjon til Himalaya. Ettersom han var fattig, kom han frem til at han var nødt til å gjøre noe ekstraordinært for å få staten til å støtte en slik reise. På dette tidspunktet fantes det fortsatt en fjelltopp i Alpene som ble ansett som «den høyeste og vanskeligste av alle», og som var ubeseiret: Eigers nordvegg i Sveits. Flere hadde omkommet i forsøk på å bestige denne 2000 meter høye fjelltoppen. Den sveitsiske regjeringen bestemte seg til slutt for å forby alle forsøk på å bestige hva som nå ble kalt «dødsveggen». I 1938 lyktes til slutt Heinrich Harrer og tre kamerater, som de første i verden, å nå toppen av den fryktede og legendariske Eigers nordvegg. Vel tilbake ble de hyllet som helter.

Året etterpå kom tilbudet om å følge med på en Himalaya-ekspedisjon. Harrer skulle under ledelse av Peter Aufschnaiter og to andre ekspedisjonsmedlemmer undersøke en ny vei for å nå Nanga Parbats 8114 meter høye topp.

De fire fjellklatrerne som besteg Eigers nordvegg, ble mottatt av Adolf Hitler. Harrer står til venstre for Hitler.
De fire fjellklatrerne som besteg Eigers nordvegg, ble mottatt av Adolf Hitler. Harrer står til venstre for Hitler.

På vei hjem etter en avsluttet rekognoseringsferd i august 1939 ble de satt under «beskyttelse» av britiske soldater og eskortert til Karachi i India. To dager senere var krigen et faktum, og den 3. september ble alle fjellklatrerne fengslet og satt i interneringsleir. Harrer planla å rømme og dra til nærmeste nøytrale stat, som var Tibet. Under sitt fangenskap hadde han lært seg tibetansk språk og studert tibetansk kultur. Etter fire mislykkede forsøk på å rømme lyktes han endelig den 29. april i 1944, sammen med seks andre medfanger. Sammen med én av dem, Peter Aufschnaiter, klarte Harrer å ta seg helt til «den forbudte by» Lhasa i Tibet. Andre tok seg til den japanske arméen i Burma, til Nepal eller gav opp.

Det skulle drøye nesten to år innen de nådde den tibetanske hovedstaden. De passerte Mount Everest og gikk i Sven Hedins fotspor innen de tok seg igjennom farlige røvertrakter og ubebodde plasser der få européere noensinne hadde vært. Den 15. januar 1946 nådde de endelig frem til Lhasa og ble forbauset over at de kunne spasere rett inn i «den forbudte by» der utlendinger ikke hadde adgang. De ble avhørt, men fikk på mirakuløst vis lov til å bli værende i byen. Harrer konstaterte i sin bok at i løpet av de fem årene han bodde i Lhasa, kunne han telle på én hånd hvor mange som fikk tillatelse til å besøke byen. En italiensk tibetolog, professor Tucci fra Roma, som var verdens fremste ekspert på Tibets historie og kultur, fikk bli værende i åtte dager. Andre som fikk oppholde seg i byen i kortere perioder, var noen journalister, to amerikanere, en franskmann, en britisk ingeniør og en hviterussisk mekaniker.

Potala-palasset i Lhasa.
Potala-palasset i Lhasa.

Harrer og Aufschnaiter gjengjeldte tibetanernes gjestfrihet gjennom å stille sine kunnskaper til disposisjon. Aufschnaiter ledet blant annet arbeidet med å bygge Lhasas første vannkanal og å restaurere det nedslitte elverket som hadde blitt bygget 20 år tidligere. Harrer brukte mye tid på å oversette brev som utlendinger sendte til Tibets regjering. Etter en stund fikk Harrer audiens hos Dalai Lama der han ble utspurt om sine kunnskaper innen ulike områder – blant annet film. Harrer bygde en kino til Dalai Lama med en projektor som ble drevet av en bilmotor. Vennskap oppstod, og Harrer ble senere Dalai Lamas lærer i engelsk, geografi og ulike vitenskapelige områder. De diskuterte buddhisme og vestlig vitenskap intensivt med hverandre, og Harrer, akkurat som Aufschnaiter, tok stor del i det tibetanske samfunnet.

Etter at Kina invaderte Tibet og tvang Dalai Lama til å flykte, dro Heinrich Harrer hjem til Østerrike (han ville senere atter igjen reise til Tibet). Tynget av sorg vandret han bort fra Tibet og havnet omsider i Kalimpong der han for første gang på mange år fikk se en européer: «Journalister kastet seg over meg for å få de siste nyhetene fra ‘verdens tak’».

Heinrich Harrer under en boksignering.
Heinrich Harrer under en boksignering.

Heinrich Harrer skrev i boken Syv år i Tibet, som ble utgitt i 1953, om sine opplevelser. Boken ble en bestselger. Takket være sine eskapader og unike kunnskaper om tibetansk kultur ble Harrer hyllet som en helt. I 1997 kom filmen med samme navn, med Brad Pitt i hovedrollen. I filmen hylles Harrer som en helt som slåss mot det røde Kinas utnytting av Tibet. Hollywood passet også på å portrettere Harrer som en antinazist.

Tre måneder før filmen hadde premiere slapp avisen Stern opplysninger om Harrers fortid. Avisen skrev at Harrer hadde gått med i SA i 1933, mens det var ulovlig i Østerrike. Fem år senere gikk han med i SS. I løpet av sin tid i Tibet var Heinrich Harrer SS-Oberschauführer. I boken valgte Harrer å utelate disse opplysningene og forteller kun at han ble tatt til fange av britene. Ifølge Harrer fantes det ingen anledning til å propagandere for nasjonalsosialismen i en bok som handlet om Tibet.

Brad Pitt, en av de mindre egnede til å spille n, spelade Harrer i filmen Sju år i Tibet.
Brad Pitt, en av de mindre egnede til å spille n, spelade Harrer i filmen Sju år i Tibet.

Andre så det anderledes, og det hele ble et stort ramaskrik. «Nazistjegerne» på Simon Wiesenthal-senteret raste over at Harrer ikke hadde beskrevet seg selv som en ond nazist før Hollywood hadde gjort ham til en av de gode. Massemedia, som tidligere hyllet Harrer som «menneskerettighetenes beskytter», skiftet syn over natten. Brad Pitt syntes det hele var ubehagelig og forklarte at han hadde vegret seg for å spille Harrer om han hadde kjent til hans bakgrunn. Det fantes dog tid til å redigere historien i filmen. Regissøren Jean-Jeaques Annaud la inn en stemme (Brad Pitt som Harrer), som sa at Kinas invasjon av Tibet «gjentar volden i Europa», og «jeg grøsser når jeg tenker på at jeg en gang omfavnet samme overbevisninger, hvordan jeg engang var like intolerant som disse kineserne». Heinrich Harrer, som måneder før var erklært en helt av Hollywood, ble nå ikke engang bedt til filmpremieren.

Denne brå vendingen i Harrers liv gikk hardt inn på ham, og han diskuterte saken med Dalai Lama. Dalai Lama sa til ham at om hans samvittighet var ren, så hadde han ingenting å frykte – hvorpå Harrer svarte at ren var den.

Heinrich Harrer og Dalai Lama under et møte i 1992.
Heinrich Harrer og Dalai Lama under et møte i 1992.

Heinrich Harrer døde den 7. januar i 2006, 96 år gammel. Dalai Lama sendte sine kondolanser til Harrers kone, hvor han forklarte betydningen Heinrich Harrer hadde hatt for Tibet, og at de kom til å savne ham mye.

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om