Hitler taler om «Operasjon Barbarossa»

HISTORIE Den 3. oktober 1941 holder Adolf Hitler sin første tale til nasjonen etter innledningen av «Operasjon Tyfon».

Ved vinterhjelpens årlige innsamlingsgala i Berliner Sportpalast holdt Adolf Hitler en tale til nasjonen som var tenkt å være en utredning av «Operasjon Barbarossa». Tidspunktet for Hitlers tale var 48 timer etter at «Operasjon Tyfon» hadde startet – den tyske offensiven mot Sovjetunionens hovedstad Moskva. I talen tar Hitler opp den monumentale betydningen for verden som felttoget mot den kommunistiske erkefienden har:

Siden den 22. juni har en kamp av avgjørende betydning for verden blitt utkjempet. Dens dimensjoner vil kun kunne ses av etterverden og bare de vil innse at dette markerte innledningen på en ny æra. Jeg vil ikke ha denne kampen. Siden januar 1933, da skjebnen betrodde meg ledelsen av det tyske riket, har jeg hatt ett mål i sikte, som hovedsakelig var en del av vårt partiprogram. Jeg har aldri vært illojal mot dette mål og har aldri forlatt mitt program.

Videre taler han om det store arbeidet som har blitt lagt ned på å bygge opp Tyskland og dets folk etter de katastrofale etterkrigsårene:

Vi arbeidet etter følgende prinsipper: For det første: indre konsolidering av den tyske nasjonen; for det andre: å igjen få like rettigheter i verden; for det tredje: det tyske folkets forening og dermed gjenopprettelsen av den naturlige orden som hadde blitt ødelagt av eksterne krefter. Vårt utenriksprogram hadde derfor blitt forberedt på forhånd. Dette betyr dog ikke at vi aldri skulle kunne gå til krig. Én sak var klar: verden skulle under ingen omstendigheter stå i veien for gjenskapelsen av den tyske friheten og med den vilkårene for den tyske nasjonens gjenoppvåkning.

Deretter taler Hitler om de alliere som har stilt opp for det tyske folket. Han nevner Italia, Japan, Ungarn og visse «nordiske land». Videre sier han:

Uheldigvis finnes ikke nasjonen jeg ønsket mest blant våre allierte: Storbritannia. Det britiske folket bærer ikke hele skylden, tvert imot, det finnes et fåtall personer som i deres dype hat, deres meningsløse sabotasje av hvert eneste forsøk på samarbeid, alt sammen understøttet av den fienden som dere alle kjenner til, den internasjonale jødedommen […] Jeg er takknemlig for skjebnen at jeg får lede denne kampen. Jeg er overbevist om at ingen overensstemmelse kan bli inngått med disse menn – de er gale dårer, menn som i ti år bare har ytret ordene «Vi krever enda en krig med Tyskland». Da jeg forsøkte å få til en overensstemmelse vrælte Churchill «Jeg vil ha KRIG!»

Han fortsetter:

Dette var tidspunktet da England ikke sprang rundt og tigget hos andre, men storstilt lovet hjelp til alle. Dette har senere forandret seg. På den tiden forsøkte jeg å forhandle med Polen. Nå har hendelsene tatt en annen retning enn det jeg ønsket. Det var virkelig forsynet som hindret en overensstemmelse da. Denne konspirasjon av demokratiske jøder og frimurere tvang Europa i krig for to år siden. Nå bestemmer våpnene.