HISTORIE Dramaserien Holocaust møtte sterk kritikk over hele Europa da den ble lansert på slutten av 70-tallet.
I 1978 tok Rigmor Hansson Rodin, programsjef for dokumentarfilm i NRK en klar begrunnet beslutning: Hun anbefalte at serien Holocaust ikke skulle sendes. Kringkastingsrådet sa seg enig. Denne beslutningen konkluderte også andre dokumentar-programsjefer i Danmark og Sverige med. De erklærte alle at serien var «verdiløs, spekulativ, sentimentaliserende og hadde lav kunstnerisk verdi». Rodin mente dessuten at serien hadde «vesentlige svakheter og manglet dimensjon». Selv den påståtte holocaust-overleveren Elie Wiesel karakteriserte serien som «usann, støtende og billig». Beslutningene til programsjefene i Norden gikk ikke upåaktet hen.
Kringkastingens øverste ledelse i alle tre land lot seg påvirke av internasjonalt press og krav og følgelig presset frem en omgjøring av beslutningene i underorganene. Kringkastingsrådet i NRK gjorde om beslutningen den 20. februar 1979. Serien Holocaust skulle likevel sendes ut til det norske folk. Hvorfor?
Firmaet Worldvision Enterprises, distributør for NBCs filmer i Europa, førte en internasjonal kampanje for å selge serien til så mange land som mulig. Det ble dannet allianser med mosaiske trossamfunn i ulike land. Jødiske opinionsledere startet å kreve at serien og «mediafenomenet» måtte vises, for «ungdommens skyld».
En av representantene for den jødiske opinionen, Robert Levin, uttalte i denne sammenheng:
Det er rent ut sagt billig at noen kan trekke inn kunstneriske etiske betenkeligheter når det gjelder denne serien, som får unge i Tyskland til å spørre besteforeldre: Hva gjorde dere?
Worldvision Enterprises bearbeidet også systematisk alle de grupper som støttet den jødiske opinionen i Norden og Europa. I Norge gjaldt dette blant andre gruppen Israels venner. Distributøren lot også disse spille ut kravet om at serien skulle vises. Pressgruppene brukte ulike virkemidler for å nå frem i media, slik som deltakelse i debattfora, aksjoner og informasjonskampanjer, og de spilte ofte på følelsesmanipulasjon, i tråd med seriens sentimentaliserende budskap.
Det er ingen hemmelighet at media i til dels stor del eies av jøder, med alt hva det innebærer i form av motstand mot hvite interesser og favorisering av jødiske interesser […]
– Kevin McDonald
Serien ble satt på sendeskjemaet i Norden og Europa i 1978–79, og skapte ikke uventet meget sterke reaksjoner hos seerne. Høyst sannsynlig medvirket den også til politiske og juridiske endringer.
Det var debatt før og etter sending både i Dagbladet, VG og andre store medier i Norden og Europa. I Norge ble den debattert i NRKs debattprogram «På sparket». I Sverige fikk serien en enorm forhåndsomtale av blant annet SVTs ungdomsavdeling og nyhetsavdeling. Psykologer mente at de yngste barna kunne få alvorlige følelsesmessige skader av å se serien. Avisredaksjoner ble nedringt av rystende TV-seere etter første episode, da flere fryktet at serien kunne skape tyskerhat.
Alle universiteter og gymnas mottok etter seriens siste episode særskilt studiemateriell utarbeidet av Elevforbundet og Skandinaviska Institutet for Judisk Utbildning og Kultur, i samarbeid med skolemyndighetene. Halvparten av Sveriges befolkning så serien. Høyest seeroppslutning var fra gruppen mellom 15 og 25 år (67%).
I Danmark ble serien først avvist av DRs teateravdeling, men etter voldsom kritikk i pressen ble den innkjøpt av sjefen for kulturavdelingen. Den ble sendt etterfulgt av et debattprogram hvor hvert avsnitt ble diskutert.
I Vest-Tyskland vakte serien også enorm oppsikt og debatt. 60 000 tyskere ringte til tysk fjernsyn – de fleste var rasende – og en mengde diskusjonsprogrammer fulgte i kjølvannet av serien. Diskusjonen gikk hardt for seg i tyske familier. I Koblenz nær Munster var reaksjonene så sterke mot sending at TV-overføringen ble satt ut av funksjon med sprengstoff. Seertallet lå på mellom 30 til 40%, og særlig de yngre viste stor interesse.
Det er antatt at serien var en medvirkende årsak til at loven om foreldelsesfrist for mord og folkemord ble opphevet i det vesttyske parlamentet i 1979. Virkningen av serien var trolig større enn alle dokumentarfilmer om det nasjonalsosialistiske Tyskland de siste 20 årene.
Serien fikk hard medfart av britiske TV-anmeldere. The Daily Telegraph sin anmelder kalte like godt serien for en «såpeopera». Etter første episode brøt BBCs sentralbord sammen. De fleste innringerne uttrykte sterk misnøye med serien.
Opprinnelig ble serien også i Frankrike avvist av alle de tre statskanalene. Serien holdt ikke mål, men presset og kravet om visning ble derimot for stort.
Den jødiske lobbyen tolket både avvisningen med faglige begrunnelser fra flere land og motstanden mot serien etter at den ble vist, som antisemittisme. Det ble blant annet argumentert med at «motstand mot serien Holocaust kan føre til et nytt virkelig holocaust». Argumentet fungerte like godt i 1979 som det gjør i dag – det setter munnkurv på all opposisjon hos de politisk korrekte.
Den jødiske aktivismen er en intensiv reaksjon, fordi at også den mest ubetydelige ytring av jødefiendtlige meninger og oppførsel sees som en ufrakommelig vei til massemord på jøder, om de får lov til fortsette.
– Kevin McDonald
Serien ble en av de mest diskuterte og omtalte begivenheter som til da har forekommet i TV-historien. Jødene vant på denne måten frem i vestlig opinion, og de satte og kontrollerte dagsordenen. Videre, gjennom en kontrollert etterdebatt av serien, bidro visningen således også til etableringen av begrepet «holocaust» som benevnelsen på det angivelige folkemordet på jødene under andre verdenskrig.
Med det jødiske maktapparatet ble det laget ulike internasjonale strategier, det ble fremsatt krav, og sympatiserende pressgrupper jobbet for å få vist TV-serien. Offerrollen ble selvsagt brukt for alt den var verdt. Europas kringkastingssjefer la seg flate, og en serie med et spekulativt budskap rettet mot ungdom ble sendt. Ettervirkningen av serien var sosialt endrende og sjelsettende, hvilket var helt i tråd med den jødiske intensjonen.
Rigmor Hansson Rodin gjorde et faglig begrunnet og rakrygget forsøk på å stoppe serien. Selv etter visning og i etterdebatten stod hun på sin begrunnede avgjørelse.
