HISTORIE Den 15. mai 1924 ble Rudolf Höss dømt til ti års fengsel for drapet på en tyskfiendtlig forræder. Martin Bormann ble også samme dag dømt til ett års fengsel.
En stor medvirkende årsak til at Tyskland tapte første verdenskrig var at mens de tyske soldatene falt ved fronten organiserte sosialdemokrater og kommunister en antikrigsfront på hjemmebane. Marxistenes mål var å komme til makten, styrte monarkiet og innføre en republikk. Et seirende Tyskland stod i veien for deres planer.
Da de tyske soldatene returnerte til Tyskland hadde situasjonen i deres hjemland utartet seg fullstendig. Bare noen dager før Tyskland kapitulerte hadde den tyske novemberrevolusjonen, som begynte som et mytteri i den tyske marinen, brutt ut. På gatene i Berlin marsjerte spartakistene – de tyske bolsjevikene – under ledelse av Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, og i München hadde Kurt Eisner opprettet et kommunistisk rådsdiktatur.
Fra 1918 og noen år fremover, før NSDAP hadde blitt grunnlagt og gitt kampen en politisk arena, organiserte frikorps (frivillige militære forband) seg for å bekjempe de kommunistiske rådsrepublikkene. Tilstanden i Tyskland var kaotisk, og i stor grad lovløs. En del av disse frikorpsenhetene utførte politisk motiverte drap på forrædere av Tyskland. Mest kjent av disse «fememord» var drapene på de jødiske kommunistlederne Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg og Kurt Eisner, samt Weimarrepublikkens finansminister Matthias Erzberger, som hadde arbeidet til støtte for signeringen av Versaillestraktaten.
Det siste av disse fememord (som dog ble dømt som drap) skjedde mot kommunisten og infiltratøren Walther Kadow i 1924. De to frikorpsmedlemmene Rudolf Höss og Martin Bormann, som senere skulle få høye posisjoner i NSDAP, ble dømt for drapet.
Rudolf Höss hadde etter første verdenskrig, hvor han blant annet ble dekorert med jernkorset, engasjert seg i frikorpsene som blant annet bekjempet den franske okkupasjonsmakten i Ruhr-området. Også Martin Bormann, artillerist fra første verdenskrig og senere en av Det tredje rikets mektigste menn, var frikorpsmedlem. Rudolf Höss, og etter mye å dømme også Martin Bormann, tilhørte den kompromissløse frikorpsenheten Rossbach, ledet av Gerhard Rossbach som senere deltok i såvel Kappkuppet som Hitlerkuppet.
Kadows død var hevn for henrettelsen av krigshelten fra første verdenskrig Albert Leo Schlageter. Frikorpsmedlemmet og NSDAP-medlemmet Schlageter hadde utført sabotasjevirksomhet mot de franske okkupasjonstroppene gjennom å ødelegge jernbanespor i Ruhr-området. Han ble forrådt og angitt av Walther Kadow og ble henrettet den 26. mai 1923.
Kadow, som tilhørte frikorpsenheten, men i virkeligheten var en kommunistisk infiltratør, hadde rapportert om gruppens virksomhet til den franske okkupasjonsmakten og var fra før av kraftig kritisert innad i gruppen for å underminerte betydningen av nasjonalisme og jødespørsmålet. Han hadde også stjålet fra gruppens kasse.
Bare fem dager etter Schlageters henrettelse ble Kadow mishandlet til døde i et skogområde av flere av medlemmene til frikorpsenheten. Höss ble antatt å være gruppens leder, men selv om han ikke var det påtok han seg ansvaret. Höss fikk ti års fengsel, mens Bormann, som ble antatt å ha en mindre rolle i handlingen, ble dømt til ett års fengsel. De ble dømt for drap da handlingen ikke var forsettelig. Hadde de blitt dømt for mord hadde de sannsynligvis fått dødsstraff.
Höss ble som følge av en generell amnesti løslatt etter seks år og returnerte til partiet kort tid etter. Både Höss og Bormann avanserte senere i partiet. Höss ble SS-offiser og Bormann ble sjef for NSDAPs partikanselli og Hitlers privatsekretær. Albert Leo Schlageter ble en av de første nasjonalsosialistiske martyrene og ble hyllet som «Det tredje rikets første soldat».
