Hjem Historie Dagens historiske Hossbach-protokollen

Hossbach-protokollen

HISTORIE Den såkalte Hossbach-protokollen ble brukt av seiersmaktene som bevis for at Tyskland hadde forårsaket andre verdenskrig.

hossbach_fram-640x346

Etter andre verdenskrig, da tyskerne var beseiret og seiersmaktene skulle presentere bevis for at den tyske regjeringen hadde planlagt en angrepskrig, dukket den såkalte Hossbach-protokollen opp. Dette dokumentet ble under Nürnbergprosessen en av påtalemaktens viktigste bevis for Tysklands planer om angrepskrig og skyld for andre verdenskrig. Som dokument var dog Hossbach-protokollen verdiløs og innholdet ble gjenstand for feiltolkninger og forvrengninger.

Bakgrunnen var som følger: Den 5. november 1937 samlet Adolf Hitler deler av Tysklands militære ledelse til et møte i Rikskanselliet i Berlin for å diskutere Tysklands utenrikspolitikk. De som deltok på møtet var krigsminister Werner von Blomberg, øverstkommanderende for hæren Werner von Fritsch, marinesjef Erich Raeder, Luftwaffe-sjef Hermann Göring og utenriksminister Konstantin von Neurath. Tilstede var også Hitlers hæradjutant, obersten og greven Friedrich Hossbach.

Hitler hadde innkalt til konferansen for å få de forskjellige forsvarsgrenene til å samarbeide bedre, samt gjenopplive det tyske opprustningsprogrammet. Han ville også sette press på hærens øverstkommanderende von Fritsch, ettersom han anså at von Fritsch ikke gjorde tilstrekkelig for å ruste opp og modernisere den tyske hæren.

I dokumentet diskuterer Hitler Tysklands forsyningsspørsmål og fastslo at landet, med sin høye befolkningstetthet, ikke kunne bli fullstendig selvforsynt ved å innføre et lukket økonomisk system (nasjonalsosialismen streber etter autarki). Han ville ikke åpne opp for kapitalistisk frihandel, men alternativet var å ta kontroll over livsviktige ressurser og at dette måtte skje i løpet av én til tre generasjoner.

Friedrich Hossbach.
Friedrich Hossbach.

Hitler slo også fast at den tyske hæren, i forhold til de imaginære motstanderne, ville være sterkest og mest moderne i 1943-45, og så skulle motstanderne gjennom opprustning jevne ut oddsen og bli mindre tilbøyelige for konsesjoner mot Tysklands politikk. Videre diskuterte han Tysklands voksende dominans i Europa, noe som spesielt Storbritannia og Frankrike ikke kunne akseptere og derfor ville forsøke å motvirke, til og med med krig.

Under møtet ble det også diskutert forskjellige scenarioer som skulle kunne føre til militære reaksjoner fra andre nasjoner. Blant annet hvordan Frankrike og England skulle reagere hvis Tyskland tok tilbake de tyske områdene i Tsjekkoslovakia eller hvis de lyktes med å innlemme Østerrike i Tyskland.

Fem dager senere skrev Hossbach en protokoll utfra konferansens innhold. Dette skjedde etter hukommelsen og ble aldri godkjent. Det påstås også at Hossbach forsøkte å få Hitler til å se på protokollen ved to tilfeller, men at dette ikke skjedde grunnet mangel på tid.

Hossbach ville senere formidle denne protokollen til sin nære venn, generalobersten Ludwig Beck. Beck, som var en bitter fiende av både Hitler og Anschluss-politikken, brukte i sin tur denne protokollen for å sverte Hitler hos andre militære. Ludwig Beck ble en sentral figur i den tyske motstanden mot den nasjonalsosialistiske regjeringen og ble henrettet i 1944 for delaktighet i 20. juli-attentatet mot Hitler.

Til tross for at Hossbach selv var i kretsen av Hitlerfiendtlige offiserer oppgav han etter krigen at den påståtte Hossbach-protokollen som ble brukt av påtalemakten i Nürnberg, ikke stemte overens med det han husket å ha skrevet.

Den britiske historikeren A.J.P. Taylor observerte i sin bok «Origins of the Second World War» (1961) at protokollen var verdiløs som dokument ettersom det var et utkast som hverken var autorisert eller godkjent, samt skrevet utfra hukommelsen uten notater.

Taylor observerte også at dokumentet var redigert og forkortet av amerikanerne og at innholdet uansett ikke beskrev en planlagt fremtidig angrepskrig, men derimot en militær opprustning og ulike tenkbare scenarioer, som åpenbart ikke er det samme.

A.J.P. Taylor.
A.J.P. Taylor.

Selv Ian Kershaw, en annen britisk historiker, var av den oppfatningen at ikke noe i dokumentet viste til planer om en angrepskrig, men derimot var den tydelige antinazisten William Shirer overbevist om at den viste hvordan «terningen var kastet» og at «Hitler kunngjorde sin ugjenkallelige avgjørelse om å gå til krig».

Under Nürnbergprosessen nektet de anklagede som var med på møtet, blant annet Göring og Raeder, at teksten i den nevnte protokollen som ble presentert av anklagerne representerte hva som ble behandlet på møtet.

Hossbach selv uttalte at protokollen som ble vist frem under Nürnbergprosessen ikke stemte overens med originalen og at de ikke planla angrepskrig.

Til tross for det som er kjent om protokollen og at en forfalsket versjon av den ble brukt under Nürnbergprosessen fortsetter man enda i dag å henvise til den som et «bevis» for at Tyskland har skylden for andre verdenskrig.