Hjem Artikler Kommentar Hvor er den jødiske moralske majoriteten?

Hvor er den jødiske moralske majoriteten?

KOMMENTAR Russleman spør det ukomfortable spørsmålet om hvordan det jødiske verdenssamfunnet kan rettferdiggjøre sin mangel på handling i møte med den jødiske statens hensynsløse overgrep i Gazastripen.

Drepte barn i Gazastripen, 2014. Foto: Ammflazen via flickr.com, (CC BY-NC-SA 2.0 DEED).

I nesten en måned nå har verden vært vitne til den største voldsorgien observert på det internasjonale plan på flere tiår. I etterkant av Hamas sitt overraskelsesangrep på den sionistiske okkupasjonsmakten den 7. oktober kastet det vestlige mega-media komplekset seg rundt i desperasjon for å vri sin dekning av hendelsene som har utfoldet seg i Gazastripen på et vis som er så fordelaktig for Israel som mulig, mens de forsøkte å opprettholde et illusorisk slør av objektivitet og nøytralitet. Langt på vei de fleste av Palestinas liberale og venstrevendte sympatisører har med omhu innledet enhver diskusjon rundt hendelse den 7. oktober med «Hamas sitt terrorangrep», og dermed implisitt akseptert den sionistiske innrammingen av diskusjonen. Snakk om materielle grep mot Israel i form av sanksjoner og press på USA til å nekte å etterfylle israelske ammunisjonslagre inntil de går med på en våpenhvile har vært dempet, nærmest ikke-eksisterende sammenlignet med den økonomiske Blitzkriegen som Russland ble møtt med i etterkant av invasjonen i 2022, hvilket hadde som sitt eksplisitte mål å destabilisere hele landet. Sammenlignet med det moralske hysteriet som omfavnet vestlige medier i etterkant av dødsfallet til én mann, George Floyd i 2020, så fremstår mediebildet nøkternt på grensen til det parodiske i møte med video etter video av maltrakterte palestinske barn i Gazastripen, med åpne beskyldninger om krigsforbrytelser rettet mot den sionistiske okkupasjonsmakten luftet bare meget sporadisk.

Men selv alt dette blekner i møte med den øredøvende stillheten fra det jødiske verdenssamfunnet i møte med grusomhetene som begås av den jødiske staten, dog stillhet er muligens feil ord ettersom man kan velge og vrake blant entusiastiske støtteerklæringer til Israels utryddelseskrig mot palestinerne i Gazastripen fra jøder over hele den vestlige verdenen. I mediene ser jødiske stemmer ut til å være langt mer interesserte i å beklage seg over hvordan venstrevendte aktivister har sveket dem ved å ikke bryte med sine egne prinsipper om universale menneskerettigheter over Gazakonflikten og hvordan det ser ut som om nevnte aktivister faktisk har vært antisemitter hele tiden.

La oss gjøre én ting klart. Utenom det faktum at grusomhetene som begås mot sivilbefolkningen i Gazastripen først og fremst er jøders ansvar, ettersom de nevnte grusomhetene begås av en eksplisitt jødisk etnostat, så er jøder i en unik posisjon for å agere for å stanse konflikten. Jøder fyller brorparten av nøkkelposisjonene i Biden-administrasjonen, inkludert den mest relevante stillingene av alle, utenriksministerposten. Wall Streets mektigste mann, Larry Fink, er ikke bare jødisk, men velkjent for sitt engasjement for å bruke investering som et middel for politisk aktivisme. Jøder nyter enorm innflytelse innen intensjonal media. Og viktigst av alt: De kan, med bakgrunn i sin identitet, uttrykke opposisjon mot Israel uten frykten for represalier i form av beskyldninger om skjult antisemittisme som gentile kritikere ofte blir møtt med.

Men handling for å stanse bomberegnet, som for en uke siden hadde ødelagt eller skadet 45 % av boliger i Gazastripen, lar vente på seg. Antony Blinken gjorde et poeng av å uttale at han «står foran dere ikke bare som USAs utenriksminister, men også som en jøde» i løpet av sin første visitt til Israel etter starten på konflikten, og har ensidig støttet Israel siden. Larry Fink, i respons til spørsmål om pro-palestinske demonstrasjoner ved amerikanske universiteter, har understreket at Blackrock gjør et poeng av å ikke hyre unge mennesker med «hatefulle holdninger» (hvilket i dette tilfellet viser til opposisjon mot Israel). Vestlige mediers dekning av konflikten, muligens den viktigste vektoren for den jødiske moralske majoriteten til å gjøre det rette, gitt deres overrepresentasjon på feltet, forblir overveldende i sitt pro-israelske bias.

I mellomtiden peker alle tegn på at Israels regjering beveger seg i stadig mer ekstreme retninger for å løse konflikten på sine premisser. Over helgen sjokkerte den israelske ministeren Amichai Eliyahu ved å antyde at å bruke atomvåpen mot Gazastripen var en mulighet. En behøver ikke ta et spesielt kynisk synspunkt, gitt Israels hensynsløse bombing av ambulanser, at dette er et synspunkt som deles av andre i den israelske regjeringen, selv om Eliyahu var den eneste tåpelig nok til å si det offentlig. Tidsvinduet der den jødiske moralske majoriteten kan handle er i ferd med å lukke seg.

Muligens vil noen si at jeg holder jøder til en urimelig standard, men alt jeg ber om er at jøder lever opp til den samme standarden som de har holdt europeere til siden slutten på andre verdenskrig. Over hele den vestlige verden vil du finne Holocaust-museer i alle store byer, og plasseringen av skylden for de påståtte overgrepene mot verdens jøder har for lengst ekspandert fra Tyskland alene til hele den vestlige verdenen i sin helhet. Hver gang en person av europeisk opphav protesterer mot befolkningsutskiftet som er i ferd med å finne sted fra Warszawa til New York, så kan du være sikker på at Holocaust-narrativet vil påkalles hvis diskusjonen fortsetter lenge nok. Jøder forlanger et sete og en vetorett ved enhver politisk diskusjon av betydning i alle hvite land, mens det mest utvannede forsøk på å fremme selvbestemmelsesrett for europeiske folkeslag avfeies som hat og brudd på universale menneskerettigheter, samtidig som jøder forlanger ubetinget støtte fra oss til en jødisk etnostat som åpenlyst har som ambisjon å utføre folkemord. På hvilke moralsk og logisk grunnvoll hviler denne dobbelstandarden? Fra mitt ståsted virker det som den hviler på makt alene.

For ikke å nevne at det er jøder selv som har definert «Tikkun olam», som kan oversettes som «å reparere verdenen», som et sentralt aspekt ved jødedommen. Nøyaktig hvordan medvirker drapene på tusenvis av barn i Gazastripen til å «reparere verdenen»?

Verdens jøder har unngått denne ubehagelige diskusjonen i tiår etter tiår da konflikten mellom Palestina og den sionistiske okkupasjonsmakten har foregått med en lav nok intensitet til at den kunne skyves unna rampelyset, men det er ikke lenger mulig under de nåværende omstendighetene. Hvis en jødisk moralsk majoritet som fordømmer Israels overgrep virkelig eksisterer er tiden inne for handling, ikke retorikk, men HANDLING nå eller aldri. Hvis jøder ønsker å demme opp for eksplosjonen av antisemittisme som følge av Israels bestialske overgrep så trenger de bare å handle.

Og hvis slik handling ikke kommer, hva annet kan dette betraktes som enn bevis for at; for jøder så vil lojalitet til sitt eget folk alltid trumfe alle andre verdier, inkludert universale menneskerettigheter.