Hjem Artikler Kommentar Hvor mange hvite mennesker må dø for én jøde?

Hvor mange hvite mennesker må dø for én jøde?

1

UKRAINA Russleman kommentere det vestlige narrativet rundt Ukrainakonflikten. President Zelenskyj hylles som en helt på en plattform av tusener av døde europeere – en hyllest vel fortjent?

Zelenskyj på statsvisitt til Israel i 2020. Foto: Kmu.gov.ua (CC BY 4.0).

Ukrainas jødiske president Volodymyr Zelenskyj har blitt en yndling for det politiske kommentariatet fra venstre til høyre på det politiske spekteret. I klassekampen omtales han som «en heroisk mann» mens Rita Karlsen fra HRS nærmest hemningsløst hyller presidentens retoriske evner og beskriver ham som «en av oss» og «en vi kan ha tillit til». Er det noe alle kan være enige i så er det at vi alle burde falle på kne og kysse føttene til dette jødiske ikonet mens han heroisk beordrer hvite mennesker han ikke deler noe blod med til å marsjere inn i artilleriilden fra en sikker bunker.

Det vestlige mediekompleksets kampanje for å kanonisere Zelenskyj som en av vestens nye skytsengler (hvilket ville plassere ham blant eksepsjonelle moralske forbilder som George Floyd) ville muligens ha vært mer overbevisende hvis de hadde vært i stand til å gi inntrykk av at presidenten har utsatt seg selv for et minimum av personlig risiko, for eksempel ved regelmessige besøk til de som kjemper ved fronten. Det finnes imidlertid lite bevis for at dette har funnet sted. Tidligere i mars la Zelenskyj til og med ut en video på sin personlige Instagramkonto som hadde åpenbare tegn på å ha blitt filmet foran en greenscreen.

Til Zelenskyjs forsvar har han tross alt en bakgrunn som en profesjonell skuespiller, så det kan argumenteres for at han simpelthen bruker sine ervervede evner til å hjelpe krigssituasjonen på sitt vis.

Men selv om en skulle akseptere dette, burde man også akseptere det vestlige narrativet om at dette er fundamentalt en konflikt om «demokrati» og «menneskerettigheter» der Ukraina står som et fyrtårn mot de dundrende dønningene av russisk autoritarisme og undertrykkelse?

Mens dette nok utgjør et flott propagandistisk narrativ er det vanskelig å finne fakta på bakken som kan understøtte dette hvis en betrakter situasjonen med et snev av objektivitet. Ifølge Transparency International scorer Ukraina 32 poeng av 100 på deres korrupsjonspersepsjonindeks, hvilket plasserer landet side om side med nasjoner som Egypt og Zambia, for ikke å snakke om langt bak alle andre europeiske land med unntak av Russland.

Når det kommer til pressefrihet står det ikke bedre til. Bare litt over en måned før starten på krigen beklaget Igor Kossov seg over tilstanden til pressefriheten i Kyiv Independent. Dette inkluderte Zelenskyj-regjeringens straffeforfølgelse mot TV-kanaler eid av en ikke-jødisk oligark som markerte seg som en motstander av presidenten, forsøk på å stanse premieren til en dokumentarfilm kritisk til Zelenskyj, forsøk på å presse politiske talk-show til å rette seg etter Zelenskyjs ønsker, introduksjonen av lovforslag som ville forsterke regjeringens evne til å sensurere mediene, osv.

Med dette i bakhodet er det vanskelig å betrakte det vestlige narrativet om Ukraina som en bastion for demokrati og menneskerettigheter og Zelenskyj som en forkjemper for disse som noe annet enn skinnhellig propagandistisk vrøvl.

I etterkant av den tyske regjerings avslag på Russlands krav om at fremtidige betalinger for russisk gass utføres med rubler advarte Deutsche Bank, Tysklands største bank, om at Tyskland risikerte å påføre sin status som en industriell stormakt «strukturell skade» hvis regjeringen holder fast på sin plan om å rasjonere gass. Alt dette er i ferd med å skje mens Tyskland erfarer inflasjonsnivåer ikke sett siden gjenforeningen i 1990. Det sier seg selv at en implosjon av den tyske industrien, det bankende hjertet til den europeiske økonomien, ville forårsake utenkelig lidelse for flere titalls millioner europeere.

Dette ser ut til å være av liten interesse for vestens kosmopolitiske eliter, som virker langt mer besatt av muligheten for at den russiske invasjonen kan ende med en brå slutt på LHBT-bevegelsens nylige inntog i Ukraina. Hovedstaden Kiev tjente som vert for landets største pride-parade noensinne forrige sommer, voktet av en liten hær av politifolk i møte med opprørte motdemonstranter. Jeg mistenker at muligheten for at denne også kan bli Kievs siste i langt større grad holder anti-hvite vestlige eliter våkne om nettene, snarere enn lidelsene vanlige ukrainere nå blir tvunget til å gå igjennom når de nå forsvarer sitt fosterland mot Russland.

Nylig gjentok Zelenskyj, i et intervju med amerikanske Fox News, sitt ønske om at Ukraina må få bli med i NATO og uttalte at Ukraina ikke ville oppgi territorium til Russland. Gitt Ukrainas historie med folketmordet Holodomor under den tidlige Sovjetunionens skrekkvelde kan man lett sympatisere med ukrainerenes motvilje mot å gjenforenes med Russland, men situasjonen forblir ironisk når nettopp jødiske kommunister som Lazar Kaganovitsj var sentrale aktører bak folkemordet som ligger under dagens fiendtligheter, et faktum Zelenskyj forutsigelig nok ikke har noen interesse i å belyse.

Det ser ut til å være en naturlov at når jøder kommer til makten så begynner hvite mennesker å dø. Det gjenstår å se hvor mange hvite mennesker som må dø for å opprettholde myten om «helten» Zelenskyj.

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
1 Comment
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
proverbs 26:11
proverbs 26:11
1 måned siden

Igjen en ypperlig analyse av russleman. Det store flertallet i vesten, som lar seg mate av MSM og hyllestene til jøden Zelensky, skuespiller, komiker og LBHT-formidler, har ikke evne til å gjennomskue bedraget. Og vestlige politikere spiller på lag, uten større motforestillinger. Dersom det skulle lykkes jødelobbyen å trekke NATO-landene inn i større omfang enn som våpenleverandør står 3.verdenskrig for døren. For Russland er situasjonen «ride or die», som Putin forgjeves har forsøkt å få NATO, EU og USA til å forstå.