Hjem Historie «Holocaust» under lupen Hvordan kan de vite? – del fire: Bełżec

Hvordan kan de vite? – del fire: Bełżec

«HOLOCAUST» Vedrørende mangel på bevis for påståtte massemord ved Bełżec.

«Utryddelsesleiren» Bełżec i dag. Foto: Damien Entwistle via Flickr.com, (CC BY-NC 2.0).

Vi kommer nå til den siste delen av undersøkelsen angående om Holocaust Denial on Trial’s (HDoT) påstander om hvordan ortodokse «holocaust»-historikere vet hva som skjedde i dødsleirene Treblinka, Sobibor og Bełżec. Hittil har jeg ikke blitt overbevist om at de faktisk visste hva som foregikk i Treblinka og Sobibor. Kanskje Bełżec vil være annerledes.

Dagens kilde er Carlo Mattognos bok, «Belzec—Propaganda, Testimonies, Archeological Research, and History«.

Tidligere har jeg skrevet om hvordan det ble påstått at elektrisitet var drapsmetoden i Bełżec. Det ble også rapportert at menneskesåpe ble produsert i Bełżec. Ingen av disse påstandene opprettholdes i dag.

En rapport sendt 30. august 1942 av Geneve-kontoret til Den jødiske agentur for Palestina til den amerikanske regjeringen, som deretter ble videresendt til Den hellige stol 26. september 1942, inneholder de første kimene til denne legenden:

«Likvidering av Warszawa-ghettoen pågår. Uten noen forskjell blir alle jøder, uansett alder eller kjønn, fjernet fra ghettoen i grupper og skutt. Likene deres brukes til å lage fett og beinene til fremstilling av gjødsel. Lik blir til og med gravd opp for disse formålene. Disse massehenrettelsene finner sted, ikke i Warszawa, men i spesielt forberedte leirer for formålet, en av dem skal være i Bełżec.»

«Belzec—Propaganda, Testimonies, Archeological Research, and History», av Carlo Mattogno, side 33.

Neste kilde er «The Black Book of Soviet Jewry», eller simpelthen «The Black Book» skrevet av Ilya Ehrenburg og Vasily Grossman, som begge er feirede jødiske figurer. Boken inneholder propaganda om Belzec, inkludert påstander om drap med elektrisitet og produksjon av menneskesåpe.

Den svarte boken om sovjetiske jøder eller bare Den svarte boken (russisk: Чёрная Кни́га, romanisert: Chyórnaya Kníga; jiddisk: דאָס שוואַרצע בוך, Dos shvartse bukh), også kjent som Den komplette svarte boken om russiske jøder, er et 500-siders dokument utarbeidet for publisering av Ilya Ehrenburg og Vasily Grossman opprinnelig sent i 1944 på russisk. Den var resultatet av et samarbeid mellom Den jødiske antifascistiske komité (JAC) og medlemmer av det amerikanske jødiske samfunnet for å dokumentere anti-jødiske forbrytelser under Holocaust og jødenes deltakelse i motstandsbevegelsen mot nazistene under andre verdenskrig.

1991-utgaven fra Kyiv av Den svarte boken hadde undertittelen Det hensynsløse mordet på jøder av tysk-fascistiske inntrengere i de midlertidig okkuperte områdene av Sovjetunionen og i de tyske nazistenes dødsleirer opprettet på okkupert polsk jord under krigen 1941–1945.

Boken fikk ikke lov til å bli publisert i Sovjetunionen etter krigens slutt. Dens insistering på det unike ved jødisk lidelse – utover resten av de sovjetiske borgerne – ble fordømt av sentralkomiteen som anti-sovjetisk.

Kilde: Wikipedia: The Black Book of Soviet Jewry

Her har vi noe utvalgt grusomhetspropaganda fra boken vedrørende Bełżec. Her har vi påstander om både død ved elektrisitet og menneskesåpe.

Femten kilometer fra Rava Russkaya og Bełżec så ble jøder som tilsynelatende ble flyttet for «gjenbosetting» fjernet fra bilene. Bełżec var et forferdelig henrettelsessted for jøder, og tyskerne holdt det topphemmelig.

Jernbanepersonalet som arbeidet på togene som brakte de fortapte ofrene fortalte imidlertid deres venner og kjære om hvordan jødene ble massakrert i Bełżec.

Jøder ble geleidet inn i en enorm hall som kunne romme opptil tusen mennesker. Gulvet og veggene inneholdt elektriske kabler uten isolasjon. Så snart som hallen var fylt opp med nakne mennesker så slo tyskerne på en sterk elektrisk strøm. Dette var en enorm elektrisk stol, hvilket ingen kriminell fantasi kunne noensinne ha oppfunnet.

I et annet område av leiren Bełżec var såpefabrikk. Tyskerne valgte ut de fyldigste individene, drepte dem, og kokte dem ned for såpe.

«Jødisk såpe» ble skrevet på merkelappene. Izraelevich Rozenstrauch, en bank-kontorist, holdt faktisk et såpestykke i hånden, og han var ett av vitnene som ga oss sitt vitnesbyrd.

Gestapo-kjeltringene benektet aldri eksistensen av denne «produksjonsprosessen». Hver gang de ønsket å skremme en jøde så ville de si til ham: «Vi skal lage såpe av deg».

«The Black Book of Soviet Jewry» av Ilya Ehrenburg og Vasily Grossman, side 117.

Når det gjelder undersøkelser av stedet, har HDoT ikke mye å si. Over femti år etter krigen fant arkeologen Andrzej Kola massegraver og i stedet for å undersøke disse gravene så kartla han dem for å kunne bygge minnesmerker som ville forhindre videre undersøkelser av området.

Bełżec

Fra 1997 til 1999 gjennomførte arkeologen Andrzej Kola en grundig undersøkelse av Bełżec-området. Ved å bore kjerner hver 25. fot, oppdaget han de nøyaktige plasseringene av massegravene. Kolas hensikt var ikke å grave ut selve gravene, men å kartlegge deres plassering og dimensjoner slik at myndighetene kunne unngå dem når de bygde et nytt minnesmerke for ofrene. Kola gjorde også noen utgravninger av leirbygningene.

Holocaust Denial on Trial: OPERATION REINHARD: HOW WE KNOW ABOUT THE OPERATION REINHARD DEATH CAMPS

For å se hvordan Bełżec ser ut i dag, se bildet øverst i artikkelen.

Var Kolas undersøkelse så konklusiv at den rettferdiggjorde å bokstavelig talt begrave åstedet? La oss finne ut av det.

Det er viktig vite at Kolas undersøkelser ikke var arkeologiske utgravinger, men at han bare tok kjerneprøver. Her er en tabell av dimensjonene og de beregnede volumene til gravene som Kola kom frem til på bakgrunn av det han fant fra sine kjerneprøver:

#Dimensjoner [meter]Dybde [meter]Overflate [kvadratmeter]Estimert volum [kubikkmeter]
140×124.804801 500
214×62.0084170
316×155.00240960
416×62.3096250
532×104.503201 350
630×104.003001 200
713-14×274.50364.51 600
828×104.00280850
98×103.8080280
1024×184.25-5.204322 100
119×51.904580
126x16x11.50×184.00~132400
1312.50x11x17x184.80~200920
1437×105.003701 850
1513.50×6.504.5087.5400
1618.50×9.504.00175.75700
1717×7.504.00127.5500
1816×94.00144570
1912×124.00144500
2026×115.002861 150
215×51.702535
229×153.50135200
2316×8.504.00136550
2420×5.505.00110520
2513×54.0065250
2613×74.0091320
2718.50×65.00540450
28??~17.570
2925×94.50225900
305×62.703075
319×42.603690
3215×54.0075400
339×53.0045120
Totalt:5 91921 310
De 33 gravene hadde dermed et totalt overflateareal på 5 919 kvadratmeter og et totalt volum på 21 310 kubikkmeter. Kilde: «Belzec—Propaganda, Testimonies, Archeological Research, and History», av Carlo Mattogno, side 73.

Disse funnene motsier Kurt Gersteins vitnesbyrd. Som du kanskje husker nevnte HDoT Gerstein: «For eksempel, i 1945 så skrev Kurt Gerstein, en SS-offiser som hadde besøkt både Treblinka og Bełżec en detaljert rapport om gassingene han hadde bevitnet ved Bełżec».

Dette eksempelet på at Gerstein gir en rapport som ikke korresponderer med virkeligheten er ett av flere som demonstrerer hvorfor Gersteins vitnesbyrd ikke er gyldig som bevis:

2.1. Vitnesbyrd

Som vi har forklart ovenfor, er Kurt Gerstein og Rudolf Reder de to hovedvitnene angående leiren i Bełżec. Begge gir en detaljert beskrivelse av massegravene. I en erklæring gitt til den jødiske historiske kommisjonen i 1945, uttalte Reder:

«En grav var 100 m lang og 25 m bred. En enkelt grav inneholdt omtrent 100 000 personer. I november 1942 var det 30 graver, dvs. 3 millioner lik.»

Under forhøret med etterforskningsdommer Jan Sehn 29. desember 1945, forsterket vitnet sin erklæring:

«Gravene hadde alle de samme dimensjonene og målte 100 m i lengde, 25 m i bredde og 15 m i dybde.»

I sin berømte rapport av 26. april 1945, skrev Gerstein:

«Deretter ble de nakne kroppene kastet i store grøfter, omtrent 100 x 20 x 12 m, som lå nær dødskamrene.»

Og i rapporten han skrev 6. mai 1945, bekreftet han:

«De nakne likene ble kastet på trevogner [og deretter] i groper like i nærheten som målte 100 x 12 x 20 meter.»

En grøft hadde dermed et overflateareal på 2 500 m² for Reder og 2 000 m² for Gerstein, et volum på 37 500 m³ for førstnevnte og 24 000 m³ for sistnevnte. Fra Kolas forskning kan vi imidlertid utlede at den største grøften i areal (#27) hadde en overflate på 540 m³, mens den mest romslige (#10) hadde et volum på bare 2 100 m³. Videre, som Kola har fastslått, hadde de fleste grøftene en dybde på 4 til 5 meter; under dette nivået var det grunnvann. Dermed kunne ikke dybden på 12 til 15 meter som de to vitnene hevdet, bekreftes ved utgravingene. Når det gjelder Reders vitnesbyrd, ville det totale overflatearealet på de 30 gravene han hevdet å ha sett i leiren (7,5 hektar) ha dekket mer grunn enn selve leiren (6,2 hektar)!

«Belzec—Propaganda, Testimonies, Archeological Research, and History», av Carlo Mattogno, side 74.

Hva med antallet lik i gravene? Selv om det ikke kan gis noe eksakt antall, hevder Kola at det var mulig at hundretusener av mennesker ble drept i Bełżec. Spørsmålet er ikke om det er mulig, men hva som faktisk skjedde. Vi må også vurdere Kolas situasjon. Han var ansatt av Rada Ochrony Pamięci Walk i Męczeństwa (Rådet for beskyttelse av minnet om kamp og martyrium) i Warszawa og United States Holocaust Memorial Museum i Washington, DC. Han arbeidet i Polen, hvor det er ulovlig å benekte «holocaust», så han visste konsekvensene av å gi en rapport som var i strid med den offisielle historien.

Man kan rapportere om graver fylt med lik i voks-fett-transformasjon (i de nedre delene av grøftene, som regel), over hvilke det er lag av aske og trekull. En lignende struktur ble rapportert i 10 graver (Nr. 1, 3, 4, 10, 13, 20, 25, 27, 28, 32). I de resterende 23 gravene ble det kun observert lag av krematorieaske og trekull på flere nivåer med sandholdig jord. I ikke-krematoriegraver var det ofte et lag med kalk over likene for å fremskynde nedbrytningsprosessen. Gravene dekker totalt omtrent 0,52 hektar, eller bare 9% av leirens område i dag. Det totale volumet av gravene er estimert til ca. 21 000 m³. Det store antallet inneholder hovedsakelig aske fra lik, noe som gjorde det mulig å drepe og begrave hundretusener av mennesker på ett sted.

«Belzec—Propaganda, Testimonies, Archeological Research, and History», av Carlo Mattogno, side 72.

I realiteten kan det ikke være sikkerhet i Kolas funn uten å grave opp likene i gravene, noe som ville vært vanskelig nå, ettersom stedet er dekket av steiner. Imidlertid, siden Mattogno ikke har de politiske begrensningene, er han i stand til å trekke rimelige konklusjoner:

I alle andre tilfeller er liklaget tynnere og ligger alltid på bunnen av graven. Derfor er det bare tre graver som inneholder mer eller mindre sterkt saponifiserte lik. Videre, med tanke på den tilnærmende metoden brukt av Kola (én prøve hver 5. meter), kan man strengt tatt ikke si at disse gravene inneholdt et lag av lik så omfattende som deres overflateareal. Dette blir tydelig i Kolas analyser: Menneskelige levninger er til stede i 3 av 7 prøver i grav 10, og i 1 av 5 prøver i grav 3 og grav 20. Av alle 236 boreprøver har vi bare 5 «positive» tilfeller, altså 2%. Dette betyr at boret, med en diameter på 65 millimeter (ca. 2,5 tommer), fem ganger gikk gjennom levningene av tre eller fire lik. Med andre ord har Kola oppdaget 15 eller 20 lik. Derfor kan man konkludere med at de nevnte gravene inneholdt bare sjeldne lik her og der.

«Belzec—Propaganda, Testimonies, Archeological Research, and History», av Carlo Mattogno, side 78.

I likhet med Treblinka og Sobiobr så er narrativet om Bełżec et sammensurium av motstridende rapporter og inkonklusive undersøkelser. Dette demonstrer bare hvordan ortodoske «holocaust»-historikere ikke ønsker å finne sannheten, mens deres egentlige mål er å beskytte deres versjon av historien.

Opprinnelig publisert av Holocaust.claims.