KOMMENTAR Adrian Jacobsen kommenterer nyheten om den ironiske misnøyen som nå sprer seg blant hvite menn i det svenske partiet Feministiskt initiativ.
For de av dere som ikke kjenner til partiet Feministiskt initiativ, så er partiet et av de fremste kulturmarxistiske partiene som stiller opp til det svenske riksdagsvalget til høsten. Foruten å være et ekstremt folkeforrædersk parti som jobber for at Sverige skal ha åpne grenser og at ingen, hverken dømte voldtektsmenn eller terrorister, skal kunne utvises fra landet, så finnes det et ekstremt hat mot hvite heterofile menn innad i partiet – noe deres egne nøkkelpersoner nå har fått erfare.
Nylig presenterte valgkomiteen sine kandidatforslag til valglisten. Til stor overraskelse for enkelte mannlige politikere i partiet så hadde de enten blitt plassert langt ned på listen, eller ikke engang fått plass på den. Istedenfor var de byttet ut med relativt ukjente innvandrere og LHBT-personer uten særlig politisk erfaring.
Valgkomiteens forslag, som kan ses på partiets nettside, er som forventet toppet av partileder Gudrun Schyman. De neste fem toppkandidatene er derimot utelukkende av utenlandsk opprinnelse. Resten av listen er også full av innvandrere, transeksuelle og andre representanter fra ulike kulturmarxistiske grupper. Dette har ført til at enkelte medlemmer i partiet har reagert. Flere har gått ut i den venstreekstreme avisen ETC og kritisert valgkomiteens arbeid og anklager dem for å prioritere «identitet» over kompetanse.
– Identitet går foran dokumentert kompetanse og viktig ekspertkunnskap i partiet, sier en representant til avisen.
En annen kaller hele prosessen for en «utrensning». Partiets miljø- og klimapolitiske talsperson, Adam Hjorth, som selv ble plassert nesten nederst på listen sier at han er «sjokkert» over nyheten. Ifølge avisen har valgkomiteen benyttet seg av en rekrutteringsmetode som er utviklet av den antirasistiske og feministiske tankesmien Interfem.
Partiet har på sin side valgt å avvise kritikken. Zakia Khan, som er med i partiets valgkomité, skriver på partiets nettside at de som kritiserer kvoteringen til riksdagslisten kun er «hvite» personer «som har privilegier».
Dette fenomenet er derimot ikke noe nytt blant partier og organisasjoner som tar den kulturmarxistiske teorien til sin ytterste logiske konklusjon. I det svenske venstreekstreme partiet Miljöpartiet har det oppstått problemer etter at innvandrere begynte å benytte seg av sin offerstatus for å klatre i gradene innad i partiet. Maktstriden førte blant annet til at hvite feministiske kvinner følte seg såpass truet at de valgte å kuppe maktposisjoner i partiledelsen i byen Umeå på bekostning av opportunistiske innvandrere. Dette falt naturligvis ikke i god jord hos innvandrerne som ikke overraskende anklaget feministene for å være rasister. Saken førte til massive interne konflikter i partiet. Partiet har for øvrig mistet tusenvis av medlemmer de siste årene på grunn av ulike politiske skandaler.
Når man leser nyheter som dette er det vanskelig å ikke dra på smilebåndet over ironien i det hele. Dette er mennesker som har brukt hele sin politiske karriere på å anklage andre for å være «rasister». Nå befinner de seg plutselig i en posisjon der de selv blir utkonkurrert og kastet til side av de samme menneskene de har løftet frem, og hvis de protesterer, ja da blir de selv stemplet som «rasister». Situasjonen er et veldig godt eksempel på hvordan kulturmarxistene før eller siden ender opp med å spise hverandre og at deres utopiske drømmer til slutt bryter totalt sammen.
Det er viktig å forstå at i motsetning til hva mange av dem har lært gjennom deres politiske korrekte indoktrinering, som for eksempel at «alle mennesker er like mye verd», så finnes det et underliggende hierarki eller nærmere bestemt, et offerhierarki, som står sentralt i den marxistiske ideologien. Linjene i dette offerhierarkiet kan ofte være uklare utad, men at hvite heteroseksuelle kristne menn havner nederst er et konsensus som finnes underbevisst blant alle kulturmarxister. Uforutsette problemer oppstår først når andre grupper i offerhierarkiet, som for eksempel muslimer, kvinner og homoseksuelle havner i en situasjon hvor en av dem må vike for den andre. Da oppstår det konflikter som fører til en kognitiv dissonans som kan lede til hysterisk morsomme situasjoner.
Til forskjell fra deres revolusjonære kommunistiske helter, som på begynnelsen av 1900-tallet brukte den homogene og sammenfattende arbeiderklassen til å styrte makteliten, forsøker kulturmarxistene å samle en gruppe med totalt ulike ideologiske og etniske interesser rundt én eneste sak: Hatet mot den hvite mann. Hvordan man på lang sikt skal kunne klare å organisere muslimer, homoseksuelle, jøder, religiøse minoriteter, ateister, feminister, arbeiderklassen, innvandrere og helt vanlige hvite mennesker under én og samme fane, er en virkelighetsfjern ønskedrøm som vi ser kollapse foran øynene våre.
Én ting er iallfall sikkert: Når kulturmarxistene har jaget ut den siste hvite heteroseksuelle mannen av sine egne rekker, først da begynner de virkelige konfliktene, og de mest fanatiske av dem kommer til å spise hverandre opp én etter én.
