Hjem Artikler Kronikk Hvorfor gjøre det perfekte til det godes fiende?

Hvorfor gjøre det perfekte til det godes fiende?

5

KRONIKK Martin Saxlind resonnerer i denne artikkelen omkring faren ved å la det perfekte stå i veien for det gode.

Det siste året har jeg ved et par anledninger snublet over et uttrykk som har festet seg i min bevissthet: «Don’t let the perfect be the enemy of the good». Uttrykket er åpenbart en variant av en frase som har fått spredning gjennom Voltaire.

Når jeg har hørt denne frasen, så har den blitt brukt i enkelte engelskspråklige podkaster som jeg følger. Konteksten har ofte vært at nasjonale i stedet for å arbeide progressivt mot sine mål begynner å krangle internt om hva det ultimate og perfekte målet er. I stedet for å holde sammen og jobbe for forbedringer i samfunnet, så velger man å ikke gjøre noe i det hele tatt, eller enda verre, kritisere og demoralisere de som faktisk jobber for positive samfunnsendringer.

Dessverre er denne svart-hvite, «alt eller ingenting»-innstillingen ganske vanlig blant nasjonale. Ettersom våre meninger i dag ikke har noen politisk gjennomslag, kan vi konkurrere internt om hvem som er mest renlært og har de teoretisk sett fineste meningene. Konkurransen om hvem som er mest renlært eller radikal fyller dog ingen praktisk funksjon annet enn at individene som utroper seg selv som vinnere da kjenner seg som bedre og mer gode mennesker; altså eksakt samme selvforherligende funksjon som politisk korrekt godhetssignalisering fyller våre fiender.

Poenget her er ikke at man ikke skal være radikal og prinsippfast, for det skal man så absolutt være. Poenget er at vi avanserer politisk gjennom å angripe våre virkelige fiender – de som sitter på makten i samfunnet – og ikke ved å angripe andre mennesker som jobber i samme retning som oss, men kanskje ikke vil gå like langt som oss.

Visse nasjonale er også veldig endimensjonale når det gjelder hvilke metoder som kan føre til seier. Noen hevder at bare væpnet kamp vil gi oss seier, og at de som ikke lever som soldater, er degenererte og holder kampen tilbake. Andre hevder at intellektuelt arbeid er det eneste rette og at de som er «voldelige» er mindre begavede bråkmakere som ødelegger for alle oss andre. Utover de to motpolene finnes det også de som ikke kan tenke seg å bedrive med noe annet enn parlamentarisk arbeid, de som tror at næringsliv og økonomisk styrke er veien fremover, samt at visse kanskje tror at vår frelse er å finne gjennom religion.

Alle metoder er selvklart ikke like bra, og visse metoder er åpenbart skadelige. Men om du selv legger mer tid og energi på det å diskutere hvordan andre agerer, enn på selv å agere, da agerer du ikke konstruktivt.

Dette er en innsikt jeg tror mange nasjonale kommer frem til med årene. Jeg var selv mer tilbøyelig til å krangle over hva som var mest ideologisk renlært da jeg var yngre. Med årene innser man dog hvilken stor oppgave vi har påtatt oss, og at vi ikke har tid til å unødig bråke med andre nasjonale. Hadde vi vært den dominerende politiske kraft i samfunnet så kunne vi derimot ha kostet på oss det å stride internt om hver eneste detalj. Da hadde det også hatt en stor praktisk betydning hvilken beslutning som ble tatt, men i den nåværende situasjonen er det som å sette vognen foran hesten.

Å være en perfeksjonist er dessverre ofte veldig bekvemt. I stedet for å kompromittere sine meninger, organisere seg og kjempe i motvind, så kan man som perfeksjonist stille seg på sidelinjen, rynke på nesen og peke til en eller annen mangel eller uenighet, for deretter fortelle at man selv ikke kommer til å være aktiv på grunn av det. Adolf Hitler beskrev det med følgende ord:

Det står meg i dag klart at disse menneskers rent kritiske tilnærming faktisk kommer til å utgjøre en betydelig hindring. De innser at det ene eller andre skulle være bra og riktig, men får seg allikevel ikke til å følge ettersom det og det fortsatt for disse oppfattes som tvilsomt. Det er for dem kjent at […] vårt folk kommer til å gå til grunne, men man vegrer allikevel å tilslutte seg redningsaksjonen ettersom man selv her har gjort seg oppmerksom på en eller annen skjønnhetsfeil. Kort sagt, man konstaterer forfallet, men er ikke istand til å mane frem tilstrekkelig med kraft for å besluttsomt motvirke det, ettersom man selv i motstanden faller tilbake til en slags usikker mulighet.

Så bråk ikke om hva som er den perfekte politikk, eller de perfekte metoder. Bråk ikke om hva andre nasjonale sier og gjør. La ikke det perfekte bli det godes fiende – så alt for mye står på spill for at vi skal kunne oppføre oss på en slik måte. Angrip fienden i stedet for dine kamerater!

Det perfeksjonistiske synssettet kan være anvendbart når det identifiserer problemer og leder til virkelige forbedringer. Men perfeksjonismen blir et onde om det perfekte forblir en teoretisk utopi som aldri virkeliggjøres og bare anvendes for å angripe de ikke-perfekte krefter som fremdeles arbeider for den gode saken.

5
Delta i debatten

avatar
5 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
5 Comment authors
EspenIngeStefanEinar OKim Larsen Recent comment authors
  Subscribe  
nyeste eldste flest stemmer
Bli varslet om
Kim Larsen
Kim Larsen

Helt enig. Bra skrevet Saxlind.

Einar O
Einar O

Så enig.

Stefan
Stefan

Bra skrevet Saxlind! Tror mange sære nordmenn burde lese dette

Inge
Inge

Bra artikkel av Martin Saxlind!

Espen
Espen

Folkefelleskap, samarbeid!
Ikke klassekamp!