Hjem Nasjonal kamp Hvorfor kjemper vi?

Hvorfor kjemper vi?

7

KAMPEN Sebastian Elofsson skriver i denne artikkelen om hvor lett det kan være å la seg påvirke av krisen vårt folk befinner seg i og dermed begynne å tvile.

ledestjerne-640x353

Det er ofte at jeg har hørt nasjonalsinnede mennesker si at det ikke lønner seg å kjempe, da det er for sent å gjøre noe med fremmedinvasjonen og den krise som vårt folk befinner seg i. Derfor anser de at det er like greit å leve bekvemt som en lydig slave under det sionistiske systemet til alt er over og den hvite rasen har gått under.

Hvorfor kjempe og leve et spartansk liv, om vi uansett ikke kommer til å seire? Er det ikke like greit å godte seg i materiell overflod og leve som en konge? Noe i den stilen er det en del nasjonalister som resonnerer. Med andre ord er det defaitister vi her prater om.

Selv om jeg forakter defaitister så kan jeg allikevel være enig i at de har rett i at det ser noe mørkt ut for vårt folk, på mange områder. Slike resonnement er også et levende bevis på hvor viktig det er å bygge opp en sterk og pålitelig psyke for å kunne kjempe.

Uten en sterk psyke går det heller ikke ann å være en aktiv del av kampen for vårt folks frihet og overlevelse. Det finnes de som er fysisk sterke, men mentalt svake og det finnes de som anses være fysisk svake, men som har en sterk psyke. Naturligvis er en kombinasjon av begge det mest optimale, men den som ikke er sterk mentalt vil heller ikke klare et liv i kampen, uansett hvor sterk han er fysisk.

depresjon

Vårt folk står overfor enorme utfordringer. Norden invaderes av rasefremmede fra den tredje verden og har blitt forslavet av fremmede krefter som ikke vil noe annet enn å utrydde det nordiske folket. I takt med at invasjonen pågår så sprer også kriminaliteten seg. Skyteepisoder, voldtekter, mord og branner sprer seg i samfunnet. Våre velferdsstater visner vekk og ondskapsfulle krefter står klar til å plyndre de restene som finnes igjen. Forblindet av vranglærer som liberalisme, feminisme og kulturmarxisme vandrer vårt folk uvitende mot avgrunnen ledet til musikken av en liten internasjonal klikk.

Samtidig som samfunnet kollapser står den gemene mann og kvinne og titter på, helt uten tanke på fremtiden. Før i tiden var styrke, mot, troskap og offervilje noe som kjennetegnet det nordiske folket. Folk var disiplinerte, stolte over sitt opphav, sin rase og identitet. I dag er man oppslukt av egoisme og materialisme. Et sykelig begjær etter penger, narkotika av ulike slag og simpel «moro» forpester i dag sinnene til våre sovende folkekamerater. Folkesjelen er forgiftet!

Hvordan ser livet ut for den vanlige nordiske mann og kvinne? På hverdagene sliter man seg ut på jobben for etter en lang arbeidsdag vende hjem og benke seg foran TVen, titte på jødisk-amerikanske filmer, serier og pornografi. Når arbeidsuken er over og helgen endelig kommer, da man faktisk har tid til å gjøre noe produktivt, da går man istedet på kjøpesenteret og handler, og på kveldstid lar seg underholde av jødisk-amerikanske filmer eller drikker seg sanseløs på byen.

dekadanse

Vi lever for å arbeide og konsumere for storfinansen, for så og dø uten å ha gjort noe som helst av verdi. Alle penger du har tjent og brukt på unødvendige saker, har ingen betydning når du er død. Det eneste som spiller noen rolle er hva du gjorde med livet ditt.

Majoriteten av våre folkekamerater stapper hodet i sanden og ignorerer denne evige sannhet. De fortsetter å konsumere varer som de ikke behøver og drikker seg fulle hver eneste helg, for å unnslippe sannheten. Så er det en ny uke, og man starter på nytt.

Til tross for den ekstreme overfloden av varer og tilfeldig moro så blir vi aldri lykkelige. Vi konsumerer stadig mer for hvert eneste år i vår søken etter falsk «lykke», men blir aldri fornøyde. Når vi senere innser at vi ikke er lykkelige til tross for vår bekvemme tilværelse, da overtaler vi oss selv om at alt vi trenger er å ha MER. Men det er ikke noe annet en en illusjon, for når vi så har mer, så er vi fortsatt ulykkelige. Vår umettelige materielle sult er en ond og destruktiv sirkel som repeteres gang på gang, og er en av de største faktorene til at vårt folks livskraft er svekket.

Hva er egentlig meningen med livet dersom det bare går ut på å konsumere og så dø? Det er ikke merkelig at depresjon har blitt en ny folkesykdom når det ikke finnes noen mening med tilværelsen i dagens samfunn. Mennesket trenger en høyere mening med sitt liv for å være lykkelig, og uten en høyere mening som driver det fremover så vil man aldri oppnå lykke. Uten et mål så kommer det for evig til å streife omkring på materialismen villveier.

ruiner

Når man betrakter dagens moderne samfunn og ser hvordan menneskene som utgjør dette samfunnet naivt graver sin egen grav, så er det lett og bli nedstemt og føle at alt er tapt. Følelsen av håpløshet kan få en til å miste troen på seg selv og på seieren. Jeg har selv opplevd dette. Visse ganger har jeg sittet i min egen verden, nedgravd i mine egne tanker, helt ute av stand til å gjøre noe produktivt.

365 dager i året, i kulde og regn, kjemper vi motstandsmenn for å stoppe utslettelsen av vårt folk og vårt hellige Norden. Mot den sionistiske storfinansen og forræderske politikere og mot invasjonen og det kulturelle forfallet. Jeg spør meg selv: Hvorfor gjør vi alt dette? Hvorfor kjemper vi for et folk som lar seg lure av hyklere i slips og dress, samtidig som de står og titter på mens deres fremtid tas i fra dem? Et folk som ikke verner om seg selv, men dyrker døde materielle ting, i stedet for det levende.

Det pågår konstant en indre strid i meg. En kamp mellom nasjonalsosialismen og det dekadente samfunnets materielle fristelser, mellom tro og tvil. Denne indre strid kan slite i filler et menneske. Når jeg fokuserer for mye på den alvorlige situasjonen som vårt folk befinner seg i, i stedet for å fokusere på hva som må gjøres for å løse problemene, det er da tvilen tar overhånd og de negative tankene og følelsene skyller over meg. Sakte, men sikkert forsvinner kampgløden og erstattes med håpløshet og bitterhet.

Men akkurat når det virker som om mine indre demoner er på vei til å vinne kampen, tennes en ny glød i meg. Etter kort tid forvandles gløden til et brennende inferno av fornyet kamplyst og de negative tankene forsvinner som dugg for solen. Det er da jeg innser at mine tvil kun er illusjoner som jeg har skapt i mitt eget hode, og spør meg selv igjen: Hvorfor kjemper vi?

kriger

Som nasjonalsosialist så elsker jeg mitt folk over alt annet på denne jord, så svaret er selvsagt: Jeg kjemper for at det er min plikt. De generasjoner av forfedre som kom før meg, ofret blod, svette og tårer for at jeg skulle kunne leve et behagelig liv og det er min forbannede plikt å fortsette deres kamp for fremtidige generasjoner uansett hvor mørk fremtiden ser ut til å være.

Motstandsbevegelsen kjemper kontinuerlig mot de fiendtlige krefter som ønsker å utrydde vårt folk. Vi er de eneste som tar kampen mot det sionistiske systemet på alvor, og når andre står handlingslammet og titter på, utgjør vi folkets siste forsvarslinje. Vi akter ikke å stå stille og se på når de folkefiendtlige krefter åpner våre grenser for fremmede horder. Vi akter ikke å bare se på når folkeforræderne dolker sitt eget folk i ryggen med storfinansens sionistiske dolk, og vi akter ikke å bare stå å se på når vår høytstående nordiske kultur erstattes med en naturstridig materialistisk søppelkultur. Vi aksepterer ikke det rasemessige og kulturelle forfallet som pågår!

Vår høyeste ønske er at folket en dag skal reise seg opp og styrte sine tyranner, og stille folkeforræderne mot veggen slik at Norden igjen kan få sin frihet. Vi har et oppdrag som vi må fullføre til enhver pris: Å redde vårt folk! Og er det ikke derfor vi kjemper? For å sikre vårt folks overlevelse og skape en fremtid til dette folk i et fritt og forent Norden?

borlänge-29

Utgangen av den kamp som vi så fanatisk utkjemper kommer til å avgjøre vårt folks skjebne en gang for alle. Utallige ganger har vårt folk avverget trusler og mange ganger har vi gått på et nederlag. Men det handler ikke lenger om en tilfeldig strid, som vi kan komme oss over. Nei, denne gangen handler det om så mye mer. Dette er den hvite rasens siste strid. En sluttstrid hvor bokstavelig talt alt står på spill, og det er denne realitet som har fått meg til å finne nye krefter i stunder av vemod og fortvilelse.

Det spiller ingen rolle hvor vanskelige problemene er eller hvor mektige våre fiender er. Vi kan aldri under noen omstendighet tvile på oss selv eller vår seier. For om den evige går seirende ut av denne skjebnekamp, så vil vårt folk utryddes fra jordens overflate og kun ruiner av vår storslagne kultur vil finnes igjen.

Skal vi gå inn i historiebøkene som det folk som lot seg beseire uten kamp, eller skal vi beskrives som det folk som aldri ga opp, men beseiret sine fiender og vant sin frihet? Det, mine kjære lesere og kamerater, er helt og holdent opp til oss selv.

Jeg er overbevist om at vi en vakker dag vil seire, men at det kommer til å kreve ekstremt mye fra hver og en av oss. Å la negative tanker styre ens liv, er et liv i slaveri. Vi kan naturligvis ikke kvitte oss med alle negative tanker, men vi har selv makten til å befri oss fra deres kontroll og gjør vi dette er det ingen grenser for hva vi kan oppnå. Vi må redde oss selv, før vi kan redde vårt folk.

Kanskje har jeg feil og mulig alt allerede er tapt, men om så skulle være tilfellet så spiller det uansett ingen rolle. Det som virkelig teller er at vi aldri gir opp, men fortsetter å kjempe uansett hva som skulle hende. Ærefullt er det å stå rakrygget i møte med sin skjebne og dø med sverdet i hånd, og skamfullt er det å leve og dø på kne som en slave.

Med en urokkelig tro i våre hjerter og en vilje av jern vandrer vi med besluttsomme steg på kampens vei uansett hvor den skulle lede oss, klare til å møte vår skjebne og beseire enhver fiende som stiller seg i vår vei. Så la det komme det som kommer!

Seier eller død!

Engasjement

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
7 Comments
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg