Hjem Historie Europeisk historie Hvorfor kom 9. april 1940? – Del 2

Hvorfor kom 9. april 1940? – Del 2

HISTORIE De allierte globalistene respekterte ikke lenger Norges nøytralitet og la tidlig planer om å invadere Norge. Dette for å sette en stopp på forsyningene til Tyskland, samt bruke Norge i kampen mot den tyske nasjonen.

Englands daværende statsminister Winston Churchill til høyre, og den franske offiseren Charles de Gaulle til venstre.

De allierte likte ikke at de skandinaviske landene sendte varer, som eksempelvis jern, til Tyskland. Denne tilførselen gjaldt det å stoppe, og det kunne sikrest skje ved å presse disse landene med i krigen, på sin side.

For Tyskland derimot var det uhyre viktig at de skandinaviske landene var nøytrale. Så lenge de var det, hadde Tyskland et trygt og sikkert gjerde langs det meste av sin nordlige grense, mye bedre enn noen festning, for veien til denne grensen var dermed stengt for fienden. Ja, det var faktisk langt tryggere for Tyskland med et nøytralt Norden, enn om disse landene var med i krigen på Tysklands side.

Hva varetilførselen angikk, var det også helt klart at så lenge vi i Norge fikk arbeide i fred, ville vi selv kunne skaffe flere og bedre varer enn om vi ble dratt med inn i krigen, og da fikk produksjon og arbeidsliv forstyrret eller ødelagt.

Men ingen har fred lenger enn hva naboen vil, og nå ville altså de allierte ha oss inn i krigen. De hadde prøvd å få fotfeste her under Finlandskrigen, men lyktes dårlig med det. Den store fransk-engelske hæren som dengang stod ferdig og klar til å erobre land, var igjen klar til å sendes avsted. Denne gang var målet åpenbart og rett frem det å gjøre Norge til krigsskueplass, hvilket også de forræderske norske styresmaktene i stillhet hadde gitt sin tillatelse til.

De norske statsmyndighetene hadde nok lenge vært i lommene på de allierte, men de kunne likevel ikke åpenlyst og frivillig slippe dem inn i landet, for det norske folket ville jo uten tvil være nøytralt. Derfor måtte det lages istand noe som kunne gi anledning til krangel og notevekslinger.

«Altmark»-affæren den 16. februar 1940 var en slik kjærkommen anledning. Det tyske handelsskipet «Altmark» var kommet inn til Norskekysten, på sin vei fra Sør-Amerika. Engelskmennene var på jakt etter det, og da de oppdaget at det hadde gått inn i en norsk fjord, kom engelske skip etter.

«Altmark» var et handelsskip, men hadde britiske fanger ombord. Når da dette skipet gikk inn på norsk område, var det i full overensstemmelse med folkeretten, og norske vaktskip hadde da plikt til å beskytte dets gjennomfart. Men engelskmennene brydde seg ikke om retten, de gikk etter «Altmark» inn i Jøssingfjorden, på tross av norske protester, og angrep skipet.

Britiske HMS «Cossack» angriper MV «Altmark» i norsk farvann. Maleri: Norman Wilkinson.

Dette var bare en prøve, og da de uhindret fikk lov til å herje i en norsk fjord, var det rimelig at de snart ville stenge hele kysten. Det gjorde de også. I slutten av mars gjorde de ikke mindre enn fem overfall på tyske skip innenfor den norske sjøgrensen. Alle gangene gjaldt det fredelige tyske lastebåter, og det var tydelige nøytralitetskrenkelser.

Den norske regjeringen foretok seg ingenting. Den protesterte nok på papiret, men ingen viste virkelig vilje til å verne vår nøytralitet.

Her er vi da ved den andre viktige grunnen til at vi ble dratt inn i krigen. Det norske folket ville som sagt, uten tvil, at Norge skulle være nøytralt; men regjeringen og partilederne var av en annen mening. De så en personlig fordel i at vi kom med i krigen på de alliertes side. De ønsket for det første at Tyskland skulle tape krigen, og det trodde de også. Marxistene som tilsynelatende hadde regjeringsmakten, og pengefolkene som hjalp dem, var alle klar over at om Tyskland vant krigen, så kunne ikke det daværende styret holde seg ved makten i Norge heller, og like godt forstod de at de ville være ferdige som maktpersoner om Norge kom inn på Tysklands side.

Derfor anså de at Norge måtte presses til å gå med de allierte. Og det viste seg nå tydelig at Norge, under regjeringen Nygaardsvold, ikke hadde vært nøytral, slik som de fleste her i landet hadde ønsket at Norge skulle være.

Alle deler:
Forord
Del 1
Del 2
Del 3