«HOLOCAUST» Vedrørende mangelen på noen skriftlig ordre fra Hitler og «holocaust»-historikeres uærlige fremstilling av fakta.
Det faktum at det ikke finnes noen eksplisitt utryddelsesordre fra Adolf Hitler eller noen annen nasjonalsosialist er en torn i øyet for de ortodokse «holocaust»-historikerne. Holocaust Denial on Trial, eller HDoT, prøver å minimere denne mangelen på bevis ved å redusere problemet med at det ikke finnes noen signert ordre fra Hitler selv. Faktum er at det ikke finnes skriftlige ordrer om utryddelse av det jødiske folket, punktum. For det andre hevder de at denne mangelen på en ordre ikke beviser at «holocaust» ikke skjedde – hvilket er korrekt. Imidlertid ønsker HDoT å legge bevisbyrden der den ikke hører hjemme: på revisjonistenes skuldre. Bevisbyrden ligger hos anklageren, og denne mangelen på bevis er et argument mot å bevise at «holocaust» skjedde, ikke et argument mot å motbevise det.
Selvfølgelig har «holocaust»-historien måter å håndtere denne mangelen på bevis på. Som jeg vil vise i de neste to artiklene, holder ikke disse mål under nærmere granskning.
Hvis ingen har funnet en ordre signert av Adolf Hitler for utryddelsen av jødene, betyr det at utryddelsen av jødene aldri skjedde?
Holocaust-benektere hevder:
Ingen har noensinne funnet en ordre signert av Adolf Hitler som autoriserte Den endelige løsningen. Fraværet av en slik ordre om å utrydde jødene beviser at Holocaust ikke skjedde.
Faktaene er:
Det er svært sannsynlig at det ikke finnes en skriftlig ordre fra Adolf Hitler som autoriserer utryddelsen av jødene. Tvert imot, i tråd med den nazistiske politikken om hemmelighold og bedrag, spesielt med hensyn til Den endelige løsningen, overførte Hitler muntlig sine instruksjoner for drap på jødene. Videre var Den endelige løsningen ikke én enkelt løsning, men en rekke separate løsninger som ble vedtatt på forskjellige områder til forskjellige tider, alle med det samme målet: utryddelse av alle jøder under tysk kontroll.
Holocaust Denial on Trial: ADOLF HITLER: HITLER’S ORDERS
For dette emnet velger HDoT å presentere (og forvrenge) arbeidet til David Irving og John Weir for å representere revisjonistene.
Hva sier holocaustbenektere spesifikt om Hitlers godkjenning av Den endelige løsningen?
David Irving, som høyesterett i London erklærte for å være en holocaustbenekter, rasist og antisemitt, tilbød «tusen pund til hvilken som helst person som kunne fremlegge selv ett dokument fra krigstiden som viser eksplisitt hva Hitler visste, for eksempel om Auschwitz . . .» På nettsiden sin sier Irving: «Ingen har ennå gjort krav på den mye omtalte 1 000-pund-belønningen . . . for selv ett eneste ark med samtidig krigsdokumentasjon som viser at Hitler var klar over Auschwitz (‘holocaust’) eller ga ordren om Den endelige løsningen.» På samme måte hevder John Weir, i et innlegg på det amerikanske holocaust-benektelsesnettstedet CODOH (Committee for Open Debate on the Holocaust), at hvis en slik ordre ble utstedt «ville den blitt funnet . . . Siden ingen har blitt funnet, er konklusjonen uunngåelig: Det var ingen politikk for å utrydde jøder av den nazistiske regjeringen.»
Holocaust Denial on Trial: ADOLF HITLER: HITLER’S ORDERS
David Irving er bare en «holocaust»-benekter fordi han ikke er enig i den offisielle «holocaust»-fortellingen. Når det gjelder «holocaust», må du tro på alt for å være trygg fra å bli stemplet som en benekter. Nedenfor er den fulle siden som HDoT refererer til. I første avsnitt kan du se at Irving faktisk er enig med HDoTs tolkning av Himmlers tale fra 1943 (som vi vil dekke neste gang). Jeg antar at HDoT ikke ønsker at sitt publikum skal se Irving som noen som kanskje har en upartisk og balansert syn på «holocaust», og deretter sjekke ut hans arbeid. Tross alt så var Deborah Lipstadt, grunnleggeren av HDoT, involvert i et søksmål mot Irving. Men det er en helt annen historie.
Selvfølgelig fra 1939 kom Hitler med flere harde uttalelser offentlig; men på mange anledninger i 1942 og 1943 kom han med – privat – uttalelser som er uforenlige med forestillingen om at han visste at et fullstendig likvideringsprogram hadde begynt. I oktober 1943, selv mens Himmler avslørte for privilegerte tilhørere av SS-generaler og gauleitere at Europas jøder hadde blitt systematisk drept, forbød Hitler fortsatt likvideringer – for eksempel av de italienske jødene i Roma – og beordret i stedet deres internering. (Denne ordren unnlot også hans SS å følge.) I juli 1944, til tross for Himmlers innsigelser, beordret han at jøder skulle byttes mot utenlandsk valuta eller forsyninger; det er noe bevis for at han, som samtidige terrorister, så disse fangene som en potensiell eiendel, et middel hvorpå han kunne presse sine fiender. Helt i tråd med hans karakter, da Hitler ble konfrontert med fakta, tok han ingen handling for å irettesette de skyldige; han ville ikke avskjedige Himmler som Reichsführer SS før den siste dagen av sitt liv. Det er plausibelt å tillegge ham den ikke uvanlige egenskapen hos statsoverhoder å være altfor avhengige av mektige rådgivere: en bevisst vilje «til ikke å vite.» Beviset på dette er imidlertid utenfor en historikers evne.
«Hitler’s War», av David Irving, side 27.
La oss nå se på hele argumentet til Weir og ikke bare biter og deler av det. Som du kan se, sier ikke Weir bare at fordi det ikke var noen ordre, så skjedde ikke «holocaust». Han bringer faktisk frem et veldig godt argument. Et som HDoT ikke kan svare på.
Av disse og andre grunner er forklaringen om «muntlig befaling fra Hitler» ikke troverdig. Det er heller et eksempel på sirkulær logikk. Som Alice sin plommekake i «Gjennom speilet og hva Alice fant der», som hun måtte distribuere før hun kunne skjære den opp, må man starte med konklusjonen om at det var en nazistisk politikk for å utrydde jødene før man fastslår at en Hitler-ordre må eksistere: Det var et utryddelsesprogram, derfor var det en ordre om å igangsette det. Siden ingen ordre har blitt funnet, ble en forklaring på hvorfor ordren mangler skapt som en erstatning for å støtte konklusjonen om et utryddelsesprogram som egentlig ble antatt fra begynnelsen av.
En slik tankegang er åpenbart bakvendt. Siden ingen ordre har blitt funnet, og en ville vært nødvendig for å igangsette et utryddelsesprogram som regjeringspolitikk, dikterer logikken at det ikke var et utryddelsesprogram. Vår konklusjon må følge vårt premiss. Holocaust-forfattere som Michael Shermer argumenterer for at bevis for utryddelsesprogrammet kommer fra en manglende Hitler-ordre. At ordren enten ble gitt muntlig eller ødelagt, kan konkluderes med siden utryddelsesprogrammet eksisterte. Ved å avslå vår del av plommekaken, merker revisjonister enkelt og greit at ingen ordre ble gitt fordi den ville blitt funnet hvis en slik ordre eksisterte. Siden ingen har blitt funnet, er konklusjonen uunngåelig: Det var ingen politikk for å utrydde jøder av den nazistiske regjeringen.
Codoh: The Plum Cake, av John Weir.
HDoT hevder at det nasjonalsosialistiske regimet var hemmelighetsfulle vedrørende drapet på jøder og at Hitler ikke ønsket å etterlate et papirspor. Hvordan vet HDoT dette? Svaret går tilbake til John Weirs argument: «… man må starte med konklusjonen om at det var en nazistisk politikk for å utrydde jødene før man fastslår at en Hitler-ordre må eksistere: Det var et utryddelsesprogram, derfor var det en ordre for å sette det i gang. Siden ingen ordre har blitt funnet, ble en forklaring på hvorfor ordren mangler skapt som en erstatning for å støtte konklusjonen om et utryddelsesprogram som egentlig ble antatt fra begynnelsen av.» Eksemplene HDoT gir i denne delen er faktisk ikke bevis på påstanden om at Hitler dekket sine spor, men vi skal likevel gå gjennom dem.
Hvorfor er det lite sannsynlig at Hitler noensinne signerte en ordre for utryddelse av jødene?
Hemmeligholdelse og ødeleggelse av dokumenter:
Hitler og det nazistiske regimet var hemmelighetsfulle vedrørende drapet på jødene. Hitler ønsket ikke å etterlate spor av bevis som ville oppildne hans eget folk eller ledelsen i andre land. Den 4. oktober 1943 holdt Heinrich Himmler, lederen av SS, en tale i Poznan (Posen, Polen) til et møte med SS-generalmajorer. Her erkjente han hvor hemmelig «Den endelige løsningen» var: «Vi vil aldri snakke om det offentlig … Jeg mener evakueringen av jødene, utryddelsen av det jødiske folket. Det jødiske folket blir utryddet – det er klart, det er i vårt program – eliminering av jødene og vi gjør det, utrydder dem … Dette er en side av heder i vår historie som aldri har blitt skrevet og aldri skal skrives…»
Bortsett fra hemmeligholdelsen, beordret nazistiske tjenestemenn at all dokumentasjon om Den endelige løsningen skulle ødelegges mens allierte marsjerte mot det tyske kjerneområdet. Rudolf Höss, kommandanten på Auschwitz-Birkenau, skrev etter krigen at Adolf Eichmann (og hans nestkommanderende Günther) «var de eneste som hadde den nødvendige informasjonen til å beregne det totale antallet jøder som ble utslettet. I henhold til ordrene gitt av Himmler, skulle all informasjon om antallet ofre bli brent etter hver aksjon ved Auschwitz… Jeg ødela personlig alle bevisene som kunne bli funnet på kontoret mitt. De andre avdelingslederne gjorde det samme.»
Holocaust Denial on Trial: ADOLF HITLER: HITLER’S ORDERS
I 1943 holdt Himmler en tale til høytstående SS-generaler, hvorav transkripsjonen med Himmlers notater eksisterer. HDoT presenterer en versjon av deler av talen som ser belastende ut, men hva ville vi finne hvis vi hadde hele bildet?
Følgende er en oversettelse av avsnittet som HDoT refererer til, gjort av Carlos Porter. Her er hva HDoT presenterte av talen: «Vi vil aldri snakke om det offentlig … Jeg mener evakueringen av jødene, utryddelsen av det jødiske folket. Det jødiske folket blir utryddet – det er klart, det er i vårt program – eliminering av jødene og vi gjør det, utrydder dem … Dette er en side av heder i vår historie som aldri har blitt skrevet og aldri skal skrives…» Som du kan se, mangler mye kontekst. Faktisk er «aldri snakke om det offentlig» i et helt annen avsnitt enn resten av det.
Evakueringen av jødene
Jeg vil nevne en annen svært vanskelig sak her foran dere helt åpent. Blant oss burde det omtales helt åpent for en gangs skyld; likevel vil vi aldri snakke om det offentlig. Akkurat som lite som vi nølte med å utføre vår plikt som ble beordret den 30. juni 1934, og plasserte kamerater som hadde mislyktes mot veggen og skjøt dem, like lite snakket vi noensinne om det, og vi vil aldri snakke om det. Det var en selvfølge, en takt, for oss, takk Gud, aldri å snakke om det, aldri å diskutere det. Det fikk alle til å skjelve; likevel var alle klare i hodet sitt på at de ville gjøre det igjen hvis de ble beordret til å gjøre det, og hvis det var nødvendig.
Jeg tenker nå på evakueringen av jødene, utryddelsen av det jødiske folket. Det er en av disse tingene som er enkle å si: «Det jødiske folket vil bli utryddet», sier hver Partikamerat, «det er helt klart, det står i vårt program: utryddelse av jødene, utryddelse; det er det vi gjør.» Og så kommer de alle, disse 80 millioner gode tyskere, og hver av dem har sin anstendige jøde. Selvfølgelig er det helt klart at de andre er griser, men denne er en førsteklasses jøde. Av alle de som snakker slik, har ikke en eneste sett på; ikke en eneste har opplevd det. De fleste av dere vet hva det betyr når 100 legemer ligger sammen, når 500 ligger der, eller hvis 1.000 ligger der. Å ha gått gjennom dette, og samtidig, bortsett fra unntak forårsaket av menneskelige svakheter, å ha forblitt anstendig, det har gjort oss harde. Dette er et kapittel av heder i vår historie som aldri har blitt skrevet, og som aldri skal skrives; siden vi vet hvor vanskelig det ville være for oss hvis vi fortsatt hadde jødene, som hemmelige sabotører, agitatorer og baktalere, blant oss nå, i hver by – under bombetoktene, med lidelsene og deprivasjonene av krigen. Vi ville sannsynligvis allerede være i samme situasjon som i 1916/17 hvis vi fortsatt hadde jødene i det tyske folkets kropp.
Codoh: Heinrich Himmler’s Posen Speech from 04.10.1943
Den mest grove utelatelsen er «sier hver Partikamerat». Når han sier delene om utryddelsen av jødene, snakker han i førsteperson fra synspunktet til Partikameraten.
Imidlertid etterlater dette fortsatt spørsmål om den første setningen i andre avsnitt. Hvorfor sier han evakuering og deretter utryddelse? Det handler altså om oversettelse og tolkning. Den opprinnelige setningen på tysk er «Ich meine jetzt die Judenevakuierung, die Ausrottung des jüdischen Volkes.» Ordet det er spørsmål om er «Ausrottung». Hvis vi leser notatene fra oversetteren, Carlos Porter, blir vi minnet om at ord kan brukes billedlig. Med dette i tankene gir det mer mening at Himmler snakker om motstand mot evakueringen, deportasjonen, av det jødiske folket.
Oversetterens notater
Forfatteren av dokumentet (hvem det nå enn er) bruker minst 4 forskjellige ord som kan oversettes som «drepe eller utrydde»:
«ausrotten» og «ausmerzen», nesten nøyaktig like begreper, blir vanligvis oversatt som «utrydde, drepe», med en rekke billedlige betydninger;
«umbringen» og «totschlagen» blir vanligvis oversatt som «drepe», i bokstavelig forstand.
I denne teksten brukes alle fire begrepene billedlig minst én gang: se s. 94, 96, 101 i originalen, dvs., (dreping av det tredje riket, dreping av lojalitet, utryddelse av stridigheter, utryddelse av latskap).«Ausrotten» blir også brukt billedlig av Hitler i hans berømte Berlin Sportpalast-tale fra februar 1933: «den Marxismus und seine Begleiterscheinungen aus Deutschland auszurotten» – «å utrydde marxismen og dens ledsagende fenomener fra Tyskland».
«Ein Volk auszurotten» (s. 66) kan oversettes som «utrydde eller drepe et folk eller en rase», eller alternativt «fjerne en pøbel, mengde, mobb», osv.
Codoh: Heinrich Himmler’s Posen Speech from 04.10.1943
Så Himmlers tale er verken bevis på en politikk for å utrydde jøder, eller bevis for påstanden om at Hitler dekket sine spor.
Når det gjelder Rudolf Höss sin påstand, «… var de de eneste som hadde den nødvendige informasjonen for å beregne det totale antallet jøder som ble utryddet. I følge ordrene gitt av Himmler, skulle all informasjon om antallet ofre som var involvert, brennes etter hver aksjon i Auschwitz … Jeg ødela personlig all dokumentasjon som kunne bli funnet på kontoret mitt. De andre avdelingslederne gjorde det samme.» Dette var en uttalelse som ble gitt etter krigen av en mann som tidligere hadde blitt torturert og brutt ned. Det beviser ingenting.
Opprinnelig publisert av Holocaust.claims.
