Ingen tegn på gasskamre – del én

«HOLOCAUST» Vedrørende den totale mangelen på fysiske eller fotografiske bevis for massemord i Treblinka.

Jeg har tidligere skrevet om Operasjon Reinhard-leirene. Jeg har tatt opp hvordan det ikke finnes massegraver som underbygger påstanden om at over en million jøder ble drept i disse leirene, og hvordan det ikke finnes noen forklaring på hvor veden til kremasjonen av disse kroppene kom fra. I dag vil jeg ta opp spørsmålet om mangelen på fysiske bevis for drapsgasskamrene.

I Holocaust Denial on Trial (HDoT) sin artikkel om dette emnet innrømmer de faktisk at det er lite fysisk bevis som gjenstår fra Operasjon Reinhard-leirene.

Er det fysiske spor etter gasskammerbygningene i Operasjon Reinhard-leirene Treblinka, Sobibor og Belzec?

Holocaust-benektere hevder:

Ingen fysiske spor av gasskamre kan finnes i Operasjon Reinhard-leirene; derfor eksisterte de ikke.

For eksempel sier Carlo Mattogno, en italiensk Holocaust-benekter: «Treblinka er faktisk det mest passende landemerket for ‘Holocaust,’ et luftspeil av et folkemord i milliontall i gasskamre, hvorav det ikke finnes det minste dokumentariske eller materielle spor . . .»[1]

Fakta: Selv om det gjenstår lite fysisk bevis av gasskamrene i Treblinka, Belzec og Sobibor, avslører fotografiske bevis, inkludert flyfotografier, mye om den fysiske utformingen av leirene, inkludert bygningene og gasskamrene.

Holocaust Denial on Trial: OPERATION REINHARD GAS CHAMBERS: TRACES OF THE GAS CHAMBERS

HDoT hevder at det finnes fotografiske bevis for eksistensen av drapsgasskamrene i Treblinka. Dette er rett og slett ikke tilfelle. Fotografiene som de ortodokse «holocaust»-historikerne har, er bare bevis på eksistensen av bygninger i Treblinka, ettersom fotografiene kun viser utsiden av bygningene. Den eneste måten disse fotografiene kan brukes som bevis for gasskamre, er hvis troverdig og pålitelig vitneutsagn bekrefter påstanden. Jeg vil ta for meg dette vitneutsagnet, eller rettere sagt mangelen på det, i del to.

Bevis for eksistensen av gasskamre i Treblinka:

Det finnes fysiske bevis for den generelle utformingen av leiren og spesifikke bevis for eksistensen av gasskamrene. Disse bevisene inkluderer fotografier tatt av gjerningsmennene under leirens eksistens og et flyfotografi tatt seks måneder etter at leiren ble jevnet med jorden og stengt. Kurt Franz’ fotosamling er et spesielt kjent eksempel.

Lokalisering av gasskammerbygningene i dødsleirområdet i Treblinka på flyfotografier.

De fleste bygningene i Treblinka, inkludert gasskamrene, var designet som midlertidige konstruksjoner. Gasskamrene var laget av murstein, tre og betong og hadde grunne fundamenter. Da tyskerne jevnet leiren med jorden, rev de ned strukturene over bakken og jevnet til og med sporene av fundamentveggene og betonggulvene med jorden. Det er lite bevis igjen på overflaten. Kun svært målrettet og omfattende graving avslører bevisene for leirene.

Imidlertid har Alex Bay, ved bruk av sofistikert datamaskin- og matematisk analyse, rekonstruert et tredimensjonalt portrett av Treblinka. For sin modell brukte han et rekognoseringsflyfotografi fra 1944 og Kurt Franz’ fotosamling. På flyfotografiet fant Bay det synlige arret av «røret» som førte fra mottaksområdet, hvor jødene ble losset og tvunget til å kle av seg, til gasskammerbygningene. Sporene av «røret» er markert av den tydelige tilstedeværelsen av gjerdestolpene som omkranset det. Selv om Bay ikke klarte å finne definitive spor av gasskammerbygningene på bildene, virker det rimelig å konkludere med at de var nær enden av røret (i området merket med en ‘X’).

Holocaust Denial on Trial: OPERATION REINHARD GAS CHAMBERS: TRACES OF THE GAS CHAMBERS

HDoT viser til fotografier tatt av SS-offiser Kurt Franz. Dessverre er ikke fotografiene det er snakk om lenger tilgjengelige via lenken som HDoT gir oss.

Støttende bevis fra flybildet og Franz’ fotografier.

Da Bay undersøkte Franz’ fotografier, fant han et bilde av gravemaskinene i området med massegravene. Disse samme bildene viste delvis syn av både de mindre og større gasskammerbygningene. Spesielt synlig på bildet er enden av den eldre, mindre gasskammerbygningen, samt rommet hvor motoren var installert. Også synlig, men delvis blokkert av gravemaskinen, er den vestlige enden av den nyere, større gasskammerbygningen.

Fotografiet viser også et pumpehus, et gjerde som skjermet utsikten til massegravområdet, en port og to fanger som bærer en båre—alle detaljer hvis eksistens og plassering bekreftes av både overlevende og gjerningsmannens vitner.

Holocaust Denial on Trial: OPERATION REINHARD GAS CHAMBERS: TRACES OF THE GAS CHAMBERS

Jeg spurte Bill, min robotassistent, om hjelp. Han var ikke i stand til å gi meg materialet på grunn av dets «sensitive og forstyrrende» natur. Hva dette egentlig betyr, er at de ikke ønsker at folk skal se disse fotografiene uten konteksten gitt av ortodokse «holocaust»-historikere. I det minste ga Bill meg noen steder å lete.

Det amerikanske «holocaust»-minnesmerket og museet hadde bare ett fotografi av togstasjonen. Yad Vashem har faktisk en samling av Franz’ fotografier.

Bildet øverst i denne artikkelen, er merket av Yad Vashem som «Treblinka, Polen, en mudringsmaskin på gravplassen». Når du ser på dette bildet med egne øyne, kan du se at det ikke er noen indikasjon på at dette er en gravplass. Asken etter de 900 000 jødene som angivelig ble drept i Treblinka har aldri blitt funnet (se min artikkel om dette her). Så hvordan kan Yad Vashem vite at dette er en gravplass? Svar: Det kan de ikke. De sier det bare fordi det passer inn i deres narrativ.

Også i samlingen av Kurt Franz sine fotografier er hunden hans, Bary. Det hevdes at Franz pleie å sette Bary på fangene. Selv hundene til nasjonalsosialister påstås å være onde.

Det som ikke finnes i Yad Vashems samling av Kurt Franz’ fotografier, er bilder merket som gasskamre. Jeg er ikke i stand til å ta stilling til HDoTs påstand om bilder som viser de påståtte gasskammerbygningene, ettersom jeg ikke har vært i stand til å finne fotosamlingen noe annet sted. Jeg vil si at hvis disse bildene var noe i nærheten av å være inkriminerende, ville de ha vært spredt over alle nettsteder som bekrefter «holocaust».