Hjem Artikler Historie Jet Magazine, Ben Burns og begynnelsen på raseblandingspropagandaen

Jet Magazine, Ben Burns og begynnelsen på raseblandingspropagandaen

1

JØDESPØRSMÅLET Dagens moderne propagandaindustri for raseblanding virker å ha et merkverdig jødisk opphav.

Fortellingen vår begynner med fødselen til Ben Burns (født Benjamin Bernstein) i Chicago i 1913. Hans foreldre var Alexander og Frieda Bernstein, jødiske innvandrere fra Polen. I sin selvbiografi: «Nitty Gritty: A White Editor in Black Journalism» forteller Burns om hvordan han i slutten av 20-årene startet sin lange karriere som en «svart avismann»:

De gunstige svarene kom en sommerdag i 1942, etter måneder med arbeid som en husmaler, da jeg gikk gjennom inngangsdøren til en tidligere synagoge ved 3435 South Indiana Avenue. På tidspunktet var det kontoret til Chicago Defender, en av landets ledende negeraviser. Ansatt som en midlertidig redaktør så ble jeg snart innført i en annen verden og i effekt begynte en ny eksistens. Jeg ble en Defender-redaktør, en «svart avismann», svart i min orientering og tenkning, i mine hensyn og perspektiv, i mine venner og assosiasjoner, svart i alt utenom min hudfarge.

Nitty Gritty: A White Editor in Black Journalism, side. 3 (undertegnedes oversettelse).

Selv om den ikke er subjektet for denne artikkelen er det verdt å merke seg at Chicago Defender var en ledende pådriver for den såkalte Great Migration, folkevandringen av svarte amerikanere som fant sted mellom 1910 og 1970 fra sørstatene nordover, vest og øst, med det resultatet at byer som for et århundre siden var overveldende hvite, Chicago, Detroit, Philadelphia, etc., i dag assosieres med svarte. De katastrofale konsekvensene dette hadde for hvite amerikanere utdypes i en tale av NJP-medlemmet Warren Balogh fra april i år, men for øyeblikket er det interessant å observere at en av de ideologiske høyborgene bak denne folkevandringen befant seg i en tidligere synagoge.

Tilbake til Burns. I løpet av sin karriere som en «svart avismann» var han med på å opprette og var den første redaktøren for ikke mindre enn fire svarte aviser: Negro Digest, Ebony, Duke og Jet.

Jet sin første utgave ble publisert i november 1951, og ble lansert som et nyhetsmagasin for svarte med fokus på alt fra underholdning til politikk. Dens popularitet førte til at den svarte komikeren Redd Foxx spøkefullt refererte til magasinet som «Negernes Bibel». Vel, la oss ta en kikk på hva denne bibelen hadde å preke til sine lesere tidlig på 50-tallet, da Burns var fungerende redaktør.

Fra 23. utgave av magasinets første volum:

I landsbyer og storbyer over hele Tyskland høster fotografer en liten innhøsting ved å lage flatterende fotoer for eksport. Ifølge fotoene så er mange av kvinnene ekstremt vakre lyshårede søtnoser.

Alle kvinnene er for det meste i samme aldergruppe — 20 til 30. En av disse jentene, Hilda, skrev: «I dag liker jeg å skrive til deg fordi jeg liker å finne en fin negerektemann. Jeg ønsker en sjanse til å dra til USA og finne meg en fin far for babyen min som er 15 måneder gammel og farget.»

Bildet hennes viste en koselig 26 år gammel jente med en vakker baby.

En av de peneste jentene ifølge bildet, blonde Pauline Christian, opplyser om noen av de fundamentale årsakene bak hvorfor tyske jenter søker negerektemenn med slik iver. «Jeg har møtt noen få fargede menn», skrev Pauline, «og jeg skulle ønske meg en negerektemann. Jeg liker dem fordi de er snille og sjenerøse og deres karakter er fremragende». Pauline er 24, barneløs og arbeider som en maskinskriver.

Selv om brede generaliseringer er vanskelige å støtte med fakta så har tyske kvinner skapt en stor generalisering om amerikanske negermenn: «De er snille ektemenn og ønskelige elskere.» Nesten alle brevene inneholder ros om en neger de leter etter, eller negermenn generelt. Ikke få sender frynsete fotografier av deres negerelskere fra krigstiden og spør «kan dere finne denne mannen? Han lovet å gifte seg med meg og ta meg med til statene.» Ett slikt brev sa mannen bodde i 969 W. 169th St., hvilket ville plassere hjemmet hans ved Hudson River mellom Øvre Harlem og New Jersey.

De fleste av brevskriverne ønsker rett og slett ekteskap med enhver neger som vil ha dem. Hvis et frieri skulle blomstre via brev så ville mannen være nødt til å dra til Tyskland for å gifte seg med sin forlovede.

Så sjenerøst av Ben Burns å komme tyske kvinner, som bare noen få år tidligere så sine fedre, ektemenn og sønner nedslaktet av amerikanske soldater, til unnsetning ved å informere USAs svarte menn om at de er ledige og villige. Nå, i fullt alvor er det ekstremt usannsynlig at dette skjedde i noe mer enn noen ekstremt få tilfeller, men det er interessant at selv et pro-svart magasin må innrømme den svarte mannens tendens til å etterlate sine barn.

Fra 11. utgave av magasinets fjerde volum:

Fordommer, mot jøder spesielt, men også mot negere, er på vei oppover igjen i Tyskland, men det hindrer ikke de lidenskapelige tyske kvinnene fra å «forelske» seg hodestups i negermenn i landet deres. Den store attraksjonen utøver på mange tyske kvinner er imidlertid ikke spesielt smigrende for negrene, da den kommer av en fordom om at negere er overlegne elskere fordi de er mer grunnleggende dyriske.

Så her har vi, så langt tilbake som 70 år siden, en jødisk redaktør som sprer memet blant svarte menn om at hvite kvinner tørster etter dem i all hemmelighet. Hvis du trodde dette var et nylig fenomen så er jeg redd du er feilinformert.

«Hvis du går nedover en gate i Paris,» sier Clement Richer, den kjente Martinique negerforfatteren, «og du ser en fin dame som sender deg blikk, smiler svakt, og så ser bort på en lur måte med rampete flørt i øynene, så er denne kvinnen fransk. Men hvis kvinnen ser på deg storøyd, hikstende etter pust, med tungen hengende ut, og så stormer fram og tar tak i deg og bærer deg vekk, så er denne kvinnen svensk!»

Så ifølge jøden Ben Burns og «Negernes Bibel» så er svenske kvinner kåte på grensen til parodi og ute av stand til å kontrollere seg i den svarte mannens nærvær.

Dog noe overdrevet, så fremmer Richer-definisjonen ett poeng om svenske kvinner. De er blant de mest fantastiske kvinnene som finnes noe sted. Henrivende vakre (husk Ingrid Bergman og Greta Garbo) med nydelige kropper, så virker det som de finner livet i rolige, velstående Sverige kjedelig, der nesten alle har en jobb og en bil og hvor levestandarden i sannhet er høyere enn i Amerika. Svenske kvinner lengter etter å slippe fri fra den svenske monotonien. De lengter etter spenning og liv. De roper etter å slå ut håret. Og når de unnslipper deres foreldres og for nære venners voktende blikk, så slås håret ut!

Alle har en et hus og en bil og er velstående og lever i fred? Sverige på 50-tallet høres ut som et paradis. Jeg lurer på hva som endret seg.

Borte fra familiene deres, og særlig når de er i Paris så ser svenske kvinner ut til å kaste seg over med en mild mani over negermannen. Han er svaret til drømmene deres. Han er mørk, i kontrast til de blonde mennene de har begynt å forakte hjemme. Han er eksotisk; han er (tror de i allefall) lidenskapelig. De svenske kvinnene bærer ofte vekk negerskulptører, kunstnere, studenter. Negermenene, for å være ærlig, kjemper ikke imot disse kvinnene. De tillater seg selv å bli tatt.

Så hva er poenget med å belyse de fordervede sexfantasiene til jøden Ben Burns (hvilket er hva dette er)? For det første fordi han sprer en ondskapsfull og farlig myte. Myten om at hvite kvinner i all hemmelighet tørster etter mørke menn aksepteres til og med blant enkelte menn i det «ytre høyre», hvilket kan lede til dysfunksjonelle responser som vi ser blant annet med Incel-fenomenet, men det finnes intet empirisk bevis for det. En studie som tok for seg 22 000 brukere av online dating i USA fant at i gjennomsnittet måtte en svart mann tjene 154 000 amerikanske dollar sammenlignet med sin hvite motpart for å vurderes som like attraktiv i hvite kvinners øyne. Ikke resultatet du ville forventet hvis Burns og Jet Magazine sin virkelighetsforståelse var korrekt.

Men poenget er ikke å rette dette budskapet mot hvite kvinner, for det har åpenbart ikke fungert. Poenget er, som Ben Burns gjorde allerede på 1950-tallet med Jet Magazine, å overbevise rasefremmede menn at hvite kvinner i all hemmelighet ikke har noe høyere ønske enn å hoppe til sengs med dem. Målet er å motivere rasefremmede menn til å gå etter hvite kvinner, ofte med voldtekt som resultat. I 2005 kunne David Duke rapportere at ikke mindre enn 37 000 hvite kvinner hadde blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt av svart menn i USA.

I dag føres Burns sin arv videre av pornoselskaper som Pornhub, som tillater enhver migrant fra Midtøsten og Afrika på vei til Europa med en smarttelefon å streame endeløse gigabyte av hvite kvinner, trafikkert fra Øst-Europa i en moderne slavehandel, ha sex med rasefremmede. Slik lever myten sterkere enn noen gang og vi så resultatet av den i form av voldtektsbølgen som skyllet over Europa med migrantinvasjonen i 2015 og fortsetter den dag i dag.

Hvis bare vi kunne finne ut av hvem som stod bak den skyggefulle pornoindustrien.

Kilde: JewishContributions.com

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
1 Comment
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
proverbs 26:11
proverbs 26:11
1 måned siden

Jødene søker å ødelegge den hvite, kaukasiske rase på alle tenkelige måter, også via bastardisering der negre avler barn med hvite kvinner. Svært få av disse negrene vil ta vare på kvinnen(evt ektefellen), og raseblandede barn, og ulykken vil ramme kvinnen, hennes familie, og avkommet, som hverken vil kjenne seg som hvit eller svart. Som nasjonalister og rasebevisste må vi stå opp for våre hvite søstre og døtre, og hindre raseødeleggende eventyr med inkompatible, lav-IQ svarte og negre.